Ezra 9

1 Now when these things were done, the princes drew near unto me, saying, The people of Israel, and the priests and the Levites, have not separated themselves from the peoples of the lands, doing according to their abominations, even of the Canaanites, the Hittites, the Perizzites, the Jebusites, the Ammonites, the Moabites, the Egyptians, and the Amorites.2 For they have taken of their daughters for themselves and for their sons, so that the holy seed have mingled themselves with the peoples of the lands: yea, the hand of the princes and rulers hath been chief in this trespass.3 And when I heard this thing, I rent my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.4 Then were assembled unto me every one that trembled at the words of the God of Israel, because of the trespass of them of the captivity; and I sat confounded until the evening oblation.5 And at the evening oblation I arose up from my humiliation, even with my garment and my robe rent; and I fell upon my knees, and spread out my hands unto Jehovah my God;6 and I said, O my God, I am ashamed and blush to lift up my face to thee, my God; for our iniquities are increased over our head, and our guiltiness is grown up unto the heavens.7 Since the days of our fathers we have been exceeding guilty unto this day; and for our iniquities have we, our kings, and our priests, been delivered into the hand of the kings of the lands, to the sword, to captivity, and to plunder, and to confusion of face, as it is this day.8 And now for a little moment grace hath been showed from Jehovah our God, to leave us a remnant to escape, and to give us a nail in his holy place, that our God may lighten our eyes, and give us a little reviving in our bondage.9 For we are bondmen; yet our God hath not forsaken us in our bondage, but hath extended lovingkindness unto us in the sight of the kings of Persia, to give us a reviving, to set up the house of our God, and to repair the ruins thereof, and to give us a wall in Judah and in Jerusalem.10 And now, O our God, what shall we say after this? for we have forsaken thy commandments,11 which thou hast commanded by thy servants the prophets, saying, The land, unto which ye go to possess it, is an unclean land through the uncleanness of the peoples of the lands, through their abominations, which have filled it from one end to another with their filthiness:12 now therefore give not your daughters unto their sons, neither take their daughters unto your sons, nor seek their peace or their prosperity for ever; that ye may be strong, and eat the good of the land, and leave it for an inheritance to your children for ever.13 And after all that is come upon us for our evil deeds, and for our great guilt, seeing that thou our God hast punished us less than our iniquities deserve, and hast given us such a remnant,14 shall we again break thy commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?15 O Jehovah, the God of Israel, thou art righteous; for we are left a remnant that is escaped, as it is this day: behold, we are before thee in our guiltiness; for none can stand before thee because of this.

Esra 9

Guds folk har ikke skilt seg fra de hedenske naboer

1 Da alt dette var fullført, kom høvdingene til meg og sa: Verken Israels folk eller prestene eller levittene har skilt seg fra folkene rundt om i landene, og de avskyelige skikkene deres - fra kana’aneerne, hetittene, ferisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene. 2 De har tatt koner for seg og sønnene sine blant deres døtre, så den hellige ætt har blandet seg med folkene i landene. Og høvdingene og forstanderne har vært de første til å gjøre seg skyldig i denne utroskapen. s3 Da jeg hørte dette, flerret jeg klærne og ytterkappen min, og jeg rev hår ut av hodet og skjegget og satt i stum sorg. s4 Da kom alle de som fryktet Israels Guds ord, og de samlet seg omkring meg på grunn av utroskapen hos dem som var kommet hjem. Jeg satt i stum sorg helt til kveldsofferet skulle bæres fram.

Esra bekjenner folkets synd

5 Men ved tiden for kveldsofferet reiste jeg meg fra min ydmyke stilling, i mine flerrede klær og ytterkappe. Og jeg kastet meg på kne og rakte ut mine hender til Herren min Gud, 6 og jeg sa: Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen. s7 Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld like til denne dagen. På grunn av våre misgjerninger har vi - sammen med våre konger og prester - vært overgitt i fremmede kongers hånd, under sverdet, i fangen-skap, til plyndring og vanære, som det viser seg på denne dagen. 8 Men nå, for et lite øyeblikk, er nåde blitt oss til del fra Herren vår Gud, så han har spart og frelst en rest av oss og gitt oss et fotfeste på sitt hellige sted, for at vår Gud kunne la våre øyne lyse og gi oss litt ny livskraft i vår trelldom. s9 For treller er vi! Men vår Gud har ikke forlatt oss i vår trelldom. Han har latt oss finne nåde hos Persias konger, så de ga oss ny livskraft til å bygge opp vår Guds hus og gjenreise det som lå i ruiner. Og de ga oss et trygt bosted i Juda og i Jerusalem. 10 Men, vår Gud! Hva skal vi si etter alt dette? For vi har forlatt dine bud, 11 dem som du ga ved dine tjenere profetene da du sa: Det landet som dere drar inn i for å ta i eie, er et land som er blitt urent ved de fremmede folks urenhet og ved de avskyelige ting som de i sin urenhet har fylt landet med fra ende til annen. s12 Derfor skal dere ikke gi døtrene deres til disse folks sønner eller ta koner til sønnene deres blant disse folks døtre. Dere skal aldri søke deres velferd og lykke. Da skal dere bli sterke og få ete av landets gode ting og la deres barn få det til eie for all tid. s13 Etter alt det som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld, og etter at du, vår Gud, har spart oss og straffet oss langt mindre enn vi fortjente for vår misgjerning, og latt en rest av oss som denne her bli frelst - 14 skulle vi da nå igjen bryte dine bud og ta oss ektefeller blant folk som gjør seg skyldig i slike avskyelige ting? Ville du ikke da bli vred på oss, og gjøre ende på oss, så det ikke var noen som ble frelst eller slapp unna? 15 Herre, Israels Gud! Du er rettferdig. Vi er bare en levning, en rest som er blitt frelst, som det kan bli sett på denne dag. Se, vi er nå her for ditt åsyn i vår syndeskyld. For etter det som nå har hendt, kan ingen bli stående for deg.