Genesis 42

1 Now Jacob saw that there was grain in Egypt, and Jacob said unto his sons, Why do ye look one upon another?2 And he said, Behold, I have heard that there is grain in Egypt: get you down thither, and buy for us from thence; that we may live, and not die.3 And Joseph’s ten brethren went down to buy grain from Egypt.4 But Benjamin, Joseph’s brother, Jacob sent not with his brethren; for he said, Lest Peradventure harm befall him.5 And the sons of Israel came to buy among those that came: for the famine was in the land of Canaan.6 And Joseph was the governor over the land; he it was that sold to all the people of the land. And Joseph’s brethren came, and bowed down themselves to him with their faces to the earth.7 And Joseph saw his brethren, and he knew them, but made himself strange unto them, and spake roughly with them; and he said unto them. Whence come ye? And they said, From the land of Canaan to buy food.8 And Joseph knew his brethren, but they knew not him.9 And Joseph remembered the dreams which he dreamed of them, and said unto them, Ye are spies; to see the nakedness of the land ye are come.10 And they said unto him, Nay, my lord, but to buy food are thy servants come.11 We are all one man’s sons; we are true men, thy servants are no spies.12 And he said unto them, Nay, but to see the nakedness of the land ye are come.13 And they said, We thy servants are twelve brethren, the sons of one man in the land of Canaan; and, behold, the youngest is this day with our father, and one is not.14 And Joseph said unto them, That is it that I spake unto you, saying, Ye are spies:15 hereby ye shall be proved: by the life of Pharaoh ye shall not go forth hence, except your youngest brother come hither.16 Send one of you, and let him fetch your brother, and ye shall be bound, that your words may be proved, whether there be truth in you: or else by the life of Pharaoh surely ye are spies.17 And he put them all together into ward three days.

18 And Joseph said unto them the third day, This do, and live: for I fear God:19 if ye be true men, let one of your brethren be bound in your prison-house; but go ye, carry grain for the famine of your houses:20 and bring your youngest brother unto me; so shall your words be verified, and ye shall not die. And they did so.21 And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.22 And Reuben answered them, saying, Spake I not unto you, saying, Do not sin against the child; and ye would not hear? therefore also, behold, his blood is required.23 And they knew not that Joseph understood them; for there was an interpreter between them.24 And he turned himself about from them, and wept; and he returned to them, and spake to them, and took Simeon from among them, and bound him before their eyes.25 Then Joseph commanded to fill their vessels with grain, and to restore every man’s money into his sack, and to give them provisions for the way: and thus was it done unto them.

26 And they laded their asses with their grain, and departed thence.27 And as one of them opened his sack to give his ass provender in the lodging-place, he espied his money; and, behold, it was in the mouth of his sack.28 And he said unto his brethren, My money is restored; and, lo, it is even in my sack: and their heart failed them, and they turned trembling one to another, saying, What is this that God hath done unto us?29 And they came unto Jacob their father unto the land of Canaan, and told him all that had befallen them, saying,30 The man, the lord of the land, spake roughly with us, and took us for spies of the country.31 And we said unto him, We are true men; and we are no spies:32 we are twelve brethren, sons of our father; one is not, and the youngest is this day with our father in the land of Canaan.33 And the man, the lord of the land, said unto us, Hereby shall I know that ye are true men: leave one of your brethren with me, and take grain for the famine of your houses, and go your way;34 and bring your youngest brother unto me: then shall I know that ye are no spies, but that ye are true men: so will I deliver you your brother, and ye shall traffic in the land.

35 And it came to pass as they emptied their sacks, that, behold, every man’s bundle of money was in his sack: and when they and their father saw their bundles of money, they were afraid.36 And Jacob their father said unto them, Me have ye bereaved of my children: Joseph is not, and Simeon is not, and ye will take Benjamin away: all these things are against me.37 And Reuben spake unto his father, saying, Slay my two sons, if I bring him not to thee: deliver him into my hand, and I will bring him to thee again.38 And he said, My son shall not go down with you; for his brother is dead, and he only is left: if harm befall him by the way in which ye go, then will ye bring down my gray hairs with sorrow to Sheol.

1 Mosebok 42

Josefs brødre kommer til Egypt

1 Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypt, sa han til sønnene sine: Hvorfor sitter dere her og ser på hverandre? s2 Han sa: Jeg har hørt at det er korn i Egypt. Dra dit ned og kjøp korn til oss der, så vi kan leve og ikke dø. s3 Da dro ti av Josefs brødre av sted for å kjøpe korn i Egypt. 4 Men Benjamin, Josefs bror, sendte ikke Jakob med brødrene, for han sa: Det kunne hende ham en ulykke. 5 Så kom da Israels sønner for å kjøpe korn blant de andre som kom, for det var hungersnød i Kana’ans land.

6 Nå var Josef den som rådde i Egypt, og det var han som solgte korn til folket i landet. Og Josefs brødre kom og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden. s7 Da Josef så brødrene sine, kjente han dem igjen. Men han lot som om han var fremmed for dem, han talte hardt til dem og sa: Hvor kommer dere fra? De sa: Fra Kana’ans land for å kjøpe korn. 8 Josef kjente igjen brødrene sine, men de kjente ikke ham. 9 Da mintes Josef det han hadde drømt om dem. Så sa han til dem: Dere er speidere, dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent! s10 De sa til ham: Nei, herre, dine tjenere er kommet for å kjøpe korn. 11 Vi er alle sønner av én mann. Vi er ærlige menn, dine tjenere er ikke speidere. 12 Men han sa: Nei! Dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent. 13 Da sa de: Vi, dine tjenere, er tolv brødre, sønner av én mann i Kana’ans land. Den yngste er nå hjemme hos vår far, og én er ikke mer.

14 Men Josef sa til dem: Det er som jeg har sagt. Dere er speidere. 15 Men nå skal dere settes på prøve: Så sant farao lever! Dere slipper ikke herfra før deres yngste bror kommer hit. 16 Send en av dere av sted for å hente denne broren deres, men dere andre skal holdes her som fanger. Så vil det vise seg om dere taler sant. Hvis ikke, er dere speidere, så sant farao lever! 17 Så holdt han dem alle sammen tre dager i fengsel.

18 Den tredje dagen sa Josef til dem: Gjør nå som jeg sier, så skal dere leve, for jeg frykter Gud. 19 Dersom dere er ærlige folk, så kan en av brødrene bli igjen i fengselet her, men dere andre kan dra av sted og ha med dere korn til dem som sulter hjemme hos dere. 20 Før så deres yngste bror hit til meg, så det kan vise seg at dere taler sant, da skal dere ikke dø. Og slik gjorde de. 21 De sa seg imellom: Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss. 22 Ruben tok da til orde og sa til dem: Sa jeg det ikke til dere: Synd ikke mot gutten! Men dere ville ikke høre. Se, derfor kreves nå hans blod. s23 Men de visste ikke at Josef forsto dette, for han brukte tolk når han talte med dem. 24 Og han vendte seg bort fra dem og gråt. Så kom han tilbake til dem igjen og talte til dem. Han tok Simeon ut av flokken og bandt ham mens de så på. 25 Josef ga folkene sine befaling om at de skulle fylle sekkene deres med korn, og legge pengene som hver av dem hadde betalt, tilbake i deres egne sekker, og gi dem niste med på veien. Og slik ble det gjort. 26 Så lesste de kornet på eslene og dro av sted. 27 Men da de var i herberget og en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr, fikk han se pengene, for de lå øverst i sekken. 28 Han sa til brødrene: Pengene mine er sendt tilbake, de ligger her i sekken min! Da ble de helt motløse, og forferdet sa den ene til den andre: Hva er dette som Gud har gjort mot oss?

Jakob klager over Josef og Simeon

29 Så kom de hjem til sin far Jakob i Kana’ans land. De fortalte ham alt det som hadde hendt dem, og sa: 30 Mannen som er herre der i landet, talte hardt til oss og tok oss for folk som ville utspeide landet. 31 Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk, vi er ikke speidere. 32 Vi er tolv brødre, sønner av samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er hjemme hos vår far i Kana’ans land. 33 Da sa mannen, landets herre, til oss: Av dette vil jeg forstå om dere er ærlige folk: La én av dere bli tilbake her hos meg. Ta så med det dere trenger mot hungersnøden hjemme, og dra av sted. 34 Kom så hit til meg med deres yngste bror, så jeg kan vite at dere ikke er speidere, men ærlige folk. Da vil jeg gi deres bror tilbake til dere, og dere kan fritt dra omkring i landet. 35 Nå skjedde det da de tømte sekkene sine, se, da fant hver av dem pengepungen sin i sekken. Og da både de og faren så pengepungene, ble de grepet av frykt. 36 Og Jakob, deres far, sa til dem: Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er ikke mer, og nå vil dere ta Benjamin. Det går ut over meg alt sammen. 37 Da sa Ruben til sin far: Begge sønnene mine kan du slå i hjel hvis jeg ikke bringer Benjamin hjem til deg! Overlat ham bare i min hånd, jeg skal føre ham tilbake til deg. 38 Men han sa: Min sønn skal ikke dra ned med dere! Hans bror er død, og han er alene tilbake. Skulle det ramme ham en ulykke på den ferden dere skal gjøre, så ville dere sende mine grå hår med sorg ned i dødsriket. s39 Men hungersnøden var hard i landet.