2 Samuel 1

1 And it came to pass after the death of Saul, when David was returned from the slaughter of the Amalekites, and David had abode two days in Ziklag;2 it came to pass on the third day, that, behold, a man came out of the camp from Saul, with his clothes rent, and earth upon his head: and so it was, when he came to David, that he fell to the earth, and did obeisance.3 And David said unto him, From whence comest thou? And he said unto him, Out of the camp of Israel am I escaped.4 And David said unto him, How went the matter? I pray thee, tell me. And he answered, The people are fled from the battle, and many of the people also are fallen and dead; and Saul and Jonathan his son are dead also.5 And David said unto the young man that told him, How knowest thou that Saul and Jonathan his son are dead?6 And the young man that told him said, As I happened by chance upon mount Gilboa, behold, Saul was leaning upon his spear; and, lo, the chariots and the horsemen followed hard after him.7 And when he looked behind him, he saw me, and called unto me. And I answered, Here am I.8 And he said unto me, Who art thou? And I answered him, I am an Amalekite.9 And he said unto me, Stand, I pray thee, beside me, and slay me; for anguish hath taken hold of me, because my life is yet whole in me.10 So I stood beside him, and slew him, because I was sure that he could not live after that he was fallen: and I took the crown that was upon his head, and the bracelet that was on his arm, and have brought them hither unto my lord.

11 Then David took hold on his clothes, and rent them; and likewise all the men that were with him:12 and they mourned, and wept, and fasted until even, for Saul, and for Jonathan his son, and for the people of Jehovah, and for the house of Israel; because they were fallen by the sword.13 And David said unto the young man that told him, Whence art thou? And he answered, I am the son of a sojourner, an Amalekite.14 And David said unto him, How wast thou not afraid to put forth thy hand to destroy Jehovah’s anointed?15 And David called one of the young men, and said, Go near, and fall upon him. And he smote him, so that he died.16 And David said unto him, Thy blood be upon thy head; for thy mouth hath testified against thee, saying, I have slain Jehovah’s anointed.

17 And David lamented with this lamentation over Saul and over Jonathan his son18 (and he bade them teach the children of Judah the song of the bow: behold, it is written in the book of Jashar):

19 Thy glory, O Israel, is slain upon thy high places! How are the mighty fallen!

20 Tell it not in Gath, Publish it not in the streets of Ashkelon; Lest the daughters of the Philistines rejoice, Lest the daughters of the uncircumcised triumph.

21 Ye mountains of Gilboa, Let there be no dew nor rain upon you, neither fields of offerings: For there the shield of the mighty was vilely cast away, The shield of Saul, not anointed with oil.

22 From the blood of the slain, from the fat of the mighty, The bow of Jonathan turned not back, And the sword of Saul returned not empty.

23 Saul and Jonathan were lovely and pleasant in their lives, And in their death they were not divided: They were swifter than eagles, They were stronger than lions.

24 Ye daughters of Israel, weep over Saul, Who clothed you in scarlet delicately, Who put ornaments of gold upon your apparel.

25 How are the mighty fallen in the midst of the battle! Jonathan is slain upon thy high places.

26 I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.

27 How are the mighty fallen, And the weapons of war perished!

2. Samuelsbok 1

David får høre at Saul er død

1  t Da Saul var død og David hadde vendt tilbake etter seieren over amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager. 2 tt Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg til jorden og hyllet ham. 3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Fra Israels leir, jeg slapp unna.» 4 Da sa David til ham: «Fortell hva som har skjedd!» Han svarte: «Krigsfolket flyktet fra slaget, mange av dem falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.» 5 David spurte unggutten som fortalte dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?» 6 t Gutten som meldte fra, svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet. Der sto Saul og støttet seg på spydet sitt mens stridsvognene og rytterne trengte hardt inn på ham. 7 Han snudde seg og fikk øye på meg. Da ropte han på meg, og jeg svarte: Ja, her er jeg. 8 Han spurte så: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er amalekitt. 9 Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live.

10 Så gikk jeg bort til ham og ga ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke hadde kunnet overleve om han hadde falt. Jeg tok kronen han hadde på hodet, og ringen han hadde rundt armen, og brakte dem hit til min herre.»
11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham.

12 t Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus fordi de var falt for sverd.
13 Så spurte David unggutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.» 14 t Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?» 15 David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel,

16 og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»

David sørger over Saul og Jonatan

18 tt og han bød at Juda-folket skulle lære den. Den kalles «Buen» og er skrevet ned i «Den rettskafnes bok»:

19 Din pryd, Israel,
ligger nå drept på dine høyder.
At krigere måtte falle!

20 Kunngjør ikke dette i Gat,
gjør ikke dette kjent på Asjkalons gater!
Da ville filisternes døtre glede seg
og de uomskårnes døtre juble.

21  t Dere Gilboa-fjell,
måtte det aldri falle
dugg eller regn på dere,
måtte markene aldri bære førstegrøde!
For der lå tilsølte krigerskjold,
Sauls skjold var ikke smurt med olje.

22 Uten blod av falne, uten fett av krigere
vendte aldri Jonatans bue tilbake
eller Sauls sverd umettet hjem.

23 Saul og Jonatan,
elsket og avholdt i live,
døden skilte dem ikke.
Raskere var de enn ørner,
sterkere var de enn løver.

24 Israels døtre, gråt over Saul,
som kledde dere vakkert i purpur
og smykket deres klær med gull!

25 At krigere måtte falle i kamp!
Jonatan ligger drept på dine høyder.

26  t Jeg sørger over deg,
Jonatan, min bror!
Du var meg inderlig kjær.
For meg var din kjærlighet mer underfull
enn kvinners kjærlighet.

27 At krigere måtte falle!
Krigsvåpnene er ødelagt.