Deuteronomy 1
1 These are the words which Moses spake unto all Israel beyond the Jordan in the wilderness, in the Arabah over against Suph, between Paran, and Tophel, and Laban, and Hazeroth, and Di-zahab.2 It is eleven days’ journey from Horeb by the way of mount Seir unto Kadesh-barnea.3 And it came to pass in the fortieth year, in the eleventh month, on the first day of the month, that Moses spake unto the children of Israel, according unto all that Jehovah had given him in commandment unto them;4 after he had smitten Sihon the king of the Amorites, who dwelt in Heshbon, and Og the king of Bashan, who dwelt in Ashtaroth, at Edrei.5 Beyond the Jordan, in the land of Moab, began Moses to declare this law, saying,6 Jehovah our God spake unto us in Horeb, saying, Ye have dwelt long enough in this mountain:7 turn you, and take your journey, and go to the hill-country of the Amorites, and unto all the places nigh thereunto, in the Arabah, in the hill-country, and in the lowland, and in the South, and by the sea-shore, the land of the Canaanites, and Lebanon, as far as the great river, the river Euphrates.8 Behold, I have set the land before you: go in and possess the land which Jehovah sware unto your fathers, to Abraham, to Isaac, and to Jacob, to give unto them and to their seed after them.
9 And I spake unto you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:10 Jehovah your God hath multiplied you, and, behold, ye are this day as the stars of heaven for multitude.11 Jehovah, the God of your fathers, make you a thousand times as many as ye are, and bless you, as he hath promised you!12 How can I myself alone bear your cumbrance, and your burden, and your strife?13 Take you wise men, and understanding, and known, according to your tribes, and I will make them heads over you.14 And ye answered me, and said, The thing which thou hast spoken is good for us to do.15 So I took the heads of your tribes, wise men, and known, and made them heads over you, captains of thousands, and captains of hundreds, and captains of fifties, and captains of tens, and officers, according to your tribes.16 And I charged your judges at that time, saying, Hear the causes between your brethren, and judge righteously between a man and his brother, and the sojourner that is with him.17 Ye shall not respect persons in judgment; ye shall hear the small and the great alike; ye shall not be afraid of the face of man; for the judgment is God’s: and the cause that is too hard for you ye shall bring unto me, and I will hear it.18 And I commanded you at that time all the things which ye should do.19 And we journeyed from Horeb, and went through all that great and terrible wilderness which ye saw, by the way to the hill-country of the Amorites, as Jehovah our God commanded us; and we came to Kadesh-barnea.20 And I said unto you, Ye are come unto the hill-country of the Amorites, which Jehovah our God giveth unto us.21 Behold, Jehovah thy God hath set the land before thee: go up, take possession, as Jehovah, the God of thy fathers, hath spoken unto thee; fear not, neither be dismayed.22 And ye came near unto me every one of you, and said, Let us send men before us, that they may search the land for us, and bring us word again of the way by which we must go up, and the cities unto which we shall come.23 And the thing pleased me well; and I took twelve men of you, one man for every tribe:24 and they turned and went up into the hill-country, and came unto the valley of Eshcol, and spied it out.25 And they took of the fruit of the land in their hands, and brought it down unto us, and brought us word again, and said, It is a good land which Jehovah our God giveth unto us.
26 Yet ye would not go up, but rebelled against the commandment of Jehovah your God:27 and ye murmured in your tents, and said, Because Jehovah hated us, he hath brought us forth out of the land of Egypt, to deliver us into the hand of the Amorites, to destroy us.28 Whither are we going up? our brethren have made our heart to melt, saying, The people are greater and taller than we; the cities are great and fortified up to heaven; and moreover we have seen the sons of the Anakim there.29 Then I said unto you, Dread not, neither be afraid of them.30 Jehovah your God who goeth before you, he will fight for you, according to all that he did for you in Egypt before your eyes,31 and in the wilderness, where thou hast seen how that Jehovah thy God bare thee, as a man doth bear his son, in all the way that ye went, until ye came unto this place.32 Yet in this thing ye did not believe Jehovah your God,33 who went before you in the way, to seek you out a place to pitch your tents in, in fire by night, to show you by what way ye should go, and in the cloud by day.
34 And Jehovah heard the voice of your words, and was wroth, and sware, saying,35 Surely there shall not one of these men of this evil generation see the good land, which I sware to give unto your fathers,36 save Caleb the son of Jephunneh: he shall see it; and to him will I give the land that he hath trodden upon, and to his children, because he hath wholly followed Jehovah.37 Also Jehovah was angry with me for your sakes, saying, Thou also shalt not go in thither:38 Joshua the son of Nun, who standeth before thee, he shall go in thither: encourage thou him; for he shall cause Israel to inherit it.39 Moreover your little ones, that ye said should be a prey, and your children, that this day have no knowledge of good or evil, they shall go in thither, and unto them will I give it, and they shall possess it.40 But as for you, turn you, and take your journey into the wilderness by the way to the Red Sea.
41 Then ye answered and said unto me, We have sinned against Jehovah, we will go up and fight, according to all that Jehovah our God commanded us. And ye girded on every man his weapons of war, and were forward to go up into the hill-country.42 And Jehovah said unto me, Say unto them, Go not up, neither fight; for I am not among you; lest ye be smitten before your enemies.43 So I spake unto you, and ye hearkened not; but ye rebelled against the commandment of Jehovah, and were presumptuous, and went up into the hill-country.44 And the Amorites, that dwelt in that hill-country, came out against you, and chased you, as bees do, and beat you down in Seir, even unto Hormah.45 And ye returned and wept before Jehovah; but Jehovah hearkened not to your voice, nor gave ear unto you.46 So ye abode in Kadesh many days, according unto the days that ye abode there.
5. Mosebok 1
Moses minner om Herrens løfte
1 t Dette er de ord som Moses talte til hele Israel øst for Jordan. Det var i ørkenen på Araba-sletten, rett imot Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab,
2 t elleve dagsreiser fra Horeb på veien over Se'ir-fjellene til Kadesj-Barnea.
3 t Det var i det førtiende året, den første dagen i den ellevte måneden, at Moses talte til israelittene om alt det Herren hadde pålagt ham å si til dem. 4 t Moses hadde da slått amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon, og Basan-kongen Og, som bodde i Asjtarot og Edre'i.
5 Øst for Jordan, i Moab, begynte Moses å forklare denne loven. Han sa:
6 t Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: «Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet. 7 t Bryt nå opp og dra til amorittenes fjelland og til nabofolkene på Araba-sletten, i fjellandet og i lavlandet, i Negev og ute ved kysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, Eufrat.
8 t Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå og innta landet som Herren med ed lovet å gi deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og etterkommerne deres.»Moses innsetter ledere
9 t Den gangen sa jeg til dere: «Jeg alene kan ikke bære dere. 10 t Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og dere er i dag så mange som stjernene på himmelen. 11 Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så tallrike som dere nå er, og velsigne dere, slik som han har lovet. 12 Men hvordan kan jeg alene bære ansvaret og tåle strevet med dere og tvistene mellom dere?
13 Velg ut kloke, forstandige og kyndige menn fra hver stamme, så vil jeg gjøre dem til ledere for dere.»
14 Dere svarte meg: «Det er et godt forslag du kommer med.» 15 Så tok jeg stammehøvdingene deres, kloke og kyndige menn, og gjorde dem til overhoder for dere, til førere for tusen, hundre, femti og ti, og til tilsynsmenn for stammene. 16 t Den gangen ga jeg også dommerne deres dette påbudet: «Hør klagemål fra deres landsmenn, og døm rettferdig i saker mellom en mann og en annen, enten det er en landsmann eller en innflytter. 17 t Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Dere skal høre på både høy og lav. Vær ikke redde for noen, for dommen hører Gud til. Men dersom en sak er for vanskelig for dere, så bring den fram for meg, så jeg får høre den.»
18 Jeg ga dere den gangen befaling om alt dere skulle gjøre.Moses sender spioner inn i landet
19 t Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og uhyggelige ørkenen som dere har sett. Vi fulgte veien til amorittenes fjelland, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og kom til Kadesj-Barnea. 20 Da sa jeg til dere: «Dere er nå kommet til amorittenes fjelland, som Herren vår Gud vil gi oss.
21 Se, Herren din Gud har lagt landet åpent for deg. Dra opp og innta det, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Vær ikke redd og mist ikke motet!»
22 Da kom dere til meg alle sammen og sa: «La oss sende folk i forveien til å utforske landet og gi oss beskjed om veien vi skal ta opp dit, og om byene vi kommer til.» 23 Dette forslaget syntes jeg godt om, og jeg tok ut tolv menn blant dere, én fra hver stamme. 24 De gikk av sted opp i fjellet og kom til Esjkol-bekken. Der spionerte de.
25 De tok med seg noe av frukten i landet og brakte den ned til oss. De kunne fortelle oss at det var et godt land, det landet som Herren vår Gud vil gi oss.
26 Men dere ville ikke dra dit opp, og dere trosset det Herren deres Gud hadde sagt. 27 Dere murret i teltene deres og sa: «Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt og vil overgi oss i amorittenes hender og utrydde oss.
28 t Hvor er det vi skal dra? Våre brødre har fått hjertet til å smelte bort i oss, for de sa: Folket er større og høyere enn vi, og byene er store med himmelhøye festningsmurer, og vi så også anakitter der.»
29 Da sa jeg til dere: «La dere ikke skremme og vær ikke redde for dem! 30 t Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt 31 t og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.» 32 Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud,
33 t han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild og om dagen i en sky, for å vise dere den veien dere skulle gå.Israels ulydighet og nederlag
34 Da Herren hørte hva dere sa, ble han harm og sverget: 35 «Ikke en eneste av denne onde slekt skal få se det gode landet som jeg med ed lovet å gi deres fedre, 36 t bare Kaleb, sønn av Jefunne; han skal få se det. Til Kaleb og hans barn vil jeg gi det landet som han har satt sin fot på, fordi han trofast holdt seg til Herren.» 37 t For deres skyld ble Herren harm på meg også. Han sa: «Heller ikke du skal få komme inn dit. 38 Men Josva, Nuns sønn, som er din tjener, skal få komme inn. Gjør ham sterk, for han skal gjøre landet til Israels eiendom. 39 t Småbarna som dere trodde ville bli tatt som krigsbytte, og de barna som ennå ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal komme inn i landet. Jeg gir det til dem, og de skal innta det.
40 Men dere må snu og gå ut i ørkenen, i retning av Sivsjøen.»
41 t Da svarte dere meg: «Vi har syndet mot Herren. Nå vil vi dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss.» Dere spente på dere våpen, alle som en, og gjorde dere klare til å dra opp i fjellandet. 42 Men Herren sa til meg: Si til dem: «Dere skal ikke dra opp og kjempe, for jeg er ikke midt blant dere. Ellers vil dere bli slått av deres fiender.» 43 Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere trosset det Herren hadde sagt, og i overmot dro dere opp i fjellene. 44 Da rykket amorittene, som bodde der i fjellandet, ut mot dere. De forfulgte dere som en bisverm, slo dere i Se'ir og drev dere helt til Horma. 45 Da dere kom tilbake, gråt dere for Herrens ansikt, men han ville ikke høre på dere, han ville ikke lytte. 46 Derfor måtte dere bo i Kadesj så lenge som dere gjorde.