Acts 7

1 And the high priest said, Are these things so?2 And he said, Brethren and fathers, hearken: The God of glory appeared unto our father Abraham, when he was in Mesopotamia, before he dwelt in Haran,3 and said unto him, Get thee out of thy land, and from thy kindred, and come into the land which I shall show thee.4 Then came he out of the land of the Chaldaeans, and dwelt in Haran: and from thence, when his father was dead, God removed him into this land, wherein ye now dwell:5 and he gave him none inheritance in it, no, not so much as to set his foot on: and he promised that he would give it to him in possession, and to his seed after him, when as yet he had no child.6 And God spake on this wise, that his seed should sojourn in a strange land, and that they should bring them into bondage, and treat them ill, four hundred years.7 And the nation to which they shall be in bondage will I judge, said God: and after that shall they come forth, and serve me in this place.8 And he gave him the covenant of circumcision: and so Abraham begat Isaac, and circumcised him the eighth day; and Isaac begat Jacob, and Jacob the twelve patriarchs.9 And the patriarchs, moved with jealousy against Joseph, sold him into Egypt: and God was with him,10 and delivered him out of all his afflictions, and gave him favor and wisdom before Pharaoh king of Egypt; and he made him governor over Egypt and all his house.11 Now there came a famine over all Egypt and Canaan, and great affliction: and our fathers found no sustenance.12 But when Jacob heard that there was grain in Egypt, he sent forth our fathers the first time.13 And at the second time Joseph was made known to his brethren; and Joseph’s race became manifest unto Pharaoh.14 And Joseph sent, and called to him Jacob his father, and all his kindred, threescore and fifteen souls.15 And Jacob went down into Egypt; and he died, himself and our fathers;16 and they were carried over unto Shechem, and laid in the tomb that Abraham bought for a price in silver of the sons of Hamor in Shechem.17 But as the time of the promise drew nigh which God vouchsafed unto Abraham, the people grew and multiplied in Egypt,18 till there arose another king over Egypt, who knew not Joseph.19 The same dealt craftily with our race, and ill-treated our fathers, that they should cast out their babes to the end they might not live.20 At which season Moses was born, and was exceeding fair; and he was nourished three months in his father’s house.21 and when he was cast out, Pharaoh’s daughter took him up, and nourished him for her own son.22 And Moses was instructed in all the wisdom of the Egyptians; and he was mighty in his words and works.23 But when he was well-nigh forty years old, it came into his heart to visit his brethren the children of Israel.24 And seeing one of them suffer wrong, he defended him, and avenged him that was oppressed, smiting the Egyptian:25 and he supposed that his brethren understood that God by his hand was giving them deliverance; but they understood not.26 And the day following he appeared unto them as they strove, and would have set them at one again, saying, Sirs, ye are brethren; why do ye wrong one to another?27 But he that did his neighbor wrong thrust him away, saying, Who made thee a ruler and a judge over us?28 Wouldest thou kill me, as thou killedst the Egyptian yesterday?29 And Moses fled at this saying, and became a sojourner in the land of Midian, where he begat two sons.30 And when forty years were fulfilled, an angel appeared to him in the wilderness of Mount Sinai, in a flame of fire in a bush.31 And when Moses saw it, he wondered at the sight: and as he drew near to behold, there came a voice of the Lord,32 I am the God of thy fathers, the God of Abraham, and of Isaac, and of Jacob. And Moses trembled, and durst not behold.33 And the Lord said unto him, Loose the shoes from thy feet: for the place whereon thou standest is holy ground.34 I have surely seen the affliction of my people that is in Egypt, and have heard their groaning, and I am come down to deliver them: and now come, I will send thee into Egypt.35 This Moses whom they refused, saying, Who made thee a ruler and a judge? him hath God sent to be both a ruler and a deliverer with the hand of the angel that appeared to him in the bush.36 This man led them forth, having wrought wonders and signs in Egypt, and in the Red Sea, and in the wilderness forty years.37 This is that Moses, who said unto the children of Israel, A prophet shall God raise up unto you from among your brethren, like unto me.38 This is he that was in the church in the wilderness with the angel that spake to him in the Mount Sinai, and with our fathers: who received living oracles to give unto us:39 to whom our fathers would not be obedient, but thrust him from them, and turned back in their hearts unto Egypt,40 saying unto Aaron, Make us gods that shall go before us: for as for this Moses, who led us forth out of the land of Egypt, we know not what is become of him.41 And they made a calf in those days, and brought a sacrifice unto the idol, and rejoiced in the works of their hands.42 But God turned, and gave them up to serve the host of heaven; as it is written in the book of the prophets, Did ye offer unto me slain beasts and sacrifices Forty years in the wilderness, O house of Israel?

43 And ye took up the tabernacle of Moloch, And the star of the god Rephan, The figures which ye made to worship them: And I will carry you away beyond Babylon.

44 Our fathers had the tabernacle of the testimony in the wilderness, even as he appointed who spake unto Moses, that he should make it according to the figure that he had seen.45 Which also our fathers, in their turn, brought in with Joshua when they entered on the possession of the nations, that God thrust out before the face of our fathers, unto the days of David;46 who found favor in the sight of God, and asked to find a habitation for the God of Jacob.47 But Solomon built him a house.48 Howbeit the Most High dwelleth not in houses made with hands; as saith the prophet,

49 The heaven is my throne, And the earth the footstool of my feet: What manner of house will ye build me? saith the Lord: Or what is the place of my rest?

50 Did not my hand make all these things?

51 Ye stiffnecked and uncircumcised in heart and ears, ye do always resist the Holy Spirit: as your fathers did, so do ye.52 Which of the prophets did not your fathers persecute? and they killed them that showed before of the coming of the Righteous One; of whom ye have now become betrayers and murderers;53 ye who received the law as it was ordained by angels, and kept it not.54 Now when they heard these things, they were cut to the heart, and they gnashed on him with their teeth.55 But he, being full of the Holy Spirit, looked up stedfastly into heaven, and saw the glory of God, and Jesus standing on the right hand of God,56 and said, Behold, I see the heavens opened, and the Son of Man standing on the right hand of God.57 But they cried out with a loud voice, and stopped their ears, and rushed upon him with one accord;58 and they cast him out of the city, and stoned him: and the witnesses laid down their garments at the feet of a young man named Saul.59 And they stoned Stephen, calling upon the Lord, and saying, Lord Jesus, receive my spirit.60 And he kneeled down, and cried with a loud voice, Lord, lay not this sin to their charge. And when he had said this, he fell asleep.

Apostlenes gjerninger 7

1 Øverstepresten spurte: «Er dette sant?»

2 t Og Stefanus svarte:
«Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Harran. 3 t Gud sa til ham: ‘ Dra bort fra landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal vise deg! ’ 4 Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Harran, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nå. 5 t Gud ga ham ikke noen egen jord der, ikke så mye som en fotsbredd, men han lovet å gi ham og hans ætt landet til eiendom, enda han ikke hadde barn. 6 t Og Gud sa til ham at ætten hans skulle bo som innflyttere i et fremmed land, der de skulle være slaver og bli plaget i fire hundre år. 7 t ‘ Men det folket de skal være slaver for, vil jeg dømme ’, sa Gud, ‘ og så skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.’

8 tt Siden ga Gud ham omskjærelsespakten, og han ble far til Isak og omskar ham på den åttende dagen. Slik gjorde også Isak med Jakob, og Jakob med de tolv stamfedrene.
9  t Stamfedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham 10 t og berget ham ut av all nød. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus. 11 t Så ble hele Egypt og Kanaan rammet av hungersnød, og nøden var stor. Våre fedre fikk ikke tak i mat. 12 t Da Jakob hørte at det skulle være korn i Egypt, sendte han fedrene dit for første gang. 13 t Andre gangen de kom, ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og farao fikk vite om slekten til Josef. 14 Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele familien – syttifem personer. 15 t Så reiste Jakob ned til Egypt, og der døde både han og fedrene våre.

16 t De ble ført til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem og betalt med sølv.
17 Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt. 18 t Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef. 19 t Han brukte list mot folket vårt, mishandlet fedrene våre og tvang dem til å sette ut spedbarna sine, så de ikke skulle leve opp. 20 t På den tiden ble Moses født. Han var et vakkert barn i Guds øyne. Tre måneder ble han oppfostret i farens hus. 21 t Så ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen sønn.

22 Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han var full av kraft i både ord og handling.
23  t Da han hadde fylt førti år, fikk han inderlig lyst til å besøke sine landsmenn, israelittene. 24 Og da han så en som ble mishandlet, kom han mannen til hjelp. Han slo egypteren i hjel, så han som var blitt mishandlet, fikk sin rett. 25 Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke. 26 t Neste dag støtte han på to menn som sloss. Han prøvde å forlike dem og sa: ‘Dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?’ 27 Men han som hadde gjort urett mot sin neste, skubbet ham til side og sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28  Tenker du kanskje å drepe meg slik du drepte egypteren i går? ’ 29 t Disse ordene fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan. Der ble han far til to sønner. 30 t Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk. 31 t Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens røst: 32 ‘ Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. ’ Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. 33 Da sa Herren til ham: ‘ Ta skoene av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.

34  Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hørt klagen deres. Jeg har steget ned for å fri dem ut. Gå nå! Jeg sender deg til Egypt. ’
35  t Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer? ’ – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken. 36 t Den samme Moses førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen. 37 t Det var han som sa til israelittene: ‘ Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre. ’ 38 t Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. 39 t Men fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt 40 t og sa til Aron: ‘ Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som førte oss ut av Egypt. ’ 41 t På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og jublet over et verk av sine egne hender.

42 tt Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok:
Bar dere fram for meg slaktoffer og gaver
de førti årene i ørkenen, Israels hus?

43  t Nei, dere bar på Moloks telt
og guden Refans stjerne,
bildene som dere laget for å tilbe dem.
Men jeg vil flytte dere bortenfor Babylon.
44  t t I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. 45 t Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningfolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. 46 tt Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. 47 t Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud.

48 Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten:

49  t Himmelen er min trone,
og jorden er min fotskammel.
Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren,
eller hvor er stedet der jeg kan hvile?

50  Har ikke min hånd skapt alt dette?
51  t Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. 52 tt Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham,

53 tt dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»

Stefanus blir steinet