Apostlenes gjerninger 5

Ananias og Saffira lyver

1 Men en mann ved navn Ananias og hans kone Saffira solgte en eiendom. 2 Han stakk til side noe av pengene, og hans kone visste det. Han kom så med en del av summen og la det for apostlenes føtter. s3 Da sa Peter: Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for Den Hellige Ånd og stikke unna noe av betalingen for åkeren? s4 Var den ikke din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene? Hvorfor har du satt deg denne gjerningen fore i ditt hjerte? Det er ikke for mennesker du har løyet, men for Gud! 5 Men da Ananias hørte disse ordene, falt han om og utåndet. Og det kom stor frykt over alle som hørte det. 6 Noen unge menn sto opp og svøpte inn den døde. Så bar de ham bort og begravde ham. s7 Omkring tre timer senere kom også hans kone inn. Hun visste ikke noe om det som var skjedd. 8 Peter tok da til orde og sa til henne: Si meg, er dette summen dere solgte jordstykket for? Og hun sa: Ja, dette er summen. 9 Da sa Peter til henne: Hvordan kunne dere bli enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære deg ut! 10 Straks falt hun ned foran føttene hans og utåndet. Da de unge mennene kom inn, fant de henne død. Og de bar henne ut og begravde henne ved siden av hennes mann. 11 Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette. s

Fortsatt vekst i menigheten

12 Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang. s13 Av de andre våget ingen å holde seg nær til dem, men folket hadde mange lovord å si om dem. s14 Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner. s15 Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. s16 Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. Og alle ble helbredet. s

Apostlene blir fengslet igjen

17 Da sto ypperstepresten fram, og alle som holdt med ham, det var saddukeerpartiet. De ble fylt av nidkjærhet, s18 og la hånd på apostlene og satte dem i det offentlige fengslet. 19 Men om natten åpnet en Herrens engel fengselets dører. Han førte dem ut og sa: s20 Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket! s

For Det høye råd

21 Da de hadde hørt dette, gikk de ved daggry til templet og lærte. Da nå ypperstepresten og hans følge kom, kalte de sammen Rådet, hele Israels eldsteråd. Så sendte de bud til fengselet at fangene skulle bli ført fram. s22 Men da tjenerne kom til fengselet, fant de dem ikke der, og de vendte tilbake og meldte: 23 Fengselet fant vi forsvarlig stengt, og vokterne sto ved dørene. Men da vi lukket opp, fant vi ingen der inne! 24 Da høvedsmannen for tempelvakten og yppersteprestene fikk denne meldingen, kom de i sterk villrede om dem, og undret seg på hva dette skulle bety. 25 Da kom det en og meldte: Se, de mennene som dere satte i fengsel, står i templet og lærer folket! 26 Da gikk høvedsmannen av sted sammen med tjenerne og hentet dem. Men de brukte ikke makt, for de var redde for at folket skulle steine dem. 27 De kom så med dem og stilte dem fram for Rådet. Og ypperstepresten spurte dem 28 og sa: Vi ga dere streng befaling om at dere ikke skulle lære i dette navnet. Og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære og vil føre dette menneskets blod over oss! s

29 Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker! s30 Våre fedres Gud reiste Jesus opp, ham som dere drepte ved å henge ham på et tre. s31 Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. s32 Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham. s

33 Men da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de rådslo om å slå dem i hjel.

Gamaliel advarer Rådet

34 Da sto det opp i Rådet en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høyt aktet av hele folket. Han bød dem å føre mennene ut en liten stund. s35 Og han sa til dem: Israelittiske menn! Se dere vel for hva dere gjør med disse menneskene! 36 For en tid siden sto Teudas fram. Han utga seg for å være noe. Omkring fire hundre mann slo lag med ham. Men han ble drept, og hele flokken som hadde adlydt ham, ble oppløst og forsvant. 37 Etter ham, i skatteutskrivningens dager, sto Judas fra Galilea fram og forledet folket til å følge seg. Også han omkom, og alle de som adlød ham, ble spredt. 38 Og nå sier jeg dere: Hold dere fra disse mennene og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. s39 Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud! De hørte på hans råd. s40 Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. s

41 De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. s42 Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias. s

Acts 5

1 But a certain man named Ananias, with Sapphira his wife, sold a possession,2 and kept back part of the price, his wife also being privy to it, and brought a certain part, and laid it at the apostles’ feet.3 But Peter said, Ananias, why hath Satan filled thy heart to lie to the Holy Spirit, and to keep back part of the price of the land?4 While it remained, did it not remain thine own? and after it was sold, was it not in thy power? How is it that thou hast conceived this thing in thy heart? thou has not lied unto men, but unto God.5 And Ananias hearing these words fell down and gave up the ghost: and great fear came upon all that heard it.6 And the young men arose and wrapped him round, and they carried him out and buried him.7 And it was about the space of three hours after, when his wife, not knowing what was done, came in.8 And Peter answered unto her, Tell me whether ye sold the land for so much. And she said, Yea, for so much.9 But Peter said unto her, How is it that ye have agreed together to try the Spirit of the Lord? behold, the feet of them that have buried thy husband are at the door, and they shall carry thee out.10 And she fell down immediately at his feet, and gave up the ghost: and the young men came in and found her dead, and they carried her out and buried her by her husband.11 And great fear came upon the whole church, and upon all that heard these things.12 And by the hands of the apostles were many signs and wonders wrought among the people; and they were all with one accord in Solomon’s porch.13 But of the rest durst no man join himself to them: howbeit the people magnified them;14 and believers were the more added to the Lord, multitudes both of men and women;15 insomuch that they even carried out the sick into the streets, and laid them on beds and couches, that, as Peter came by, at the least his shadow might overshadow some one of them.16 And there also came together the multitudes from the cities round about Jerusalem, bring sick folk, and them that were vexed with unclean spirits: and they were healed every one.17 But the high priest rose up, and all they that were with him (which is the sect of the Sadducees), and they were filled with jealousy,18 and laid hands on the apostles, and put them in public ward.19 But an angel of the Lord by night opened the prison doors, and brought them out, and said,20 Go ye, and stand and speak in the temple to the people all the words of this Life.21 And when they heard this, they entered into the temple about daybreak, and taught. But the high priest came, and they that were with him, and called the council together, and all the senate of the children of Israel, and sent to the prison-house to have them brought.22 But the officers that came found them not in the prison; and they returned, and told,23 saying, The prison-house we found shut in all safety, and the keepers standing at the doors: but when we had opened, we found no man within.24 Now when the captain of the temple and the chief priests heard these words, they were much perplexed concerning them whereunto this would grow.25 And there came one and told them, Behold, the men whom ye put in the prison are in the temple standing and teaching the people.26 Then went the captain with the officers, and brought them, but without violence; for they feared the people, lest they should be stoned.27 And when they had brought them, they set them before the council. And the high priest asked them,28 saying, We strictly charged you not to teach in this name: and behold, ye have filled Jerusalem with your teaching, and intend to bring this man’s blood upon us.29 But Peter and the apostles answered and said, We must obey God rather than men.30 The God of our fathers raised up Jesus, whom ye slew, hanging him on a tree.31 Him did God exalt with his right hand to be a Prince and a Saviour, to give repentance to Israel, and remission of sins.32 And we are witnesses of these things; and so is the Holy Spirit, whom God hath given to them that obey him.33 But they, when they heard this, were cut to the heart, and minded to slay them.34 But there stood up one in the council, a Pharisee, named Gamaliel, a doctor of the law, had in honor of all the people, and commanded to put the men forth a little while.35 And he said unto them, Ye men of Israel, take heed to yourselves as touching these men, what ye are about to do.36 For before these days rose up Theudas, giving himself out to be somebody; to whom a number of men, about four hundred, joined themselves: who was slain; and all, as many as obeyed him, were dispersed, and came to nought.37 After this man rose up Judas of Galilee in the days of the enrolment, and drew away some of the people after him: he also perished; and all, as many as obeyed him, were scattered abroad.38 And now I say unto you, Refrain from these men, and let them alone: for if this counsel or this work be of men, it will be overthrown:39 but if it is of God, ye will not be able to overthrow them; lest haply ye be found even to be fighting against God.40 And to him they agreed: and when they had called the apostles unto them, they beat them and charged them not to speak in the name of Jesus, and let them go.41 They therefore departed from the presence of the council, rejoicing that they were counted worthy to suffer dishonor for the Name.42 And every day, in the temple and at home, they ceased not to teach and to preach Jesus as the Christ.