Galatians 2

1 Then after the space of fourteen years I went up again to Jerusalem with Barnabas, taking Titus also with me.2 And I went up by revelation; and I laid before them the gospel which I preach among the Gentiles but privately before them who were of repute, lest by any means I should be running, or had run, in vain.3 But not even Titus who was with me, being a Greek, was compelled to be circumcised:4 and that because of the false brethren privily brought in, who came in privily to spy out our liberty which we have in Christ Jesus, that they might bring us into bondage:5 to whom we gave place in the way of subjection, no, not for an hour; that the truth of the gospel might continue with you.6 But from those who were reputed to be somewhat (whatsoever they were, it maketh no matter to me: God accepteth not man’s person)-- they, I say, who were of repute imparted nothing to me:7 but contrariwise, when they saw that I had been intrusted with the gospel of the uncircumcision, even as Peter with the gospel of the circumcision8 (for he that wrought for Peter unto the apostleship of the circumcision wrought for me also unto the Gentiles);9 and when they perceived the grace that was given unto me, James and Cephas and John, they who were reputed to be pillars, gave to me and Barnabas the right hands of fellowship, that we should go unto the Gentiles, and they unto the circumcision;10 only they would that we should remember the poor; which very thing I was also zealous to do.11 But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.12 For before that certain came from James, he ate with the Gentiles; but when they came, he drew back and separated himself, fearing them that were of the circumcision.13 And the rest of the Jews dissembled likewise with him; insomuch that even Barnabas was carried away with their dissimulation.14 But when I saw that they walked not uprightly according to the truth of the gospel, I said unto Cephas before them all, If thou, being a Jew, livest as do the Gentiles, and not as do the Jews, how compellest thou the Gentiles to live as do the Jews?15 We being Jews by nature, and not sinners of the Gentiles,16 yet knowing that a man is not justified by the works of the law but through faith in Jesus Christ, even we believed on Christ Jesus, that we might be justified by faith in Christ, and not by the works of the law: because by the works of the law shall no flesh be justified.17 But if, while we sought to be justified in Christ, we ourselves also were found sinners, is Christ a minister of sin? God forbid.18 For if I build up again those things which I destroyed, I prove myself a transgressor.19 For I through the law died unto the law, that I might live unto God.20 I have been crucified with Christ; and it is no longer I that live, but Christ living in me: and that life which I now live in the flesh I live in faith, the faith which is in the Son of God, who loved me, and gave himself up for me.21 I do not make void the grace of God: for if righteousness is through the law, then Christ died for nought.

Galaterne 2

Apostlene i Jerusalem anerkjenner Paulus’ apostelkall

1 Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas. Jeg tok også Titus med. s2 Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves. s3 Men ikke engang Titus, som var med meg, han som var greker, ikke engang han ble tvunget til å la seg omskjære, s4 for de falske brødres skyld som hadde sneket seg inn. De var kommet for å lure på vår frihet, den som vi har i Kristus Jesus, for å kunne gjøre oss til treller. s5 Men ikke et øyeblikk vek vi eller ga etter for dem, for at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere. 6 Men de som gjaldt for å være noe - hvor store de var, er meg det samme, Gud gjør ikke forskjell på folk - de som gjaldt mest, påla meg ikke noe i tillegg. s7 Tvert imot: De så at jeg var blitt betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne, likesom Peter for de omskårne. s8 For han som ga Peter kraft til aposteltjeneste blant de omskårne, han ga også meg kraft til det blant hedningene. s9 Da de som gjaldt for å være støttene - Jakob og Kefas og Johannes - ble kjent med den nåde som var meg gitt, ga de meg og Barnabas samfunnshånd, for at vi skulle gå til hedningene, men de til de omskårne. 10 Vi skulle bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre. s

Kefas i Antiokia

11 Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han opptrådte klanderverdig. 12 Før det kom noen fra Jakob, åt han sammen med hedningene. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen.s13 Og sammen med ham hyklet også de andre jødene, slik at til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres. 14 Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: Når du som er jøde, lever etter hedensk skikk og ikke som jøde, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder? s

Både jøder og hedninger blir frelst av nåde ved tro på Kristus

15 Vi er av fødsel jøder, og ikke syndere av hedensk ætt. s16 Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger. s17 Men dersom nå også vi, da vi søkte å bli rettferdiggjort i Kristus, selv ble funnet å være syndere, er dermed Kristus blitt en tjener for synden? Langt derifra! s18 For dersom jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter. 19 For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. ss20 Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg. s21 Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn. s