Ecclesiastes 1

1 The words of the Preacher, the son of David, king in Jerusalem.2 Vanity of vanities, saith the Preacher; vanity of vanities, all is vanity.3 What profit hath man of all his labor wherein he laboreth under the sun?4 One generation goeth, and another generation cometh; but the earth abideth for ever.5 The sun also ariseth, and the sun goeth down, and hasteth to its place where it ariseth.6 The wind goeth toward the south, and turneth about unto the north; it turneth about continually in its course, and the wind returneth again to its circuits.7 All the rivers run into the sea, yet the sea is not full; unto the place whither the rivers go, thither they go again.8 All things are full of weariness; man cannot utter it: the eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.9 That which hath been is that which shall be; and that which hath been done is that which shall be done: and there is no new thing under the sun.10 Is there a thing whereof it may be said, See, this is new? it hath been long ago, in the ages which were before us.11 There is no remembrance of the former generations; neither shall there be any remembrance of the latter generations that are to come, among those that shall come after.12 I the Preacher was king over Israel in Jerusalem.13 And I applied my heart to seek and to search out by wisdom concerning all that is done under heaven: it is a sore travail that God hath given to the sons of men to be exercised therewith.14 I have seen all the works that are done under the sun; and, behold, all is vanity and a striving after wind.15 That which is crooked cannot be made straight; and that which is wanting cannot be numbered.16 I communed with mine own heart, saying, Lo, I have gotten me great wisdom above all that were before me in Jerusalem; yea, my heart hath had great experience of wisdom and knowledge.17 And I applied my heart to know wisdom, and to know madness and folly: I perceived that this also was a striving after wind.18 For in much wisdom is much grief; and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.

Forkynneren 1

Alt er tomhet

1 Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem. s2 Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet. s3 Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han plager seg med under solen? s

4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag. 5 Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp. 6 Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp. 7 Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen. 8 Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. s

9 Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. s10 Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. 11 Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem. s

Rikdommens tomhet

12 Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem. 13 Jeg vendte mitt hjerte til å ransake og utforske med visdom alt det som hender under himmelen. Det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med. s14 Jeg så alt det som ble gjort under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag etter vind. s15 Det som er kroket, kan ikke bli rett. Det som mangler, kan ingen regne med. s16 Jeg talte med meg selv i mitt indre og sa: Se, jeg er blitt større og rikere i visdom enn alle som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har skuet stor visdom og kunnskap. s17 Jeg vendte mitt hjerte til å kjenne visdommen og forstå dårskap og uforstand. Men jeg skjønte at også dette var jag etter vind. s18 For med stor visdom følger stor gremmelse. Den som øker kunnskap, øker smerte.