Jobs 29

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:2 , om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.15 ¥ine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Job 29

IV. Job’s Concluding Soliloquy (29:1-31:40)

Job Recalls His Former Condition

1 Then Job continuedt his speech:

2 “O that I could bet ast I was
in the months now gone,t
in the dayst when God watchedt over me,

3 whent he causedt his lamps
to shine upon my head,
and by his light
I walkedt through darkness;t

4 just as I was in my most productive time,t
when God’s intimate friendships was experienced in my tent,

5 when the Almightyt was still with me
and my children weres around me;

6 when my stepst were bathedt with buttert
and the rock poured out for me streams of olive oil!t

7 When I went out to the city gate
and secured my seat in the public square,s

8 the young men would see me and step aside,t
and the old men would get up and remain standing;

9 the chief men refrained from talking
and covered their mouths with their hands;

10 the voices of the nobles fell silent,t
and their tongues stuck to the roof of their mouths.

Job’s Benevolence

11 “As soon as the ear heard these things,t it blessed me,t
and when the eye saw them, it bore witness to me,

12 for I rescued the poor who cried out for help,
and the orphan whot had no one to assist him;

13 the blessing of the dying man descended on me,t
and I made the widow’s heart rejoice;t

14 I put on righteousness and it clothed me,t
my just dealingt was like a robe and a turban;

15 I was eyes for the blind
and feet for the lame;

16 I was a fathers to the needy,
and I investigated the case of the person I did not know;

17 I broke the fangst of the wicked,
and made him dropt his prey from his teeth.

Job’s Confidence

18 “Then I thought, ‘I will die in my own home,s
my days as numerous as the grains of sand.s

19 My roots reach the water,
and the dew lies on my branches all night long.

20 My gloryt will always be fresht in me,
and my bow ever new in my hand.’

Job’s Reputation

21 “Peoplet listened to me and waited silently;s
they kept silent for my advice.

22 After I had spoken, they did not respond;
my words fell on them drop by drop.t

23 They waited for me as people waitt for the rain,
and they opened their mouthss
as fort the spring rains.

24 If I smiled at them, they hardly believed it;t
and they did not cause the light of my face to darken.t

25 I choset the way for themt
and sat as their chief;t
I lived like a king among his troops;
I was like one who comforts mourners.s