Ecclesiastes 2

1 I said in my heart, Come now, I will prove thee with mirth; therefore enjoy pleasure: and, behold, this also was vanity.2 I said of laughter, It is mad; and of mirth, What doeth it?3 I searched in my heart how to cheer my flesh with wine, my heart yet guiding me with wisdom, and how to lay hold on folly, till I might see what it was good for the sons of men that they should do under heaven all the days of their life.4 I made me great works; I builded me houses; I planted me vineyards;5 I made me gardens and parks, and I planted trees in them of all kinds of fruit;6 I made me pools of water, to water therefrom the forest where trees were reared;7 I bought men-servants and maid-servants, and had servants born in my house; also I had great possessions of herds and flocks, above all that were before me in Jerusalem;8 I gathered me also silver and gold, and the treasure of kings and of the provinces; I gat me men-singers and women-singers, and the delights of the sons of men, musical instruments, and that of all sorts.9 So I was great, and increased more than all that were before me in Jerusalem: also my wisdom remained with me.10 And whatsoever mine eyes desired I kept not from them; I withheld not my heart from any joy; for my heart rejoiced because of all my labor; and this was my portion from all my labor.11 Then I looked on all the works that my hands had wrought, and on the labor that I had labored to do; and, behold, all was vanity and a striving after wind, and there was no profit under the sun.12 And I turned myself to behold wisdom, and madness, and folly: for what can the man do that cometh after the king? even that which hath been done long ago.13 Then I saw that wisdom excelleth folly, as far as light excelleth darkness.14 The wise man’s eyes are in his head, and the fool walketh in darkness: and yet I perceived that one event happeneth to them all.15 Then said I in my heart, As it happeneth to the fool, so will it happen even to me; and why was I then more wise? Then said I in my heart, that this also is vanity.16 For of the wise man, even as of the fool, there is no remembrance for ever; seeing that in the days to come all will have been long forgotten. And how doth the wise man die even as the fool!17 So I hated life, because the work that is wrought under the sun was grievous unto me; for all is vanity and a striving after wind.18 And I hated all my labor wherein I labored under the sun, seeing that I must leave it unto the man that shall be after me.19 And who knoweth whether he will be a wise man or a fool? yet will he have rule over all my labor wherein I have labored, and wherein I have showed myself wise under the sun. This also is vanity.20 Therefore I turned about to cause my heart to despair concerning all the labor wherein I had labored under the sun.21 For there is a man whose labor is with wisdom, and with knowledge, and with skilfulness; yet to a man that hath not labored therein shall he leave it for his portion. This also is vanity and a great evil.22 For what hath a man of all his labor, and of the striving of his heart, wherein he laboreth under the sun?23 For all his days are but sorrows, and his travail is grief; yea, even in the night his heart taketh no rest. This also is vanity.24 There is nothing better for a man than that he should eat and drink, and make his soul enjoy good in his labor. This also I saw, that it is from the hand of God.25 For who can eat, or who can have enjoyment, more than I?26 For to the man that pleaseth him God giveth wisdom, and knowledge, and joy; but to the sinner he giveth travail, to gather and to heap up, that he may give to him that pleaseth God. This also is vanity and a striving after wind.

Forkynneren 2

Nytelse og rikdom er tomhet

1 Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve deg med glede! Nyt det som godt er! - Men se, også det var tomhet. s2 Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du? s3 Jeg tenkte i mitt indre på å la legemet forfriske seg med vin, mens jeg likevel lot hjertet lede meg med visdom - jeg tenkte på å holde fast på dårskap til jeg fikk se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager. 4 Jeg utførte store arbeider. Jeg bygde meg hus, jeg plantet meg vingårder, s5 jeg gjorde meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, 6 jeg gjorde meg vanndammer til å vanne en skog av voksende trær. 7 Jeg kjøpte meg treller og trellkvinner. Jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus. Jeg fikk meg også stor buskap, både stort og smått, mer enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem. 8 Jeg samlet meg også sølv og gull og kostbare skatter som kom fra fremmede konger og land. Jeg fikk meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst: en hustru og flere. s9 Jeg ble større og mektigere enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem. Og min visdom hadde ikke forlatt meg. s10 Alt øynene mine hadde lyst til, lot jeg dem få. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede. Hjertet hadde glede av alt mitt strev, dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev. 11 Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den plage det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinning å nå under solen. s

Også visdommen tar en gang slutt

12 Så ga jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden. 13 Da så jeg at visdommen har samme fortrinn fremfor dårskapen som lyset har fremfor mørket. s14 Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre. s15 Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet. s16 For minnet om den vise vil like så lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø like så vel som dåren? s

17 Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

18 Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde plaget meg med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg. s19 Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet. 20 Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde plaget meg med under solen. 21 For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde. 22 Hva har mennesket igjen for all sin plage og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen? s23 Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet. s

24 Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd. s25 For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg? 26 Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umaken å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind. s