Hebreerne 6

Advarsel mot frafall

1 La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, s2 med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom. s3 Og det vil vi gjøre, om Gud tillater det. s4 For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, 5 og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, 6 og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott. ss7 For den jorden som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. 8 Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes. s

Full visshet i håpet som Guds løfter gir

9 Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er, og som hører til frelse, selv om vi taler slik. 10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verket dere har gjort, og den kjærligheten dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det. ss11 Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, s12 så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene. s13 For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv - han hadde jo ingen større å sverge ved - s14 og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! s15 Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt.

Sjelens anker som er trygt og fast

16 Mennesker sverger jo ved den som er større, og for dem er eden en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. s17 Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart sin uforanderlige vilje, bekreftet han det med en ed, s18 for at vi skulle ha en sterk trøst ved to uforanderlige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håpet som ligger foran oss. s19 Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget, s20 der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. s

Hebrews 6

1 Wherefore leaving the doctrine of the first principles of Christ, let us press on unto perfection; not laying again a foundation of repentance from dead works, and of faith toward God,2 of the teaching of baptisms, and of laying on of hands, and of resurrection of the dead, and of eternal judgment.3 And this will we do, if God permit.4 For as touching those who were once enlightened and tasted of the heavenly gift, and were made partakers of the Holy Spirit,5 and tasted the good word of God, and the powers of the age to come,6 and then fell away, it is impossible to renew them again unto repentance; seeing they crucify to themselves the Son of God afresh, and put him to an open shame.7 For the land which hath drunk the rain that cometh oft upon it, and bringeth forth herbs meet for them for whose sake it is also tilled, receiveth blessing from God:8 but if it beareth thorns and thistles, it is rejected and nigh unto a curse; whose end is to be burned.9 But, beloved, we are persuaded better things of you, and things that accompany salvation, though we thus speak:10 for God is not unrighteous to forget your work and the love which ye showed toward his name, in that ye ministered unto the saints, and still do minister.11 And we desire that each one of you may show the same diligence unto the fulness of hope even to the end:12 that ye be not sluggish, but imitators of them who through faith and patience inherit the promises.13 For when God made promise to Abraham, since he could swear by none greater, he sware by himself,14 saying, Surely blessing I will bless thee, and multiplying I will multiply thee.15 And thus, having patiently endured, he obtained the promise.16 For men swear by the greater: and in every dispute of theirs the oath is final for confirmation.17 Wherein God, being minded to show more abundantly unto the heirs of the promise the immutability of his counsel, interposed with an oath;18 that by two immutable things, in which it is impossible for God to lie, we may have a strong encouragement, who have fled for refuge to lay hold of the hope set before us:19 which we have as an anchor of the soul, a hope both sure and stedfast and entering into that which is within the veil;20 whither as a forerunner Jesus entered for us, having become a high priest for ever after the order of Melchizedek.