Ezekiel 3

1 And he said unto me, Son of man, eat that which thou findest; eat this roll, and go, speak unto the house of Israel.2 So I opened my mouth, and he caused me to eat the roll.3 And he said unto me, Son of man, cause thy belly to eat, and fill thy bowels with this roll that I give thee. Then did I eat it; and it was in my mouth as honey for sweetness.4 And he said unto me, Son of man, go, get thee unto the house of Israel, and speak with my words unto them.5 For thou art not sent to a people of a strange speech and of a hard language, but to the house of Israel;6 not to many peoples of a strange speech and of a hard language, whose words thou canst not understand. Surely, if I sent thee to them, they would hearken unto thee.7 But the house of Israel will not hearken unto thee; for they will not hearken unto me: for all the house of Israel are of hard forehead and of a stiff heart.8 Behold, I have made thy face hard against their faces, and thy forehead hard against their foreheads.9 As an adamant harder than flint have I made thy forehead: fear them not, neither be dismayed at their looks, though they are a rebellious house.10 Moreover he said unto me, Son of man, all my words that I shall speak unto thee receive in thy heart, and hear with thine ears.11 And go, get thee to them of the captivity, unto the children of thy people, and speak unto them, and tell them, Thus saith the Lord Jehovah; whether they will hear, or whether they will forbear.12 Then the Spirit lifted me up, and I heard behind me the voice of a great rushing, saying, Blessed be the glory of Jehovah from his place.13 And I heard the noise of the wings of the living creatures as they touched one another, and the noise of the wheels beside them, even the noise of a great rushing.14 So the Spirit lifted me up, and took me away; and I went in bitterness, in the heat of my spirit; and the hand of Jehovah was strong upon me.15 Then I came to them of the captivity at Tel-abib, that dwelt by the river Chebar, and to where they dwelt; and I sat there overwhelmed among them seven days.16 And it came to pass at the end of seven days, that the word of Jehovah came unto me, saying,17 Son of man, I have made thee a watchman unto the house of Israel: therefore hear the word at my mouth, and give them warning from me.18 When I say unto the wicked, Thou shalt surely die; and thou givest him not warning, nor speakest to warn the wicked from his wicked way, to save his life; the same wicked man shall die in his iniquity; but his blood will I require at thy hand.19 Yet if thou warn the wicked, and he turn not from his wickedness, nor from his wicked way, he shall die in his iniquity; but thou hast delivered thy soul.20 Again, when a righteous man doth turn from his righteousness, and commit iniquity, and I lay a stumblingblock before him, he shall die: because thou hast not given him warning, he shall die in his sin, and his righteous deeds which he hath done shall not be remembered; but his blood will I require at thy hand.21 Nevertheless if thou warn the righteous man, that the righteous sin not, and he doth not sin, he shall surely live, because he took warning; and thou hast delivered thy soul.22 And the hand of Jehovah was there upon me; and he said unto me, Arise, go forth into the plain, and I will there talk with thee.23 Then I arose, and went forth into the plain: and, behold, the glory of Jehovah stood there, as the glory which I saw by the river Chebar; and I fell on my face.24 Then the Spirit entered into me, and set me upon my feet; and he spake with me, and said unto me, Go, shut thyself within thy house.25 But thou, son of man, behold, they shall lay bands upon thee, and shall bind thee with them, and thou shalt not go out among them:26 and I will make thy tongue cleave to the roof of thy mouth, that thou shalt be dumb, and shalt not be to them a reprover; for they are a rebellious house.27 But when I speak with thee, I will open thy mouth, and thou shalt say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: He that heareth, let him hear; and he that forbeareth, let him forbear: for they are a rebellious house.

Esekiel 3

Israels hus vil ikke høre

1 Og han sa til meg: Menneskesønn! Et det du finner her! Et denne bokrullen, og gå av sted og tal til Israels hus! s2 Da åpnet jeg min munn, og han ga meg denne rullen å ete. 3 Og han sa til meg: Menneskesønn! Mett din buk og fyll dine innvoller med denne bokrullen som jeg gir deg! Og jeg åt, og i min munn var den søt som honning.

4 Og han sa til meg: Menneskesønn! Gå til Israels hus og tal til dem med mine ord! 5 For du blir ikke sendt til et folk med vanskelig språk og tungt mæle, men til Israels hus, s6 ikke til mange folk med vanskelig språk og tungt mæle, med ord du ikke forstår. Sannelig, om jeg sendte deg til dem, skulle de høre på deg. 7 Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg. For hele Israels hus har harde panner og forherdede hjerter. s8 Se, jeg gjør ditt ansikt hardt mot deres ansikt og din panne hard mot deres panne. s9 Som en diamant, hardere enn flint, gjør jeg din panne. Du skal ikke frykte for dem og ikke være redd for deres ansikt. For en gjenstridig ætt er de. s10 Og han sa til meg: Menneskesønn! Alle de ordene som jeg taler til deg, skal du ta inn i ditt hjerte og høre med dine ører. 11 Og gå til de bortførte, til ditt folks barn, og tal til dem og si: Så sier Herren Herren - enten de hører eller lar det være! s

Profeten er vekter for Israels hus

12 Ånden kom da og løftet meg opp, og jeg hørte bak meg lyden av en stor larm: Lovet være Herrens herlighet fra det stedet hvor han er! s13 Jeg hørte lyden av livsvesenenes vinger, som rørte ved hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem og lyden av en mektig larm. 14 Ånden løftet meg opp og tok meg med, og jeg for av sted, bitter og harmfull i min ånd. Og Herrens hånd var sterk over meg. s

15 Og jeg kom til de bortførte i Tel-Aviv, de som bodde ved elven Kebar, og hvor de ellers bodde. Jeg satt der i sju dager blant dem og stirret fram for meg. s

16 Men da sju dager var gått, kom Herrens ord til meg, og det lød slik: 17 Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. s18 Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. 19 Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. 20 Og når en rettferdig vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, så legger jeg en anstøtsstein i hans vei - han skal dø. Når du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd. De rettferdige gjerningene som han har gjort, skal ikke minnes. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. s21 Men når du har advart den rettferdige om at han, den rettferdige, ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han visselig leve, fordi han lot seg advare. Og du har reddet din sjel.

Profeten skal bli målløs

22 Og Herrens hånd kom over meg der, og han sa til meg: Stå opp og gå ut i dalen! Der vil jeg tale med deg. s23 Da sto jeg opp og gikk ut i dalen. Og se, der sto Herrens herlighet, lik den herlighet jeg hadde sett ved elven Kebar. Og jeg falt på mitt ansikt. s24 Ånden kom da i meg og fikk meg til å stå på mine føtter. Han talte med meg og sa til meg: Gå og steng deg inne i ditt hus! s25 Og du, menneskesønn! Se, de skal legge rep om deg og binde deg med dem, så du ikke kommer ut iblant dem. 26 Jeg vil la tungen henge fast ved din gane, så du blir målløs og ikke blir i stand til å refse dem. For en gjenstridig ætt er de. s27 Men når jeg taler med deg, vil jeg åpne din munn, og du skal si til dem: Så sier Herren Herren: Den som vil høre, han får høre! Den som vil la det være, han får la det være! For en gjenstridig ætt er de. s