Exodus 5

1 And afterward Moses and Aaron came, and said unto Pharaoh, Thus saith Jehovah, the God of Israel, Let my people go, that they may hold a feast unto me in the wilderness.2 And Pharaoh said, Who is Jehovah, that I should hearken unto his voice to let Israel go? I know not Jehovah, and moreover I will not let Israel go.3 And they said, The God of the Hebrews hath met with us: let us go, we pray thee, three days’ journey into the wilderness, and sacrifice unto Jehovah our God, lest he fall upon us with pestilence, or with the sword.4 And the king of Egypt said unto them, Wherefore do ye, Moses and Aaron, loose the people from their works? get you unto your burdens.5 And Pharaoh said, Behold, the people of the land are now many, and ye make them rest from their burdens.6 And the same day Pharaoh commanded the taskmasters of the people, and their officers, saying,7 Ye shall no more give the people straw to make brick, as heretofore: let them go and gather straw for themselves.8 And the number of the bricks, which they did make heretofore, ye shall lay upon them; ye shall not diminish aught thereof: for they are idle; therefore they cry, saying, Let us go and sacrifice to our God.9 Let heavier work be laid upon the men, that they may labor therein; and let them not regard lying words.

10 And the taskmasters of the people went out, and their officers, and they spake to the people, saying, Thus saith Pharaoh, I will not give you straw.11 Go yourselves, get you straw where ye can find it: for nought of your work shall be diminished.12 So the people were scattered abroad throughout all the land of Egypt to gather stubble for straw.13 And the taskmasters were urgent saying, Fulfil your works, your daily tasks, as when there was straw.14 And the officers of the children of Israel, whom Pharaoh’s taskmasters had set over them, were beaten, and demanded, Wherefore have ye not fulfilled your task both yesterday and to-day, in making brick as heretofore?

15 Then the officers of the children of Israel came and cried unto Pharaoh, saying, Wherefore dealest thou thus with thy servants?16 There is no straw given unto thy servants, and they say to us, Make brick: and, behold, thy servants are beaten; but the fault it in thine own people.17 But he said, Ye are idle, ye are idle: therefore ye say, Let us go and sacrifice to Jehovah.18 Go therefore now, and work; for there shall no straw be given you, yet shall ye deliver the number of bricks.19 And the officers of the children of Israel did see that they were in evil case, when it was said, Ye shall not diminish aught from your bricks, your daily tasks.20 And they met Moses and Aaron, who stood in the way, as they came forth from Pharaoh:21 and they said unto them, Jehovah look upon you, and judge: because ye have made our savor to be abhorred in the eyes of Pharaoh, and in the eyes of his servants, to put a sword in their hand to slay us.

22 And Moses returned unto Jehovah, and said, Lord, wherefore hast thou dealt ill with this people? why is it that thou hast sent me?23 For since I came to Pharaoh to speak in thy name, he hath dealt ill with this people; neither hast thou delivered thy people at all.

2 Mosebok 5

Moses og Aron møter farao

1 Deretter gikk Moses og Aron inn til farao og sa: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen! s2 Men farao sa: Hvem er Herren, som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare. s

3 De sa da: Hebreernes Gud har møtt oss. La oss nå dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd. 4 Men kongen i Egypt sa til dem: Moses og Aron, hvorfor drar dere folket bort fra arbeidet? Gå tilbake til det dere har å gjøre. s5 Og farao sa: Se, hvor tallrikt folket er blitt i landet, og så vil dere dra dem bort fra det de har å gjøre!s

Farao legger enda tyngre byrder på Israel

6 Samme dag ga farao slavefogdene og folkets arbeidsformenn denne befalingen: 7 Dere skal ikke gi folket halm til teglarbeidet, slik som før. De skal selv gå og sanke seg halm. 8 Men dere skal pålegge dem å lage den samme mengde murstein som de før har laget. Dere skal ikke slå av noe i deres arbeid. For de er late, derfor skriker de: La oss gå og ofre til vår Gud! 9 Legg tungt arbeid på mennene så de har nok med det og ikke hører på løgnaktige ord!

10 Da gikk slavefogdene og formennene ut og sa til folket: Så sier farao: Jeg gir dere ikke lenger halm. 11 Gå selv og finn dere halm, hvor dere kan. Men det skal ikke kreves mindre arbeid av dere. 12 Da spredte folket seg ut over hele landet Egypt for å sanke halmstrå til å bruke istedenfor halm. 13 Men slavefogdene drev på og sa: Gjør arbeidet ferdig! Fullt dagsverk for hver dag, akkurat som den gang dere hadde halm. 14 Og arbeidsformennene som faraos slavefogder hadde satt over Israels barn, ble slått, og slavefogdene sa til dem: Hvorfor har dere ikke gjort ferdig den fastsatte mengde murstein, likesom før, verken i går eller i dag?

15 Da gikk arbeidsformennene over Israels barn til farao og klaget høylytt for ham og sa: Hvorfor gjør du slik mot dine tjenere? 16 Dine tjenere får ikke halm, og likevel sier de til oss: Lag murstein! Og så blir dine tjenere slått, enda det er dine folk som har skylden. s17 Men farao sa: Late er dere, late! Derfor sier dere: Vi vil dra av sted og ofre til Herren. 18 Gå nå og arbeid! Halm får dere ikke, men den fastsatte mengde murstein skal dere komme med. 19 Israels arbeidsformenn så at de var ille ute da det ble sagt: Dere får ikke avslag i tallet på murstein, fullt dagsverk hver dag!

20 Da de kom ut fra farao, møtte de Moses og Aron, som sto og ventet på dem. 21 Og de sa til dem: Måtte Herren hjemsøke dere og dømme dere fordi dere har vakt uvilje mot oss hos farao og hans tjenere. Dere har gitt dem sverd i hånd til å drepe oss med.

Gud lover å befri Israel

22 Da vendte Moses seg igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du fart så ille med dette folket? Hvorfor har du sendt meg? s23 Fra den stund jeg gikk inn til farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har jo ikke hjulpet ditt folk.