2 Samuel 19

1 Og det ble meldt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom. s2 Og seieren ble denne dagen til sorg for hele folket, fordi folket denne dagen fikk høre at kongen sørget over sønnen sin. 3 Den dagen snek folket seg inn i byen, som folk stjeler seg hjem når de er skamfulle fordi de har flyktet i krigen. 4 Men kongen hadde dekket ansiktet og ropte med høy røst: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn! s5 Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa: I dag vanærer du alle mennene dine, som i dag har berget både livet ditt og dine sønners og døtres og dine koners og medhustruers liv. 6 Du elsker jo dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at verken høvdinger eller tjenere er til for deg. Og jeg skjønner nå at om Absalom var i live og alle vi andre var døde i dag, da ville du tenkt det var som det skulle være. 7 Stå nå opp og gå ut og tal vennlig til mennene dine! For jeg sverger ved Herren at går du ikke ut, så blir det ikke en mann hos deg natten over. Og dette blir verre for deg enn alt det onde som er kommet over deg fra din ungdom av til nå.

David vender tilbake til Jerusalem

8 Da sto kongen opp og satte seg i porten. Og det ble meldt til hele folket: Se, kongen sitter i porten! Da kom hele folket og gikk fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver mann til sitt hjem. s9 Og alt folket i alle Israels stammer trettet med hverandre og sa: Kongen har fridd oss av våre fienders hånd. Han har reddet oss fra filistrene, og nå er han flyktet ut av landet for Absalom. s

10 Men Absalom, som vi hadde salvet til konge over oss, er død i krigen. Hvorfor sier dere da ikke et ord om å hente kongen tilbake? 11 Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med disse ordene: Tal til Judas eldste og si: Hvorfor er dere de siste til å hente kongen tilbake til hans hus? - For det var kommet kongen for øre at hele Israel talte slik. s

12 Dere er brødrene mine. Dere er mitt eget kjøtt og blod. Hvorfor er da dere de siste til å hente kongen tilbake? s13 Og til Amasa skal dere si: Er ikke du mitt eget kjøtt og blod? Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke alltid skal være min hærfører i stedet for Joab.s14 Slik bøyde han alle Judas menns sinn og vant dem for seg alle som én. Og de sendte bud til kongen: Kom tilbake, du og alle dine menn!

15 Så ga kongen seg på hjemveien og kom til Jordan. Da var Juda alt kommet til Gilgal for å møte kongen og føre ham over Jordan. 16 Benjaminitten Sjime’i, Geras sønn, fra Bahurim, skyndte seg og dro ned med Judas menn for å møte kong David. s17 Tusen mann av Benjamin var med ham, og Siba, som hadde vært tjener i Sauls hus, med sine femten sønner og tjue tjenere. De skyndte seg til Jordan før kongen. s18 Og de satte over elven for å føre kongens hus over og være til hans rådighet i alle ting. Men Sjime’i, Geras sønn, falt ned for kongen da han skulle fare over Jordan. 19 Og han sa til kongen: Herre, tilregn meg ikke det gale jeg har gjort og husk ikke på det onde som din tjener gjorde den dagen da min herre kongen dro ut fra Jerusalem! Kongen må ikke la det gå seg til hjertet! s20 For din tjener vet at jeg har syndet, men se, i dag er jeg den første av hele Josefs hus som er kommet ned hit for å møte min herre kongen. 21 Men Abisjai, Serujas sønn, tok til orde og sa: Skal ikke Sjime’i late livet, han som har forbannet Herrens salvede? 22 Da sa David: Hva har jeg med dere å gjøre, dere Serujas sønner, at dere i dag skulle bli mine motstandere? Skulle noen mann i Israel late livet i dag? Jeg vet jo at jeg i dag er blitt konge over Israel. s23 Så sa kongen til Sjime’i: Du skal ikke dø. Og kongen lovte ham det med ed. 24 Mefibosjet, Sauls sønn, dro også ned for å møte kongen. Han hadde ikke vasket føttene og ikke stelt skjegget og ikke vasket klærne sine helt fra den dagen kongen dro bort og til den dagen han kom tilbake med fred. s25 Da han kom til Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: Hvorfor fulgte du ikke med meg, Mefibosjet? 26 Han svarte: Herre konge! Tjeneren min narret meg. For jeg sa: Jeg vil ha mitt esel salt, så jeg kan ride på det og følge med kongen. For din tjener er lam. s27 Men han baktalte meg for min herre kongen. Men min herre kongen er som en Guds engel, gjør derfor som du synes. s28 Hele min fars hus hadde ikke annet å vente av min herre kongen enn død. Likevel ga du din tjener plass blant dem som spiser ved ditt bord. Hva rett har jeg da mer å kreve, og hva mer har jeg å rope til kongen om? s29 Kongen sa til ham: Hvorfor blir du ved med å tale om dette? Jeg sier: Du og Siba skal dele jordeiendommen. s30 Da sa Mefibosjet til kongen: Han kan gjerne få alt sammen, siden min herre kongen er kommet hjem igjen med fred! 31 Gileaditten Barsillai var også kommet ned fra Rogelim for å sette over Jordan med kongen og for å ledsage ham et stykke på veien. s32 Barsillai var meget gammel, åtti år. Han hadde sørget for mat og drikke til kongen under hans opphold i Mahanajim, for han var en meget rik mann. 33 Kongen sa da til Barsillai: Dra med meg, så vil jeg sørge for deg hjemme hos meg i Jerusalem. 34 Barsillai svarte: Hvor mange dager og år kan jeg vel ennå ha å leve, at jeg skulle dra med kongen opp til Jerusalem? 35 Jeg er i dag åtti år. Kan jeg vel nå skjelne mellom godt og ondt, eller kan din tjener smake hva jeg eter og drikker, eller kan jeg nå lenger høre på sangere og sangerinner? Hvorfor skulle da din tjener lenger være min herre kongen til byrde? 36 Bare for en kort tid kan din tjener gå med kongen over Jordan. Men hvorfor skulle kongen vise meg en slik velgjerning? 37 Kjære, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, hvor min fars og min mors grav er. Men se, her er din tjener Kimham. La ham få dra med min herre kongen, og gjør med ham som du synes! 38 Da sa kongen: Kimham skal dra med meg, og jeg vil gjøre mot ham som du vil. Alt det du ønsker av meg, vil jeg gjøre for deg! 39 Så dro alt folket over Jordan, og kongen dro over. Kongen kysset Barsillai, og Barsillai velsignet ham og vendte tilbake til hjemmet sitt. 40 Kongen for over til Gilgal, og Kimham dro med ham. Hele Judas folk førte kongen over, og likeså halvdelen av Israels folk. 41 Men da kom alle Israels menn til kongen og sa til ham: Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet deg bort og ført kongen og hans hus og alle Davids menn med ham over Jordan? 42 Da tok alle Judas menn til orde og sa til Israels menn: Fordi kongen er oss nærmest! Hvorfor er dere harme for dette? Har vi vel tæret på kongens gods, eller har vi hatt noen vinning av ham? s43 Men Israels menn svarte Judas menn slik: Ti ganger større del enn dere har vi i den som er konge, og slik også med David. Hvorfor har dere da foraktet oss? Var det ikke vi som først talte om å hente vår konge tilbake? Men Judas menn ga et enda hardere svar enn det Israels menn hadde gitt. s

2 Samuel 19

1 Joab was told, “The king is weeping and mourning over Absalom.”2 So the victory of that day was turned to mourning as far as all the people were concerned. For the people heard on that day, “The king is grieved over his son.”3 That day the people stole away to go to the city the way people who are embarrassed steal away in fleeing from battle.

4 The king covered his face and cried out loudly,t “My son, Absalom! Absalom, my son, my son!”
5 So Joab visitedt the king at his home. He said, “Today you have embarrassed all your servants who have saved your life this day, as well as the lives of your sons, your daughters, your wives, and your concubines.6 You seem to love your enemies and hate your friends! For you have as much as declared today that leaders and servants don’t matter to you. I realize nowt that ifs Absalom were alive and all of us were dead today,s it would be all right with you.

7 So get up now and go out and give some encouragement tot your servants. For I swear by the Lord that if you don’t go out there, not a single man will stay here with you tonight! This disaster will be worse for you than any disaster that has overtaken you from your youth right to the present time!”

8 So the king got up and sat at the city gate. When all the people were informed that the king was sitting at the city gate, theyt all came before him.
But the Israelite soldierst had all fled to their own homes.t

David Goes Back to Jerusalem

9 All the people throughout all the tribes of Israel were arguing among themselves saying, “The king delivered us from the hand of our enemies. He rescued us from the hand of the Philistines, but now he has fled from the land because of Absalom.

10 But Absalom, whom we anointed as our king,t has died in battle. So now why do you hesitate to bring the king back?”s
11 Then King David sent a message to Zadok and Abiathar the priests saying, “Tell the elders of Judah, ‘Why should you delay any further in bringing the king back to his palace,t when everything Israel is saying has come to the king’s attention.s12 You are my brothers – my very own flesh and blood!t Why should you delay any further in bringing the king back?’

13 Say to Amasa, ‘Are you not my flesh and blood?t God will punish me severely,t if from this time on you are not the commander of my army in place of Joab!’”
14 Het won over the hearts of all the men of Judah as though they were one man. Then they sent word to the king saying, “Return, you and all your servants as well.”

15 So the king returned and came to the Jordan River.t
Now the people of Judaht had come to Gilgal to meet the king and to help himt cross the Jordan.16 Shimei son of Gera the Benjaminite from Bahurim came down quickly with the men of Judah to meet King David.17 There were a thousand men from Benjamin with him, along with Ziba the servantt of Saul’s household, and with him his fifteen sons and twenty servants. They hurriedly crossedt the Jordan within sight of the king.

18 They crossed at the ford in order to help the king’s household cross and to do whatever he thought appropriate.
Now after he had crossed the Jordan, Shimei son of Gera threw himself down before the king.19 He said to the king, “Don’t think badly of me, my lord, and don’t recall the sin of your servant on the day when you, my lord the king, leftt Jerusalem!s Please don’t call it to mind!

20 For I, your servant,t know that I sinned, and I have come today as the first of all the house of Joseph to come down to meet my lord the king.”
21 Abishai son of Zeruiah replied, “For this should not Shimei be put to death? After all, he cursed the Lord’s anointed!”22 But David said, “What do we have in common,t you sons of Zeruiah? You are like my enemy today! Should anyone be put to death in Israel today? Don’t you realize that today I am king over Israel?”

23 The king said to Shimei, “You won’t die.” The king vowed an oatht concerning this.

24 Now Mephibosheth, Saul’s grandson,t came down to meet the king. From the day the king had left until the day he safelyt returned, Mephiboshetht had not cared for his feett nor trimmedt his mustache nor washed his clothes.
25 When he came from Jerusalem to meet the king, the king asked him, “Why didn’t you go with me, Mephibosheth?”26 He replied, “My lord the king, my servant deceived me! It said, ‘Let me get my donkey saddled so that I can ride on it and go with the king,’ for It am lame.27 But my servantt has slandered met to my lord the king. But my lord the king is like an angel of God. Do whatever seems appropriate to you.

28 After all, there was no one in the entire house of my grandfathert who did not deserve death from my lord the king. But instead you allowed me to eat at your own table!t What further claim do I have to askt the king for anything?”
29 Then the king replied to him, “Why should you continue speaking like this? You and Ziba will inherit the field together.”

30 Mephibosheth said to the king, “Let him havet the whole thing! My lord the king has returned safelyt to his house!”
31 Now when Barzillai the Gileadite had come down from Rogelim, he crossed the Jordan with the king so he could send him on his way from there.s32 But Barzillai was very old – eighty years old, in fact – and he had taken care of the king when he stayed in Mahanaim, for he was a very richt man.

33 So the king said to Barzillai, “Cross over with me, and I will take care of you while you are with me in Jerusalem.”
34 Barzillai replied to the king, “How many days do I have left to my life, that I should go up with the king to Jerusalem?35 I am presently eighty years old. Am I able to discern good and bad? Can It taste what I eat and drink? Am I still able to hear the voices of male and female singers? Why should It continue to be a burden to my lord the king?36 I will cross the Jordan with the king and go a short distance.t Why should the king reward me in this way?

37 Let met return so that I may die in my own city near the grave of my father and my mother. But look, here is your servant Kimham. Let him cross over with my lord the king. Do for him whatever seems appropriate to you.”

38 The king replied, “Kimham will cross over with me, and I will do for him whatever I deem appropriate. And whatever you choose, I will do for you.”
39 So all the people crossed the Jordan, as did the king. After the king had kissed him and blessed him, Barzillai returned to his home.t

40 When the king crossed over to Gilgal, Kimhamt crossed over with him. Now all the soldierst of Judah along with half of the soldiers of Israel had helped the king cross over.s

41 Then all the men of Israel began coming to the king. They asked the king, “Why did our brothers, the men of Judah, sneak the king away and help the king and his household cross the Jordan – and not only him but all of David’s men as well?”
42 All the men of Judah replied to the men of Israel, “Because the king is our close relative! Why are you so upset about this? Have we eaten at the king’s expense?t Or have we misappropriated anything for our own use?”

43 The men of Israel replied to the men of Judah, “We have ten shares in the king, and we have a greater claim on David than you do! Why do you wantt to curse us? Weren’t we the first to suggest bringing back our king?” But the comments of the men of Judah were more severe than those of the men of Israel.