Acts 20
1 And after the uproar ceased, Paul having sent for the disciples and exhorted them, took leave of them, and departed to go into Macedonia.2 And when he had gone through those parts, and had given them much exhortation, he came into Greece.3 And when he had spent three months there, and a plot was laid against him by Jews as he was about to set sail for Syria, he determined to return through Macedonia.4 And there accompanied him as far as Asia, Sopater of Beroea, the son of Pyrrhus; and of the Thessalonians, Aristarchus and Secundus; and Gaius of Derbe, and Timothy; and of Asia, Tychicus and Trophimus.5 But these had gone before, and were waiting for us at Troas.6 And we sailed away from Philippi after the days of unleavened bread, and came unto them to Troas in five days, where we tarried seven days.7 And upon the first day of the week, when we were gathered together to break bread, Paul discoursed with them, intending to depart on the morrow; and prolonged his speech until midnight.8 And there were many lights in the upper chamber where we were gathered together.9 And there sat in the window a certain young man named Eutychus, borne down with deep sleep; and as Paul discoursed yet longer, being borne down by his sleep he fell down from the third story, and was taken up dead.10 And Paul went down, and fell on him, and embracing him said, Make ye no ado; for his life is in him.11 And when he was gone up, and had broken the bread, and eaten, and had talked with them a long while, even till break of day, so he departed.12 And they brought the lad alive, and were not a little comforted.13 But we going before to the ship set sail for Assos, there intending to take in Paul: for so had he appointed, intending himself to go by land.14 And when he met us at Assos, we took him in, and came to Mitylene.15 And sailing from thence, we came the following day over against Chios; and the next day we touched at Samos; and the day after we came to Miletus.16 For Paul had determined to sail past Ephesus, that he might not have to spend time in Asia; for he was hastening, if it were possible for him, to be at Jerusalem the day of Pentecost.17 And from Miletus he sent to Ephesus, and called to him the elders of the church.18 And when they were come to him, he said unto them, Ye yourselves know, from the first day that I set foot in Asia, after what manner I was with you all the time,19 serving the Lord with all lowliness of mind, and with tears, and with trials which befell me by the plots of the Jews;20 how I shrank not from declaring unto you anything that was profitable, and teaching you publicly, and from house to house,21 testifying both to Jews and to Greeks repentance toward God, and faith toward our Lord Jesus Christ.22 And now, behold, I go bound in the spirit unto Jerusalem, not knowing the things that shall befall me there:23 save that the Holy Spirit testifieth unto me in every city, saying that bonds and afflictions abide me.24 But I hold not my life of any account as dear unto myself, so that I may accomplish my course, and the ministry which I received from the Lord Jesus, to testify the gospel of the grace of God.25 And now, behold, I know that ye all, among whom I went about preaching the kingdom, shall see my face no more.26 Wherefore I testify unto you this day, that I am pure from the blood of all men.27 For I shrank not from declaring unto you the whole counsel of God.28 Take heed unto yourselves, and to all the flock, in which the Holy Spirit hath made you bishops, to feed the church of the Lord which he purchased with his own blood.29 I know that after my departing grievous wolves shall enter in among you, not sparing the flock;30 and from among your own selves shall men arise, speaking perverse things, to draw away the disciples after them.31 Wherefore watch ye, remembering that by the space of three years I ceased not to admonish every one night and day with tears.32 And now I commend you to God, and to the word of his grace, which is able to build you up, and to give you the inheritance among all them that are sanctified.33 I coveted no man’s silver, or gold, or apparel.34 Ye yourselves know that these hands ministered unto my necessities, and to them that were with me.35 In all things I gave you an example, that so laboring ye ought to help the weak, and to remember the words of the Lord Jesus, that he himself said, It is more blessed to give than to receive.36 And when he had thus spoken, he kneeled down and prayed with them all.37 And they all wept sore, and fell on Paul’s neck and kissed him,38 sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
Apostlenes gjerninger 20
I Makedonia og Hellas
1 Da uroen hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene sammen og satte mot i dem. Han tok farvel og forlot dem for å dra til Makedonia. 2 På reisen gjennom dette området talte han mye og satte mot også i dem. Han kom til Hellas, 3 hvor han var i tre måneder. Han skulle seile videre til Syria, men en sammensvergelse blant jødene fikk ham til å vende tilbake gjennom Makedonia. 4 tt Som reisefølge hadde han Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrros, videre Aristarkos og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikos og Trofimos. 5 Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.
6 t Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter de usyrede brøds høytid. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke.Avskjed i Troas
7 t t Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag. 8 Vi var samlet i en sal i øverste etasje, og der var det mange lamper. 9 I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn, og overmannet av søvnen falt han ut av vinduet fra tredje etasje. Da de tok ham opp, var han død. 10 t Men Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og slo armene rundt ham. «Vær ikke urolige», sa han. «Det er liv i ham.» 11 Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet. Da dro han av sted.
12 Gutten brakte de hjem i live, og det var til stor trøst for dem.Avskjedstalen til de eldste fra Efesos
13 Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Han hadde bestemt det slik; selv ville han dra dit til fots. 14 Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene. 15 Dagen etter seilte vi derfra og kom på høyde med Kios. Neste dag fortsatte vi til Samos og nådde dagen etter til Miletos.
16 For Paulus hadde bestemt at han ville seile utenom Efesos for ikke å bli heftet i Asia. Han skyndte på for om mulig å være i Jerusalem til pinsedagen.
17 Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.
18 Da de var kommet, talte han til dem:
«Dere vet hvordan jeg har gått fram hos dere hele tiden, fra den første dagen jeg satte foten i Asia. 19 t Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelsene jødene har ført over meg med sine onde planer. 20 Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene. 21 t Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus. 22 t Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, 23 t men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. 24 t Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde. 25 Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt Riket for, aldri mer skal se ansiktet mitt. 26 tt Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv,
27 for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.
28 t t Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. 29 t For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. 30 t Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg.
31 t Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.
32 t Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget. 33 t Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. 34 t Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi trengte.
35 t Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’»
36 t Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba. 37 De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham. 38 Det som ga dem mest sorg, var det han sa om at de aldri skulle se ham igjen. Så fulgte de ham til skipet.
