Lukas 20
Spørsmål om Jesu myndighet
1 Det skjedde en av dagene, mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da sto yppersteprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste, s2 og de sa til ham: Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt? s3 Men han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Si meg: 4 Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? s5 Da samrådde de seg med hverandre og sa: Dersom vi nå sier: Fra himmelen! - da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke? 6 Men dersom vi sier: Fra mennesker! - da kommer hele folket til å steine oss. For de tror fullt og fast at Johannes var en profet. s7 Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra. 8 Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.
Lignelsen om vingårdsmennene
9 Han begynte da å fortelle denne lignelsen til folket: En mann plantet en vingård. Han leide den bort til noen vingårdsmenn og dro så utenlands for lange tider. s10 Da tiden var inne, sendte han en tjener til vingårdsmennene for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vingårdsmennene slo ham og sendte ham tomhendt bort. s11 Han fortsatte med å sende en annen tjener. Men også ham slo de og hånet, og sendte ham tomhendt bort. 12 Han fortsatte og sendte en tredje, ham slo de til blods og kastet ham ut. 13 Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende sønnen min, som jeg elsker. De vil sikkert vise aktelse for ham! 14 Men da vingårdsmennene fikk se ham, samrådde de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen. La oss slå ham i hjel, så arven kan bli vår. s15 Og de kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem? s16 Han skal komme og drepe disse vingårdsmennene, og vingården skal han overlate til andre. Men da sa de som hørte på: Det må ikke skje! s17 Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette som står skrevet: Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein? s18 Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust. Men hver den som steinen faller på, ham skal den smuldre til støv. s
19 De skriftlærde og yppersteprestene søkte nå med det samme å få lagt hånd på ham. Men de fryktet for folket. De skjønte nemlig at det var dem han hadde talt om i denne lignelsen. s
Gud og keiseren
20 De voktet nå på ham en tid, og sendte noen for å lure på ham. Disse skulle late som om de var rettferdige, for å fange ham i ord, slik at de kunne få overgitt ham til myndighetene og til landshøvdingens makt. s21 Og de spurte ham og sa: Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. 22 Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller er det ikke? s23 Men han merket deres list og sa til dem: 24 Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De svarte: Keiseren. 25 Han sa da til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud hva Guds er! s26 Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør. De undret seg over svarene hans, og tidde. s
De dødes oppstandelse
27 Så kom det noen saddukeere til ham, de som nekter at det er en oppstandelse. De spurte ham: s28 Mester, Moses har foreskrevet oss: Når en gift mann dør og han er barnløs, da skal mannens bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. s29 Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs. 30 Den andre tok henne så til kone. Også han døde barnløs. 31 Også den tredje tok henne, og slik med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn. 32 Til sist døde også kvinnen. 33 Hvem av dem skal så ha kvinnen til kone i oppstandelsen? De har jo alle sju hatt henne til kone! 34 Jesus svarte og sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og blir gitt til ekte. 35 Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte. s36 For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. s37 Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. s38 Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham. s
39 Da tok noen av de skriftlærde til orde og sa: Mester, du svarte godt! s40 For de våget ikke å spørre ham mer om noe. s
Messias - Davids sønn og Guds Sønn
41 Men han sa til dem: Hvordan kan det sies at Messias er Davids sønn? s42 For David selv sier i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd s43 til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! 44 David kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn?
Jesus advarer mot de skriftlærde
45 Og mens hele folket hørte på, sa han til disiplene sine: 46 Ta dere i vare for de skriftlærde. De vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser på dem på torgene. De vil ha de fremste setene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. s47 De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess strengere dom.
Luke 20
1 And it came to pass, on one of the days, as he was teaching the people in the temple, and preaching the gospel, there came upon him the chief priests and the scribes with the elders;2 and they spake, saying unto him, Tell us: By what authority doest thou these things? or who is he that gave thee this authority?3 And he answered and said unto them, I also will ask you a question; and tell me:4 The baptism of John, was it from heaven, or from men?5 And they reasoned with themselves, saying, If we shall say, From heaven; he will say, Why did ye not believe him?6 But if we shall say, From men; all the people will stone us: for they are persuaded that John was a prophet.7 And they answered, that they knew not whence it was.8 And Jesus said unto them, Neither tell I you by what authority I do these things.9 And he began to speak unto the people this parable: A man planted a vineyard, and let it out to husbandmen, and went into another country for a long time.10 And at the season he sent unto the husbandmen a servant, that they should give him of the fruit of the vineyard: but the husbandmen beat him, and sent him away empty.11 And he sent yet another servant: and him also they beat, and handled him shamefully, and sent him away empty.12 And he sent yet a third: and him also they wounded, and cast him forth.13 And the lord of the vineyard said, What shall I do? I will send my beloved son; it may be they will reverence him.14 But when the husbandmen saw him, they reasoned one with another, saying, This is the heir; let us kill him, that the inheritance may be ours.15 And they cast him forth out of the vineyard, and killed him. What therefore will the lord of the vineyard do unto them?16 He will come and destroy these husbandmen, and will give the vineyard unto others. And when they heard it, they said, God forbid.17 But he looked upon them, and said, What then is this that is written, The stone which the builders rejected, The same was made the head of the corner?
18 Every one that falleth on that stone shall be broken to pieces; but on whomsoever it shall fall, it will scatter him as dust.19 And the scribes and the chief priests sought to lay hands on him in that very hour; and they feared the people: for they perceived that he spake this parable against them.20 And they watched him, and sent forth spies, who feigned themselves to be righteous, that they might take hold of his speech, so as to deliver him up to the rule and to the authority of the governor.21 And they asked him, saying, Teacher, we know that thou sayest and teachest rightly, and acceptest not the person of any, but of a truth teachest the way of God:22 Is it lawful for us to give tribute unto Caesar, or not?23 But he perceived their craftiness, and said unto them,24 Show me a denarius. Whose image and superscription hath it? And they said, Caesar’s.25 And he said unto them, Then render unto Caesar the things that are Caesar’s, and unto God the things that are God’s.26 And they were not able to take hold of the saying before the people: and they marvelled at his answer, and held their peace.27 And there came to him certain of the Sadducees, they that say that there is no resurrection;28 and they asked him, saying, Teacher, Moses wrote unto us, that if a man’s brother die, having a wife, and he be childless, his brother should take the wife, and raise up seed unto his brother.29 There were therefore seven brethren: and the first took a wife, and died childless;30 and the second:31 and the third took her; and likewise the seven also left no children, and died.32 Afterward the woman also died.33 In the resurrection therefore whose wife of them shall she be? for the seven had her to wife.34 And Jesus said unto them, The sons of this world marry, and are given in marriage:35 but they that are accounted worthy to attain to that world, and the resurrection from the dead, neither marry, nor are given in marriage:36 for neither can they die any more: for they are equal unto the angels; and are sons of God, being sons of the resurrection.37 But that the dead are raised, even Moses showed, in the place concerning the Bush, when he calleth the Lord the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.38 Now he is not the God of the dead, but of the living: for all live unto him.39 And certain of the scribes answering said, Teacher, thou hast well said.40 For they durst not any more ask him any question.41 And he said unto them, How say they that the Christ is David’s son?42 For David himself saith in the book of Psalms, The Lord said unto my Lord, Sit thou on my right hand,
43 Till I make thine enemies the footstool of thy feet.
44 David therefore calleth him Lord, and how is he his son?45 And in the hearing of all the people he said unto his disciples,46 Beware of the scribes, who desire to walk in long robes, and love salutations in the marketplaces, and chief seats in the synagogues, and chief places at feasts;47 who devour widows’ houses, and for a pretence make long prayers: these shall receive greater condemnation.