Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?10 Kan du binde villoksen med rep til furen? {de. tvinge den til å følge plogfuren} Vil den harve dalene efter dig?11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
Job 39
1 “Are you acquainted with the wayt
the mountain goatst give birth?
Do you watch as the wild deer give birth to their young?
2 Do you count the months they must fulfill,
and do you know the time they give birth?t
3 They crouch, they bears their young,
they bring forth the offspring they have carried.t
4 Their young grow strong, and grow up in the open;t
they go off, and do not return to them.
5 Who let the wild donkey go free?
Who released the bonds of the donkey,
6 to whom I appointed the steppe for its home,
the salt wastes as its dwelling place?
7 It scorns the tumult in the town;
it does not hear the shouts of a driver.s
8 It ranges the hills as its pasture,
and searches after every green plant.
9 Is the wild ox willing to be your servant?
Will it spend the night at your feeding trough?
10 Can you bind the wild oxt to a furrow with its rope,
will it till the valleys, following after you?
11 Will you rely on it because its strength is great?
Will you committ your labor to it?
12 Can you count ont it to bring ins your grain,t
and gather the graint to your threshing floor?t
13 s “The wings of the ostricht flap with joy,t
but are they the pinions and plumage of a stork?t
14 For she leavest her eggs on the ground,
and lets them be warmed on the soil.
15 She forgets that a foot might crush them,
or that a wild animalt might trample them.
16 She is harshs with her young,
as if they were not hers;
she is unconcerned
about the uselessness of her labor.
17 For God deprived her of wisdom,
and did not impart understanding to her.
18 But as soon as she springs up,t
she laughs at the horse and its rider.
19 “Do you give the horse its strength?
Do you clothe its neck with a mane?t
20 Do you make it leaps like a locust?
Its proud neighingt is terrifying!
21 Its paws the ground in the valley,t
exulting mightily,t
it goes out to meet the weapons.
22 It laughs at fear and is not dismayed;
it does not shy away from the sword.
23 On it the quiver rattles;
the lance and javelint flash.
24 In excitement and impatience it consumes the ground;t
it cannot stand stillt when the trumpet is blown.
25 At the sound of the trumpet, it says, ‘Aha!’
And from a distance it catches the scent of battle,
the thunderous shouting of commanders,
and the battle cries.
26 “Is it by your understanding that the hawk soars,t
and spreads its wings toward the south?
27 Is it at your commandt that the eagle soars,
and builds its nest on high?
28 It lives on a rock and spends the night there,
on a rocky cragt and a fortress.t
29 From there it spotst its prey,t
its eyes gaze intently from a distance.
30 And its young ones devour the blood,
and where the dead carcassest are,
there it is.”