Acts 26

1 And Agrippa said unto Paul, Thou art permitted to speak for thyself. Then Paul stretched forth his hand, and made his defence:2 I think myself happy, king Agrippa, that I am to make my defense before thee this day touching all the things whereof I am accused by the Jews:3 especially because thou art expert in all customs and questions which are among the Jews: wherefore I beseech thee to hear me patiently.4 My manner of life then from my youth up, which was from the beginning among mine own nation and at Jerusalem, know all the Jews;5 having knowledge of me from the first, if they be willing to testify, that after the straitest sect of our religion I lived a Pharisee.6 And now I stand here to be judged for the hope of the promise made of God unto our fathers;7 unto which promise our twelve tribes, earnestly serving God night and day, hope to attain. And concerning this hope I am accused by the Jews, O king!8 Why is it judged incredible with you, if God doth raise the dead?9 I verily thought with myself that I ought to do many things contrary to the name of Jesus of Nazareth.10 And this I also did in Jerusalem: and I both shut up many of the saints in prisons, having received authority from the chief priests, and when they were put to death I gave my vote against them.11 And punishing them oftentimes in all the synagogues, I strove to make them blaspheme; and being exceedingly mad against them, I persecuted them even unto foreign cities.12 Whereupon as I journeyed to Damascus with the authority and commission of the chief priests,13 at midday, O king, I saw on the way a light from heaven, above the brightness of the sun, shining round about me and them that journeyed with me.14 And when we were all fallen to the earth, I heard a voice saying unto me in the Hebrew language, Saul, Saul, why persecutest thou me? it is hard for thee to kick against the goad.15 And I said, Who art thou, Lord? And the Lord said, I am Jesus whom thou persecutest.16 But arise, and stand upon thy feet: for to this end have I appeared unto thee, to appoint thee a minister and a witness both of the things wherein thou hast seen me, and of the things wherein I will appear unto thee;17 delivering thee from the people, and from the Gentiles, unto whom I send thee,18 to open their eyes, that they may turn from darkness to light and from the power of Satan unto God, that they may receive remission of sins and an inheritance among them that are sanctified by faith in me.19 Wherefore, O king Agrippa, I was not disobedient unto the heavenly vision:20 but declared both to them of Damascus first and at Jerusalem, and throughout all the country of Judaea, and also to the Gentiles, that they should repent and turn to God, doing works worthy of repentance.21 For this cause the Jews seized me in the temple, and assayed to kill me.22 Having therefore obtained the help that is from God, I stand unto this day testifying both to small and great, saying nothing but what the prophets and Moses did say should come;23 how that the Christ must suffer, and how that he first by the resurrection of the dead should proclaim light both to the people and to the Gentiles.24 And as he thus made his defense, Festus saith with a loud voice, Paul, thou art mad; thy much learning is turning thee mad.25 But Paul saith, I am not mad, most excellent Festus; but speak forth words of truth and soberness.26 For the king knoweth of these things, unto whom also I speak freely: for I am persuaded that none of these things is hidden from him; for this hath not been done in a corner.27 King Agrippa, believest thou the prophets? I know that thou believest.28 And Agrippa said unto Paul, With but little persuasion thou wouldest fain make me a Christian.29 And Paul said, I would to God, that whether with little or with much, not thou only, but also all that hear me this day, might become such as I am, except these bonds.30 And the king rose up, and the governor, and Bernice, and they that sat with them:31 and when they had withdrawn, they spake one to another, saying, This man doeth nothing worthy of death or of bonds.32 And Agrippa said unto Festus, This man might have been set at liberty, if he had not appealed unto Caesar.

Apostlenes gjerninger 26

Paulus forsvarer seg for kong Agrippa

1 Agrippa sa da til Paulus: «Du har tillatelse til å legge fram din sak.» Paulus hevet hånden og begynte forsvarstalen sin:
2 «Jeg priser meg lykkelig at det er for deg, kong Agrippa, jeg i dag skal forsvare meg mot alt det jødene anklager meg for, 3 du har jo godt kjennskap til alle skikker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg. 4 Mitt liv er kjent for alle jøder, for helt fra barndommen har jeg levd blant folket mitt og i Jerusalem. 5 t Derfor vet de også, hvis de bare ville vitne om det, at jeg først levde som fariseer og hørte til den strengeste retningen i vår religion. 6 t Og nå står jeg anklaget fordi jeg har satt mitt håp til det løftet Gud ga våre fedre. 7 Det løftet håper vårt tolvstammefolk å få se oppfylt – derfor dyrker de Gud utrettelig natt og dag. På grunn av dette håpet, konge, blir jeg anklaget av jøder.

8 Hvorfor regnes det som utrolig blant dere at Gud vekker opp døde?
9  t Jeg mente selv en gang at det var en plikt å sette alt inn på bekjempe nasareeren Jesu navn. 10 t Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for.

11 Rundt om i alle synagogene fikk jeg dem ofte straffet for å tvinge dem til å spotte, og i mitt raseri forfulgte jeg dem helt til byene i utlandet.
12  t Da jeg drev på med dette, reiste jeg en gang til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene. 13 Underveis, konge, så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som var med meg. 14 t Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.’ 15 Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger. 16 t Men reis deg nå og stå på føttene! Jeg har vist meg for deg for å velge deg ut til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg, og om det du siden skal få se 17 når jeg berger deg fra ditt eget folk og fra hedningfolkene. Jeg sender deg til dem

18 t for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget.’
19  t Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. 20 t Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. 21 t Dette er grunnen til at jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg. 22 t Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende,

23 t at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.»
24 Da han kom til dette punktet i forsvarstalen, ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstanden.» 25 Paulus svarte: «Jeg er ikke fra forstanden, ærede Festus, for alt jeg sier, er sant og vel gjennomtenkt. 26 Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok. 27 Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» 28 Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.»

29 Og Paulus svarte: «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene.»
30 Så reiste kongen seg sammen med landshøvdingen og Berenike og hele følget deres. 31 t Da de hadde trukket seg tilbake, snakket de med hverandre og sa: «Den mannen har ikke gjort noe som han fortjener dødsstraff eller fengsel for.» 32 t Og Agrippa sa til Festus: «Han kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren.»