Ezekiel 24

1 Again, in the ninth year, in the tenth month, in the tenth day of the month, the word of Jehovah came unto me, saying,2 Son of man, write thee the name of the day, even of this selfsame day: the king of Babylon drew close unto Jerusalem this selfsame day.3 And utter a parable unto the rebellious house, and say unto them, Thus saith the Lord Jehovah, Set on the caldron, set it on, and also pour water into it:4 gather the pieces thereof into it, even every good piece, the thigh, and the shoulder; fill it with the choice bones.5 Take the choice of the flock, and also a pile of wood for the bones under the caldron; make it boil well; yea, let the bones thereof be boiled in the midst of it.6 Wherefore thus saith the Lord Jehovah: Woe to the bloody city, to the caldron whose rust is therein, and whose rust is not gone out of it! take out of it piece after piece; No lot is fallen upon it.7 For her blood is in the midst of her; she set it upon the bare rock; she poured it not upon the ground, to cover it with dust.8 That it may cause wrath to come up to take vengeance, I have set her blood upon the bare rock, that it should not be covered.9 Therefore thus saith the Lord Jehovah: Woe to the bloody city! I also will make the pile great.10 Heap on the wood, make the fire hot, boil well the flesh, and make thick the broth, and let the bones be burned.11 Then set it empty upon the coals thereof, that it may be hot, and the brass thereof may burn, and that the filthiness of it may be molten in it, that the rust of it may be consumed.12 She hath wearied herself with toil; yet her great rust goeth not forth out of her; her rust goeth not forth by fire.13 In thy filthiness is lewdness: because I have cleansed thee and thou wast not cleansed, thou shalt not be cleansed from thy filthiness any more, till I have caused my wrath toward thee to rest.14 I, Jehovah, have spoken it: it shall come to pass, and I will do it: I will not go back, neither will I spare, neither will I repent; according to thy ways, and according to thy doings, shall they judge thee, saith the Lord Jehovah.15 Also the word of Jehovah came unto me, saying,16 Son of man, behold, I take away from thee the desire of thine eyes with a stroke: yet thou shalt neither mourn nor weep, neither shall thy tears run down.17 Sigh, but not aloud, make no mourning for the dead; bind thy headtire upon thee, and put thy shoes upon thy feet, and cover not thy lips, and eat not the bread of men.18 So I spake unto the people in the morning; and at even my wife died; and I did in the morning as I was commanded.19 And the people said unto me, Wilt thou not tell us what these things are to us, that thou doest so?20 Then I said unto them, The word of Jehovah came unto me, saying,21 Speak unto the house of Israel, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will profane my sanctuary, the pride of your power, the desire of your eyes, and that which your soul pitieth; and your sons and your daughters whom ye have left behind shall fall by the sword.22 And ye shall do as I have done: ye shall not cover your lips, nor eat the bread of men.23 And your tires shall be upon your heads, and your shoes upon your feet: ye shall not mourn nor weep; but ye shall pine away in your iniquities, and moan one toward another.24 Thus shall Ezekiel be unto you a sign; according to all that he hath done shall ye do: when this cometh, then shall ye know that I am the Lord Jehovah.25 And thou, son of man, shall it not be in the day when I take from them their strength, the joy of their glory, the desire of their eyes, and that whereupon they set their heart, their sons and their daughters,26 that in that day he that escapeth shall come unto thee, to cause thee to hear it with thine ears?27 In that day shall thy mouth be opened to him that is escaped, and thou shalt speak, and be no more dumb: so shalt thou be a sign unto them; and they shall know that I am Jehovah.

Esekiel 24

Ve over blodbyen!

1 Herrens ord kom til meg i det niende året, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden, og det lød så: s2 Menneskesønn! Skriv opp for deg navnet på denne dagen, nettopp denne dagen! Babels konge har leiret seg mot Jerusalem nettopp på denne dagen. 3 Og sett fram en lignelse for dette gjenstridige folket og si til dem: Så sier Herren Herren: Sett gryten på, sett den på og øs så vann i den! s4 Legg kjøttstykkene sammen i den, alle gode stykker, lår og bog! Fyll den med de beste benene! 5 Ta det beste av småfeet, og legg så et bål under den for å koke benene! La det koke til gagns! Benene koker allerede i den.

6 Derfor sier Herren Herren: Ve blodbyen! Den rustne gryten, som rusten ikke er gått av! Ta stykke for stykke ut av den! Det blir ikke kastet lodd om det. s7 For det blodet den har utøst, er ennå i den. Den har helt det ut på nakne berget, den har ikke øst det ut på jorden, så mulden kunne dekke over det. 8 For å la min harme ha fritt løp, for å ta hevn, lot jeg dens blod komme på nakne berget, så det ikke skulle bli skjult. 9 Derfor sier Herren Herren: Ve blodbyen! Også jeg vil gjøre bålet stort. 10 Legg mye ved på, tenn opp ilden! La kjøttet bli mørt og suppen koke inn, så benene blir svidd. 11 La den bli stående tom på glørne, for at den kan bli het, og kobberet bli glødende, og urenheten smeltes bort og rusten fortæres! 12 Trettende arbeid har den voldt meg, og likevel er ikke all rusten gått av den. I ilden med rusten! 13 Din urenhet er en skam. Jeg har renset deg, men du er ikke blitt ren, derfor skal du ikke mer bli fri din urenhet før jeg får stilt min harme på deg. 14 Jeg, Herren, har talt. Det kommer, jeg vil gjøre det! Jeg lar det ikke være og sparer ikke og angrer ikke. Etter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren Herren.

Esekiels sorg

15 Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: 16 Menneskesønn! Se, jeg tar dine øynes lyst fra deg ved en brå død. Men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke renne. 17 Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som etter en død! Bind din lue på deg og ta skoene på dine føtter, og dekk ikke skjegget til, og spis ikke mat som folk sender deg! s18 Så talte jeg til folket om morgenen, og min hustru døde om kvelden. Og morgenen etter gjorde jeg som det var blitt sagt meg.

19 Da sa folket til meg: Vil du ikke si oss hva det betyr at du gjør dette? 20 Jeg svarte dem: Herrens ord kom til meg, og det lød så: 21 Si til Israels hus: Så sier Herren Herren: Se, jeg vanhelliger min helligdom, deres herlige stolthet, deres øynes lyst og deres sjels lengsel. Og deres sønner og døtre, som dere har latt bli tilbake, skal falle for sverdet. 22 Da skal dere gjøre som jeg har gjort: Dere skal ikke dekke skjegget, og den maten som folk sender dere, skal dere ikke spise. 23 Luer skal dere ha på hodet og sko på føttene. Dere skal ikke klage og ikke gråte. Men dere skal visne bort i deres misgjerninger og sukke med hverandre. s24 Esekiel skal være et tegn for dere. Nøyaktig som han har gjort, skal dere gjøre. Når det kommer, da skal dere kjenne at jeg er Herren Herren. s25 Og du, menneskesønn! På den dagen når jeg tar deres vern, deres herlige fryd, deres øynes lyst og deres sjels lengsel, deres sønner og døtre, fra dem, 26 på den dagen skal det komme flyktninger til deg og forkynne det. s27 Den dagen skal din munn åpnes, når flyktningene er kommet. Da skal du tale og ikke mer være målløs. Du skal være til et tegn for dem, og de skal kjenne at jeg er Herren. s