Genesis 18

1 And Jehovah appeared unto him by the oaks of Mamre, as he sat in the tent door in the heat of the day;2 and he lifted up his eyes and looked, and, lo, three men stood over against him: and when he saw them, he ran to meet them from the tent door, and bowed himself to the earth,3 and said, My lord, if now I have found favor in thy sight, pass not away, I pray thee, from thy servant:4 let now a little water be fetched, and wash your feet, and rest yourselves under the tree:5 and I will fetch a morsel of bread, and strengthen ye your heart; after that ye shall pass on: forasmuch as ye are come to your servant. And they said, So do, as thou hast said.6 And Abraham hastened into the tent unto Sarah, and said, Make ready quickly three measures of fine meal, knead it, and make cakes.7 And Abraham ran unto the herd, and fetched a calf tender and good, and gave it unto the servant; and he hasted to dress it.8 And he took butter, and milk, and the calf which he had dressed, and set it before them; and he stood by them under the tree, and they did eat.

9 And they said unto him, Where is Sarah thy wife? And he said, Behold, in the tent.10 And he said, I will certainly return unto thee when the season cometh round; and, lo, Sarah thy wife shall have a son. And Sarah heard in the tent door, which was behind him.11 Now Abraham and Sarah were old, and well stricken in age; it had ceased to be with Sarah after the manner of women.12 And Sarah laughed within herself, saying, After I am waxed old shall I have pleasure, my lord being old also?13 And Jehovah said unto Abraham, Wherefore did Sarah laugh, saying, Shall I of a surety bear a child, who am old?14 Is anything too hard for Jehovah? At the set time I will return unto thee, when the season cometh round, and Sarah shall have a son.15 Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.

16 And the men rose up from thence, and looked toward Sodom: and Abraham went with them to bring them on the way.17 And Jehovah said, Shall I hide from Abraham that which I do;18 seeing that Abraham had surely become a great and mighty nation, and all the nations of the earth shall be blessed in him?19 For I have known him, to the end that he may command his children and his household after him, that they may keep the way of Jehovah, to do righteousness and justice; to the end that Jehovah may bring upon Abraham that which he hath spoken of him.20 And Jehovah said, Because the cry of Sodom and Gomorrah is great, and because their sin is very grievous;21 I will go down now, and see whether they have done altogether according to the cry of it, which is come unto me; and if not, I will know.

22 And the men turned from thence, and went toward Sodom: but Abraham stood yet before Jehovah.23 And Abraham drew near, and said, Wilt thou consume the righteous with the wicked?24 Peradventure there are fifty righteous within the city: wilt thou consume and not spare the place for the fifty righteous that are therein?25 That be far from thee to do after this manner, to slay the righteous with the wicked, that so the righteous should be as the wicked; that be far from thee: shall not the Judge of all the earth do right?26 And Jehovah said, If I find in Sodom fifty righteous within the city, then I will spare all the place for their sake.27 And Abraham answered and said, Behold now, I have taken upon me to speak unto the Lord, who am but dust and ashes:28 peradventure there shall lack five of the fifty righteous: wilt thou destroy all the city for lack of five? And he said, I will not destroy it, if I find there forty and five.29 And he spake unto him yet again, and said, Peradventure there shall be forty found there. And he said, I will not do it for the forty’s sake.30 And he said, Oh let not the Lord be angry, and I will speak: peradventure there shall thirty be found there. And he said, I will not do it, if I find thirty there.31 And he said, Behold now, I have taken upon me to speak unto the Lord: peradventure there shall be twenty found there. And he said, I will not destroy it for the twenty’s sake.32 And he said, Oh let not the Lord be angry, and I will speak yet but this once: peradventure ten shall be found there. And he said, I will not destroy it for the ten’s sake.33 And Jehovah went his way, as soon as he had left off communing with Abraham: and Abraham returned unto his place.

1 Mosebok 18

Herren besøker Abraham

1 Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen. 2 Han løftet sine øyne, og se, tre menn sto foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden s3 og sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, gå ikke din tjener forbi! s4 La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. 5 La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre - siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! 6 Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker! 7 Abraham løp også bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. 8 Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste.

9 Og de sa til ham: Hvor er Sara, din kone? Han sa: Der inne i teltet. 10 Og han (Herren) sa: Jeg vil komme tilbake til deg på denne tiden neste år, og se, da skal Sara, din kone, ha en sønn. Sara hørte dette i teltdøren, som var bak ham. s11 Nå var Abraham og Sara gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. 12 Derfor lo Sara ved seg selv og sa: Skulle jeg, når jeg er blitt gammel, føle lyst - og herren min er også gammel! s13 Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og sier: Skal jeg virkelig føde barn når jeg er blitt så gammel? 14 Skulle noen ting være umulig for Herren? På den bestemte tiden vil jeg komme til deg igjen, på denne tiden neste år, og da skal Sara ha en sønn. s15 Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo!

Abraham ber for Sodoma

16 Så brøt mennene opp derfra og tok veien mot Sodoma. Abraham gikk med dem for å følge dem på vei. 17 Da sa Herren: Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre? 18 Abraham skal jo bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle jordens folk velsignes. s19 Jeg har utvalgt ham for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei og gjøre rettferd og rett, slik at Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham. s20 Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. s21 Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det. 22 Så vendte mennene seg bort og gikk til Sodoma. Men Abraham ble fortsatt stående for Herrens åsyn.

23 Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige? 24 Kanskje er det femti rettferdige i byen. Vil du da rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet for de femti rettferdiges skyld som kunne være der? 25 Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett? s26 Da sa Herren: Dersom jeg finner femti rettferdige i byen Sodoma, vil jeg spare hele stedet for deres skyld. 27 Abraham svarte da og sa: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske. 28 Kanskje kunne det mangle fem på de femti rettferdige? Vil du da ødelegge hele byen på grunn av disse fem? Han sa: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner førtifem der. 29 Men han fortsatte å tale til ham, og sa: Kanskje det finnes førti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de førtis skyld. 30 Han sa da: Å, Herren må ikke bli vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti. 31 Da sa han: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje der finnes tjue. Han svarte: For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den. 32 Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gangen til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den. 33 Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham. Og Abraham vendte hjem igjen.