Job 29

Job minnes den lykkelige tiden

1 Og Job fortsatte å fremføre sin visdomstale og sa: s2 Å, om jeg hadde det som i de månedene som er forbi, som i de dagene da Gud vernet om meg. 3 Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørket ved hans lys. s4 Slik hadde jeg det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, s5 da Den Allmektige ennå var med meg, og jeg hadde mine barn omkring meg, 6 da mine skritt var badet i melk, og klippen lot bekker av olje strømme fram for meg. s

7 Når jeg gikk opp til porten i byen og tok mitt sete på torget, 8 da dro de unge seg unna når de så meg, og de gråhårede reiste seg og ble stående. 9 Høvdinger lot være å tale, de la hånden på sin munn.s10 Storfolk tidde stille, og deres tunge ble hengende ved ganen. 11 Hver den som hørte om meg, priste meg lykkelig, og hver den som så meg, ga meg lovord. 12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. s13 Den som var sin undergang nær, velsignet meg. Enkens hjerte fikk jeg til å juble. 14 Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som ytterkappe og lue. 15 Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. 16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. s17 Jeg knuste kjeven på kjeltringen, og rev byttet bort fra hans tenner. s

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand. 19 Det skal komme vann til mine røtter, og nattens dugg skal falle på mine greiner. 20 Min ære blir alltid ny, og buen blir forynget i min hånd. 21 Meg hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. 22 Når jeg hadde talt, var det ingen flere som tok ordet. Min tale dryppet ned over dem. s23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. 24 Når de var motløse, smilte jeg til dem. Mitt ansikts lys kunne de ikke formørke. 25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som en høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Job 29

IV. Job’s Concluding Soliloquy (29:1-31:40)

Job Recalls His Former Condition

1 Then Job continuedt his speech:

2 “O that I could bet ast I was
in the months now gone,t
in the dayst when God watchedt over me,

3 whent he causedt his lamps
to shine upon my head,
and by his light
I walkedt through darkness;t

4 just as I was in my most productive time,t
when God’s intimate friendships was experienced in my tent,

5 when the Almightyt was still with me
and my children weres around me;

6 when my stepst were bathedt with buttert
and the rock poured out for me streams of olive oil!t

7 When I went out to the city gate
and secured my seat in the public square,s

8 the young men would see me and step aside,t
and the old men would get up and remain standing;

9 the chief men refrained from talking
and covered their mouths with their hands;

10 the voices of the nobles fell silent,t
and their tongues stuck to the roof of their mouths.

Job’s Benevolence

11 “As soon as the ear heard these things,t it blessed me,t
and when the eye saw them, it bore witness to me,

12 for I rescued the poor who cried out for help,
and the orphan whot had no one to assist him;

13 the blessing of the dying man descended on me,t
and I made the widow’s heart rejoice;t

14 I put on righteousness and it clothed me,t
my just dealingt was like a robe and a turban;

15 I was eyes for the blind
and feet for the lame;

16 I was a fathers to the needy,
and I investigated the case of the person I did not know;

17 I broke the fangst of the wicked,
and made him dropt his prey from his teeth.

Job’s Confidence

18 “Then I thought, ‘I will die in my own home,s
my days as numerous as the grains of sand.s

19 My roots reach the water,
and the dew lies on my branches all night long.

20 My gloryt will always be fresht in me,
and my bow ever new in my hand.’

Job’s Reputation

21 “Peoplet listened to me and waited silently;s
they kept silent for my advice.

22 After I had spoken, they did not respond;
my words fell on them drop by drop.t

23 They waited for me as people waitt for the rain,
and they opened their mouthss
as fort the spring rains.

24 If I smiled at them, they hardly believed it;t
and they did not cause the light of my face to darken.t

25 I choset the way for themt
and sat as their chief;t
I lived like a king among his troops;
I was like one who comforts mourners.s