Exodus 10

1 And Jehovah said unto Moses, Go in unto Pharaoh: for I have hardened his heart, and the heart of his servants, that I may show these my signs in the midst of them,2 and that thou mayest tell in the ears of thy son, and of thy son’s son, what things I have wrought upon Egypt, and my signs which I have done among them; that ye may know that I am Jehovah.3 And Moses and Aaron went in unto Pharaoh, and said unto him, Thus saith Jehovah, the God of the Hebrews, How long wilt thou refuse to humble thyself before me? let my people go, that they may serve me.4 Else, if thou refuse to let my people go, behold, to-morrow will I bring locusts into thy border:5 and they shall cover the face of the earth, so that one shall not be able to see the earth: and they shall eat the residue of that which is escaped, which remaineth unto you from the hail, and shall eat every tree which groweth for you out of the field:6 and thy houses shall be filled, and the houses of all thy servants, and the houses of all the Egyptians; as neither thy fathers nor thy fathers’ fathers have seen, since the day that they were upon the earth unto this day. And he turned, and went out from Pharaoh.7 And Pharaoh’s servants said unto him, How long shall this man be a snare unto us? let the men go, that they may serve Jehovah their God: knowest thou not yet that Egypt is destroyed?8 And Moses and Aaron were brought again unto Pharaoh: and he said unto them, Go, serve Jehovah your God; but who are they that shall go?9 And Moses said, We will go with our young and with our old; with our sons and with our daughters, with our flocks and with our herds will we go; for we must hold a feast unto Jehovah.10 And he said unto them, So be Jehovah with you, as I will let you go, and your little ones: look to it; for evil is before you.11 Not so: go now ye that are men, and serve Jehovah; for that is what ye desire. And they were driven out from Pharaoh’s presence.

12 And Jehovah said unto Moses, Stretch out thy hand over the land of Egypt for the locusts, that they may come up upon the land of Egypt, and eat every herb of the land, even all that the hail hath left.13 And Moses stretched forth his rod over the land of Egypt, and Jehovah brought an east wind upon the land all that day, and all the night; and when it was morning, the east wind brought the locusts.14 And the locusts went up over all the land of Egypt, and rested in all the borders of Egypt; very grievous were they; before them there were no such locusts as they, neither after them shall be such.15 For they covered the face of the whole earth, so that the land was darkened; and they did eat every herb of the land, and all the fruit of the trees which the hail had left: and there remained not any green thing, either tree or herb of the field, through all the land of Egypt.16 Then Pharaoh called for Moses and Aaron in haste; and he said, I have sinned against Jehovah your God, and against you.17 Now therefore forgive, I pray thee, my sin only this once, and entreat Jehovah your God, that he may take away from me this death only.18 And he went out from Pharaoh, and entreated Jehovah.19 And Jehovah turned an exceeding strong west wind, which took up the locusts, and drove them into the Red Sea; there remained not one locust in all the border of Egypt.20 But Jehovah hardened Pharaoh’s heart, and he did not let the children of Israel go.

21 And Jehovah said unto Moses, Stretch out thy hand toward heaven, that there may be darkness over the land of Egypt, even darkness which may be felt.22 And Moses stretched forth his hand toward heaven; and there was a thick darkness in all the land of Egypt three days;23 they saw not one another, neither rose any one from his place for three days: but all the children of Israel had light in their dwellings.24 And Pharaoh called unto Moses, and said, Go ye, serve Jehovah; only let your flocks and your herds be stayed: let your little ones also go with you.25 And Moses said, Thou must also give into our hand sacrifices and burnt-offerings, that we may sacrifice unto Jehovah our God.26 Our cattle also shall go with us; there shall not a hoof be left behind: for thereof must we take to serve Jehovah our God; and we know not with what we must serve Jehovah, until we come thither.27 But Jehovah hardened Pharaoh’s heart, and he would not let them go.28 And Pharaoh said unto him, Get thee from me, take heed to thyself, see my face no more; for in the day thou seest my face thou shalt die.29 And Moses said, Thou hast spoken well. I will see thy face again no more.

2 Mosebok 10

Gresshoppesvermer

1 Herren sa til Moses: Gå til farao, for det er jeg som har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, for at jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblant dem, s2 og for at du skal fortelle din sønn og din sønnesønn hvor strengt jeg handlet mot egypterne og om de tegnene jeg gjorde iblant dem, så dere skal kjenne at jeg er Herren. 3 Så gikk Moses og Aron inn til farao og sa til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for meg? La mitt folk fare, så de kan tjene meg.

4 For dersom du nekter å la mitt folk fare, da vil jeg i morgen la gresshopper komme over ditt land. 5 De skal dekke landet så ingen kan se jorden. De skal ete opp hvert grann av det som ble til overs for dere etter haglet, og snaugnage hvert tre som vokser på markene deres. 6 De skal fylle dine hus og alle dine tjeneres hus og alle egypternes hus, så verken dine fedre eller dine forfedre har sett noe slikt fra den tid de kom til verden, og til denne dag. - Dermed snudde han seg og gikk ut fra farao. 7 Da sa faraos tjenere til ham: Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tjene Herren sin Gud! Ser du ikke ennå at Egypt blir ødelagt? s8 Så ble Moses og Aron hentet tilbake til farao, og han sa til dem: Gå av sted og tjen Herren deres Gud! Men hvem er det som skal fare? 9 Moses svarte: Med våre unge og våre gamle vil vi fare, med våre sønner og våre døtre, og vi vil ha med både vårt småfe og vårt storfe, for vi skal holde høytid for Herren. 10 Da sa han til dem: Herren være med dere, om jeg noen gang lar dere og deres små barn fare! Se der om dere ikke har ondt for øye! 11 Nei, ikke så! Dere menn kan dra av sted og tjene Herren! Det var jo det dere ba om. - Dermed drev de dem ut fra farao. 12 Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over landet Egypt, så skal gresshoppene komme innover landet Egypt og ete opp alle urter i landet, alt det haglet har spart. 13 Så rakte Moses ut sin stav over landet Egypt. Og Herren lot en østavind komme over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, førte østavinden gresshoppene med seg. s14 Gresshoppene kom inn over landet Egypt og slo seg ned i hele Egypt i store mengder. Aldri før hadde det vært en slik gresshoppesverm, og aldri vil det komme noen slik mer. 15 De dekket hele landet, så landet ble mørkt. De åt opp alle vekster i landet og all frukt på trærne som var igjen etter haglværet. Det ble ikke noe grønt igjen, verken på trær eller planter i hele landet Egypt. 16 Da sendte farao i hast bud etter Moses og Aron. Han sa: Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere. 17 Men tilgi meg nå min synd denne ene gangen, og be til Herren deres Gud at han må ta fra meg denne død! s18 Han gikk da bort fra farao og ba til Herren. 19 Og Herren vendte vinden, så det ble en meget sterk vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem ned i Rødehavet. Det ble ikke én gresshoppe tilbake i hele landet Egypt. 20 Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare. s

Tett mørke

21 Og Herren sa til Moses: Rekk din hånd opp mot himmelen, og det skal komme mørke over landet Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det! 22 Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele landet Egypt i tre dager. s23 Den ene kunne ikke se den andre, og ingen torde flytte seg fra sin plass i tre dager. Men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde. 24 Da kalte farao Moses til seg og sa: Gå av sted, tjen Herren! Bare deres småfe og deres storfe skal bli igjen. De små barna kan få dra med dere. s25 Men Moses sa: Du må også la oss ha slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud. 26 Også buskapen vår må være med oss. Ikke en klov må bli igjen. For det er det vi må ta av, når vi skal tjene Herren vår Gud, og vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer dit. 27 Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke ville la dem fare. 28 Da sa farao til Moses: Gå fra meg! Vokt deg så du ikke mer kommer for mine øyne! For den dagen du kommer for mine øyne, skal du dø. 29 Moses svarte: Du har talt rett. Jeg skal aldri mer komme for dine øyne.