previous next

1 Samuel 17

1 Now the Philistines gathered together their armies to battle; and they were gathered together at Socoh, which belongeth to Judah, and encamped between Socoh and Azekah, in Ephes-dammim.2 And Saul and the men of Israel were gathered together, and encamped in the vale of Elah, and set the battle in array against the Philistines.3 And the Philistines stood on the mountain on the one side, and Israel stood on the mountain on the other side: and there was a valley between them.4 And there went out a champion out of the camp of the Philistines, named Goliath, of Gath, whose height was six cubits and a span.5 And he had a helmet of brass upon his head, and he was clad with a coat of mail; and the weight of the coat was five thousand shekels of brass.6 And he had greaves of brass upon his legs, and a javelin of brass between his shoulders.7 And the staff of his spear was like a weaver’s beam; and his spear’s head weighed six hundred shekels of iron: and his shield-bearer went before him.8 And he stood and cried unto the armies of Israel, and said unto them, Why are ye come out to set your battle in array? am not I a Philistine, and ye servants to Saul? choose you a man for you, and let him come down to me.9 If he be able to fight with me, and kill me, then will we be your servants; but if I prevail against him, and kill him, then shall ye be our servants, and serve us.10 And the Philistine said, I defy the armies of Israel this day; give me a man, that we may fight together.11 And when Saul and all Israel heard those words of the Philistine, they were dismayed, and greatly afraid.

12 Now David was the son of that Ephrathite of Beth-lehem-judah, whose name was Jesse; and he had eight sons: and the man was an old man in the days of Saul, stricken in years among men.13 And the three eldest sons of Jesse had gone after Saul to the battle: and the names of his three sons that went to the battle were Eliab the first-born, and next unto him Abinadab, and the third Shammah.14 And David was the youngest; and the three eldest followed Saul.15 Now David went to and fro from Saul to feed his father’s sheep at Beth-lehem.16 And the Philistine drew near morning and evening, and presented himself forty days.

17 And Jesse said unto David his son, Take now for thy brethren an ephah of this parched grain, and these ten loaves, and carry them quickly to the camp to thy brethren;18 and bring these ten cheeses unto the captain of their thousand, and look how thy brethren fare, and take their pledge.19 Now Saul, and they, and all the men of Israel, were in the vale of Elah, fighting with the Philistines.

20 And David rose up early in the morning, and left the sheep with a keeper, and took, and went, as Jesse had commanded him; and he came to the place of the wagons, as the host which was going forth to the fight shouted for the battle.21 And Israel and the Philistines put the battle in array, army against army.22 And David left his baggage in the hand of the keeper of the baggage, and ran to the army, and came and saluted his brethren.23 And as he talked with them, behold, there came up the champion, the Philistine of Gath, Goliath by name, out of the ranks of the Philistines, and spake according to the same words: and David heard them.24 And all the men of Israel, when they saw the man, fled from him, and were sore afraid.25 And the men of Israel said, Have ye seen this man that is come up? surely to defy Israel is he come up: and it shall be, that the man who killeth him, the king will enrich him with great riches, and will give him his daughter, and make his father’s house free in Israel.26 And David spake to the men that stood by him, saying, What shall be done to the man that killeth this Philistine, and taketh away the reproach from Israel? for who is this uncircumcised Philistine, that he should defy the armies of the living God?27 And the people answered him after this manner, saying, So shall it be done to the man that killeth him.

28 And Eliab his eldest brother heard when he spake unto the men; and Eliab’s anger was kindled against David, and he said, Why art thou come down? and with whom hast thou left those few sheep in the wilderness? I know thy pride, and the naughtiness of thy heart; for thou art come down that thou mightest see the battle.29 And David said, What have I now done? Is there not a cause?30 And he turned away from him toward another, and spake after the same manner: and the people answered him again after the former manner.

31 And when the words were heard which David spake, they rehearsed them before Saul; and he sent for him.32 And David said to Saul, Let no man’s heart fail because of him; thy servant will go and fight with this Philistine.33 And Saul said to David, Thou art not able to go against this Philistine to fight with him; for thou art but a youth, and he a man of war from his youth.34 And David said unto Saul, Thy servant was keeping his father’s sheep; and when there came a lion, or a bear, and took a lamb out of the flock,35 I went out after him, and smote him, and delivered it out of his mouth; and when he arose against me, I caught him by his beard, and smote him, and slew him.36 Thy servant smote both the lion and the bear: and this uncircumcised Philistine shall be as one of them, seeing he hath defied the armies of the living God.37 And David said, Jehovah that delivered me out of the paw of the lion, and out of the paw of the bear, he will deliver me out of the hand of this Philistine. And Saul said unto David, Go, and Jehovah shall be with thee.38 And Saul clad David with his apparel, and he put a helmet of brass upon his head, and he clad him with a coat of mail.39 And David girded his sword upon his apparel, and he assayed to go; for he had not proved it. And David said unto Saul, I cannot go with these; for I have not proved them. And David put them off him.40 And he took his staff in his hand, and chose him five smooth stones out of the brook, and put them in the shepherd’s bag which he had, even in his wallet; and his sling was in his hand: and he drew near to the Philistine.

41 And the Philistine came on and drew near unto David; and the man that bare the shield went before him.42 And when the Philistine looked about, and saw David, he disdained him; for he was but a youth, and ruddy, and withal of a fair countenance.43 And the Philistine said unto David, Am I a dog, that thou comest to me with staves? And the Philistine cursed David by his gods.44 And the Philistine said to David, Come to me, and I will give thy flesh unto the birds of the heavens, and to the beasts of the field.45 Then said David to the Philistine, Thou comest to me with a sword, and with a spear, and with a javelin: but I come to thee in the name of Jehovah of hosts, the God of the armies of Israel, whom thou hast defied.46 This day will Jehovah deliver thee into my hand; and I will smite thee, and take thy head from off thee; and I will give the dead bodies of the host of the Philistines this day unto the birds of the heavens, and to the wild beasts of the earth; that all the earth may know that there is a God in Israel,47 and that all this assembly may know that Jehovah saveth not with sword and spear: for the battle is Jehovah’s, and he will give you into our hand.48 And it came to pass, when the Philistine arose, and came and drew nigh to meet David, that David hastened, and ran toward the army to meet the Philistine.49 And David put his hand in his bag, and took thence a stone, and slang it, and smote the Philistine in his forehead; and the stone sank into his forehead, and he fell upon his face to the earth.

50 So David prevailed over the Philistine with a sling and with a stone, and smote the Philistine, and slew him; but there was no sword in the hand of David.51 Then David ran, and stood over the Philistine, and took his sword, and drew it out of the sheath thereof, and slew him, and cut off his head therewith. And when the Philistines saw that their champion was dead, they fled.52 And the men of Israel and of Judah arose, and shouted, and pursued the Philistines, until thou comest to Gai, and to the gates of Ekron. And the wounded of the Philistines fell down by the way to Shaaraim, even unto Gath, and unto Ekron.53 And the children of Israel returned from chasing after the Philistines, and they plundered their camp.54 And David took the head of the Philistine, and brought it to Jerusalem; but he put his armor in his tent.

55 And when Saul saw David go forth against the Philistine, he said unto Abner, the captain of the host, Abner, whose son is this youth? And Abner said, As thy soul liveth, O king, I cannot tell.56 And the king said, Inquire thou whose son the stripling is.57 And as David returned from the slaughter of the Philistine, Abner took him, and brought him before Saul with the head of the Philistine in his hand.58 And Saul said to him, Whose son art thou, thou young man? And David answered, I am the son of thy servant Jesse the Beth-lehemite.

1. Samuelsbok 17

David og Goliat

1 Filisterne samlet sine hærer til strid. De kom sammen ved Soko i Juda og slo leir ved Efes-Dammim mellom Soko og Aseka. t 2 Saul og israelittene samlet seg også. De slo leir i Terebintedalen og fylket seg til strid mot filisterne.

3 Filisterne stod i den ene fjellskråningen og israelittene i den andre, slik at dalen var mellom dem.
4 Da kom det fram fra filisterfylkingen en mann som utfordret til tvekamp. Han het Goliat og var fra Gat. Han var over ni fot høy. t 5 På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje av bronse, som veide fem tusen sekel. t 6 På leggene hadde han bronseskinner, og på ryggen bar han et kastespyd av bronse. 7 Spydskaftet var tykt som en vevbom, og spydodden var av jern og veide seks hundre sekel. Skjoldbæreren gikk foran ham. t 8 Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: «Hvorfor drar dere ut og fylker dere til strid? Er ikke jeg en filister og dere Sauls treller? Velg ut en mann, og la ham komme ned til meg! 9 Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være treller for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre treller og tjene oss.» 10 Og filisteren fortsatte: «I dag har jeg hånet Israels fylking. Send hit en mann, så skal vi kjempe med hverandre.»

11 Da Saul og alle israelittene hørte hva filisteren sa, mistet de motet og ble veldig redde.
12 David var sønn av Isai, som tilhørte Efrata-ætten fra Betlehem i Juda. Denne mannen hadde åtte sønner. På Sauls tid var han gammel og skrøpelig. t 13 Isais tre eldste sønner hadde fulgt Saul i krigen. Av disse tre sønnene som var gått med i krigen, hette den eldste Eliab, den andre Abinadab og den tredje Sjamma. 14 David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul,

15 men David gikk ofte hjem fra Saul og gjette småfeet for faren i Betlehem.
16 Morgen og kveld kom filisteren fram; i førti dager bød han seg fram til strid. 17 Da sa Isai til sin sønn David: «Ta en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene som brødrene dine skal ha. Skynd deg til leiren og gi dem det! 18 Og disse ti ostestykkene skal du ha med til føreren for hæravdelingen. Se så etter om det står bra til med brødrene dine, og få med deg et pant fra dem!

19 De og alle de andre israelittene er hos Saul i Terebintedalen og fører krig mot filisterne.»
20 Neste morgen stod David tidlig opp og overlot småfeet til en gjeter. Så tok han det han skulle ha med, og gikk av sted, som Isai hadde sagt til ham. Da han kom til leiren, gikk hæren nettopp ut for å fylke seg, og krigsropet ljomet. 21 Både israelittene og filisterne stilte seg opp, fylking mot fylking. 22 David la sakene sine fra seg hos ham som hadde tilsyn med trenet. Så sprang han bort til fylkingen, fant brødrene sine og hilste på dem. 23 Mens han stod og snakket med dem, kom tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, opp fra filisternes fylking og holdt den vanlige talen sin, så David hørte på. 24 Alle israelittene flyktet for Goliat straks de fikk se ham; de var meget redde. 25 En av dem sa: «Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel. Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.» 26 David spurte de mennene som stod sammen med ham: «Hva var det han skulle få, den mannen som feller filisteren og tar en slik vanære bort fra Israel? Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren, som våger å håne den levende Guds fylkinger?» t 27 Folket gjentok det som var sagt: Det og det får den som feller ham. 28 Eliab, Davids eldste bror, hørte hva han talte med mennene om. Han ble harm på David og sa: «Hva vil du her? Hvem har du fått til å gjete den lille saueflokken ute i ødemarken? Jeg kjenner de store tankene dine og vet hvor ond du er. Du er kommet hit ned for å se på slaget.» 29 «Hva galt har jeg nå gjort?» svarte David. «Jeg må da ha lov til å snakke!»

30 Så vendte han seg fra ham til en annen og gjentok spørsmålet, og folket gav ham det samme svaret som første gang.
31 Det ble snart kjent hva David hadde sagt, og Saul fikk også høre det. Han sendte bud etter ham, 32 og David sa til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.» 33 Men Saul svarte: «Du kan ikke gå mot filisteren og kjempe med ham; du er jo bare unggutten, og han har vært kriger fra ungdommen av.» 34 Da sa David: «Din tjener har ofte gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau i flokken, 35 sprang jeg etter den, slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, tok jeg den i ragget og slo den i hjel. 36 Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånet den levende Guds fylkinger.» 37 Og David la til: «Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Så gå da! Herren vil være med deg.» t 38 Så lot Saul David få sin egen rustning, satte en bronsehjelm på hodet hans og tok på ham en brynje. 39 David bandt sverdet hans om seg utenpå klærne og ville til å gå; men han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg,» sa han til Saul; «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg,

40 og i stedet tok han staven sin i hånden, lette seg ut fem glatte steiner i bekkefaret og la dem i gjetervesken som han hadde med seg. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.
41 Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. 42 Da filisteren så fram for seg, fikk han øye på David, men enste ham ikke. David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. t 43 «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sin gud. 44 «Kom hit til meg,» sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» 45 David svarte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet. 46 I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden, så hele verden kan skjønne at Israel har en Gud.

47 Og alt dette folket som er samlet, skal skjønne at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han vil gi dere i vår makt.»t
48 Da nå filisteren fór opp og kom bortover mot David, sprang David brått fram fra fylkingen, mot filisteren. 49 Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein, kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen på ham, og han stupte med ansiktet mot jorden. 50 Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden.

51 David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.
Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de.

52 Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgte dem til bortimot Gat og helt til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien fra Sja’arajim like til Gat og Ekron.
53 Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres.

54 David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt.
55 Da Saul så at David gikk ut for å møte filisteren, sa han til Abner, hærføreren sin: «Hvem er denne gutten sønn av, Abner?» «Så sant du lever, konge,» svarte Abner, «det vet jeg ikke.» 56 Kongen sa: «Finn ut hvem denne unggutten er sønn av.» 57 Da David kom tilbake etter at han hadde felt filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul. Han hadde hodet til filisteren i hånden. 58 Saul spurte: «Hvem er du sønn av, gutt?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai i Betlehem.»