1 Samuel 20
1 And David fled from Naioth in Ramah, and came and said before Jonathan, What have I done? what is mine iniquity? and what is my sin before thy father, that he seeketh my life?2 And he said unto him, Far from it; thou shalt not die: behold, my father doeth nothing either great or small, but that he discloseth it unto me; and why should my father hide this thing from me? it is not so.3 And David sware moreover, and said, Thy father knoweth well that I have found favor in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Jehovah liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.4 Then said Jonathan unto David, Whatsoever thy soul desireth, I will even do it for thee.5 And David said unto Jonathan, Behold, to-morrow is the new moon, and I should not fail to sit with the king at meat: but let me go, that I may hide myself in the field unto the third day at even.6 If thy father miss me at all, then say, David earnestly asked leave of me that he might run to Beth-lehem his city; for it is the yearly sacrifice there for all the family.7 If he say thus, It is well; thy servant shall have peace: but if he be wroth, then know that evil is determined by him.8 Therefore deal kindly with thy servant; for thou hast brought thy servant into a covenant of Jehovah with thee: but if there be in me iniquity, slay me thyself; for why shouldest thou bring me to thy father?9 And Jonathan said, Far be it from thee; for if I should at all know that evil were determined by my father to come upon thee, then would not I tell it thee?10 Then said David to Jonathan, Who shall tell me if perchance thy father answer thee roughly?11 And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
12 And Jonathan said unto David, Jehovah, the God of Israel, be witness: when I have sounded my father about this time to-morrow, or the third day, behold, if there be good toward David, shall I not then send unto thee, and disclose it unto thee?13 Jehovah do so to Jonathan, and more also, should it please my father to do thee evil, if I disclose it not unto thee, and send thee away, that thou mayest go in peace: and Jehovah be with thee, as he hath been with my father.14 And thou shalt not only while yet I live show me the lovingkindness of Jehovah, that I die not;15 but also thou shalt not cut off thy kindness from my house for ever; no, not when Jehovah hath cut off the enemies of David every one from the face of the earth.16 So Jonathan made a covenant with the house of David, saying, And Jehovah will require it at the hand of David’s enemies.
17 And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.18 Then Jonathan said unto him, To-morrow is the new moon: and thou wilt be missed, because thy seat will be empty.19 And when thou hast stayed three days, thou shalt go down quickly, and come to the place where thou didst hide thyself when the business was in hand, and shalt remain by the stone Ezel.20 And I will shoot three arrows on the side thereof, as though I shot at a mark.21 And, behold, I will send the lad, saying, Go, find the arrows. If I say unto the lad, Behold, the arrows are on this side of thee; take them, and come; for there is peace to thee and no hurt, as Jehovah liveth.22 But if I say thus unto the boy, Behold, the arrows are beyond thee; go thy way; for Jehovah hath sent thee away.23 And as touching the matter which thou and I have spoken of, behold, Jehovah is between thee and me for ever.
24 So David hid himself in the field: and when the new moon was come, the king sat him down to eat food.25 And the king sat upon his seat, as at other times, even upon the seat by the wall; and Jonathan stood up, and Abner sat by Saul’s side: but David’s place was empty.26 Nevertheless Saul spake not anything that day: for he thought, Something hath befallen him, he is not clean; surely he is not clean.27 And it came to pass on the morrow after the new moon, which was the second day, that David’s place was empty: and Saul said unto Jonathan his son, Wherefore cometh not the son of Jesse to meat, neither yesterday, nor to-day?28 And Jonathan answered Saul, David earnestly asked leave of me to go to Beth-lehem:29 and he said, Let me go, I pray thee; for our family hath a sacrifice in the city; and my brother, he hath commanded me to be there: and now, if I have found favor in thine eyes, let me get away, I pray thee, and see my brethren. Therefore he is not come unto the king’s table.
30 Then Saul’s anger was kindled against Jonathan, and he said unto him, Thou son of a perverse rebellious woman, do not I know that thou hast chosen the son of Jesse to thine own shame, and unto the shame of thy mother’s nakedness?31 For as long as the son of Jesse liveth upon the ground, thou shalt not be established, nor thy kingdom. Wherefore now send and fetch him unto me, for he shall surely die.32 And Jonathan answered Saul his father, and said unto him, Wherefore should he be put to death? what hath he done?33 And Saul cast his spear at him to smite him; whereby Jonathan knew that is was determined of his father to put David to death.34 So Jonathan arose from the table in fierce anger, and did eat no food the second day of the month; for he was grieved for David, because his father had done him shame.
35 And it came to pass in the morning, that Jonathan went out into the field at the time appointed with David, and a little lad with him.36 And he said unto his lad, Run, find now the arrows which I shoot. And as the lad ran, he shot an arrow beyond him.37 And when the lad was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the lad, and said, Is not the arrow beyond thee?38 And Jonathan cried after the lad, Make speed, haste, stay not. And Jonathan’s lad gathered up the arrows, and came to his master.39 But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.40 And Jonathan gave his weapons unto his lad, and said unto him, Go, carry them to the city.41 And as soon as the lad was gone, David arose out of a place toward the South, and fell on his face to the ground, and bowed himself three times: and they kissed one another, and wept one with another, until David exceeded.42 And Jonathan said to David, Go in peace, forasmuch as we have sworn both of us in the name of Jehovah, saying, Jehovah shall be between me and thee, and between my seed and thy seed, for ever. And he arose and departed: and Jonathan went into the city.
1. Samuelsbok 20
David og Jonatan stadfester sin vennskapspakt
1 David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far, siden han vil ta livet av meg?» 2 Jonatan svarte: «Langt ifra! Du skal ikke miste livet! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle han så skjule dette for meg? Slik er det ikke.» 3 Men David svarte med en ed: «Din far vet godt at du har fått godvilje for meg. Derfor tenker han: Dette må ikke Jonatan få vite; det ville gjøre ham vondt. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.» 4 Da sa Jonatan til David: «Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.» 5 David svarte: «I morgen er det nymånedagen. Da skulle jeg sitte til bords med kongen. Men gir du meg lov til å fare, går jeg og gjemmer meg ute på marken til tredje kvelden. t 6 Skulle så din far savne meg, må du si: David bad meg om lov til å dra hjem til Betlehem som snarest, for der holder hele ætten sin årlige offerfest. 7 Sier han da: Det er bra, så kan din tjener være trygg. Men blir han sint, kan du være viss på at han er bestemt på å gjøre meg noe vondt. 8 Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt meg tre inn i vennskapspakt med deg i Herrens navn. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg! Hvorfor skulle du vel føre meg til din far?» 9 Jonatan svarte: «Det skal aldri hende deg! Skjønner jeg at min far har besluttet å gjøre deg noe vondt, skal jeg nok si deg det.» 10 Da spurte David: «Men hvem skal varsle meg dersom din far gir et avvisende svar?»
11 Jonatan sa: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de to ut på marken.
12 Der sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: I morgen eller i overmorgen på denne tid skal jeg få greie på hva min far har i sinne. Enten det da ser bra ut for deg eller ikke, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det. 13 Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis min far finner for godt å føre ulykke over deg, og jeg ikke varsler deg og hjelper deg til å komme unna, så du kan dra din vei i fred. Herren være med deg, som han har vært med min far. t 14 Så lenge jeg lever, må du vise godhet mot meg slik som Herren gjør. Og når jeg dør, 15 ta da aldri din godhet fra min ætt! Når Herren har utryddet alle Davids fiender fra jorden, 16 måtte da Jonatans navn ikke bli utryddet, men bestå sammen med Davids ætt! Måtte Herren ta hevn over Davids fiender!»
17 Så sverget Jonatan enda en gang sin ed for David, fordi han holdt av ham; han hadde David inderlig kjær.t
18 Siden sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymånedagen, og du vil bli savnet når din plass er tom. 19 Men i overmorgen blir du savnet enda mer. Da skal du gå til det sted hvor du gjemte deg den dagen ugjerningen skulle ha vært utført, og sette deg ved siden av steinrøysen der. 20 Så skal jeg skyte tre piler bort imot den, som om jeg skjøt til måls, 21 og sende gutten min av sted for å finne pilene. Dersom jeg sier til gutten: Pilene ligger på denne siden av deg, hent dem! så kan du komme fram. Du kan være trygg; så sant Herren lever, det er ingen fare. 22 Men sier jeg til gutten: Pilene ligger bortenfor deg, så dra din vei! For da vil Herren at du skal dra bort. 23 Når det gjelder det løftet vi har gitt hverandre, jeg og du, så vil Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg.»
24 Så gjemte David seg ute på marken.Saul blir harm på Jonatan
Nymånedagen kom, og kongen satte seg til bords for å spise. 25 Han satt på sin vanlige plass, i høysetet ved veggen. Jonatan satte seg rett imot ham, Abner satt ved siden av Saul; men Davids plass stod tom. 26 Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt ham noe, så han ikke er ren; han har ikke fått renset seg ennå.» 27 Men da Davids plass stod tom også neste dag, dagen etter nymåne, sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?» 28 Jonatan svarte: «David bad meg om lov til å dra til Betlehem. 29 Kjære, la meg få dra, sa han, for ætten vår holder offerfest der i byen, og min bror har bedt meg komme. Har du godvilje for meg, så la meg få dra hjem og hilse på mine frender! – Derfor er han ikke kommet til kongens bord.» 30 Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du har utvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mor som fødte deg. 31 Så lenge Isai-sønnen lever på jorden, står verken du eller ditt kongedømme trygt. Send bud og hent ham hit til meg, for han skal dø!» 32 «Hvorfor skal han dø?» spurte Jonatan. «Hva galt har han gjort?» 33 Men Saul løftet spydet og ville støte det gjennom ham. Da skjønte Jonatan at faren ville drepe David. t
34 Han reiste seg fra bordet i brennende harme og smakte ikke mat den andre nymånedagen. Han hadde vondt av David, fordi faren hadde hånet ham.David tar avskjed med Jonatan
35 Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en smågutt med seg. 36 Han sa til gutten: «Spring og finn pilene som jeg skyter!» Mens gutten sprang, skjøt han pilen forbi ham. 37 Og da gutten kom til det stedet hvor den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?» 38 Og så ropte han: «Skynd deg, vær snar, og bli ikke stående der!» Gutten tok opp pilen og kom til husbonden sin.
39 Han skjønte ingen ting. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette betydde.
40 Jonatan gav våpnene sine til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå inn til byen med dette!» 41 Da gutten var gått, kom David fram fra gjemmestedet bak steinrøysen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to. 42 Og Jonatan sa til David: «Gå bort i fred! Når det gjelder det vi to har sverget hverandre i Herrens navn, skal Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.» 43 Så brøt David opp og gikk sin vei, og Jonatan gikk tilbake til byen.