Habakkuk 1

1 The burden which Habakkuk the prophet did see.2 O Jehovah, how long shall I cry, and thou wilt not hear? I cry out unto thee of violence, and thou wilt not save.3 Why dost thou show me iniquity, and look upon perverseness? for destruction and violence are before me; and there is strife, and contention riseth up.4 Therefore the law is slacked, and justice doth never go forth; for the wicked doth compass about the righteous; therefore justice goeth forth perverted.5 Behold ye among the nations, and look, and wonder marvellously; for I am working a work in your days, which ye will not believe though it be told you.6 For, lo, I raise up the Chaldeans, that bitter and hasty nation, that march through the breadth of the earth, to possess dwelling-places that are not theirs.7 They are terrible and dreadful; their judgment and their dignity proceed from themselves.8 Their horses also are swifter than leopards, and are more fierce than the evening wolves; and their horsemen press proudly on: yea, their horsemen come from far; they fly as an eagle that hasteth to devour.9 They come all of them for violence; the set of their faces is forwards; and they gather captives as the sand.10 Yea, he scoffeth at kings, and princes are a derision unto him; he derideth every stronghold; for he heapeth up dust, and taketh it.11 Then shall he sweep by as a wind, and shall pass over, and be guilty, even he whose might is his god.12 Art not thou from everlasting, O Jehovah my God, my Holy One? we shall not die. O Jehovah, thou hast ordained him for judgment; and thou, O Rock, hast established him for correction.13 Thou that art of purer eyes than to behold evil, and that canst not look on perverseness, wherefore lookest thou upon them that deal treacherously, and holdest thy peace when the wicked swalloweth up the man that is more righteous than he;14 and makest men as the fishes of the sea, as the creeping things, that have no ruler over them?15 He taketh up all of them with the angle, he catcheth them in his net, and gathereth them in his drag: therefore he rejoiceth and is glad.16 Therefore he sacrificeth unto his net, and burneth incense unto his drag; because by them his portion is fat, and his food plenteous.17 Shall he therefore empty his net, and spare not to slay the nations continually?

Habakkuk 1

Profeten klager til Herren over det onde

1 Dette er det utsagnet som profeten Habakkuk fikk se. 2 Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører! Jeg klager for deg over vold, og du frelser ikke. 3 Hvorfor lar du meg se urett, og hvordan kan du selv se på slik elendighet? Ødeleggelse og vold har jeg for mine øyne. Det kommer strid og oppstår trette. 4 Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri fram. For ugudelige omringer den rettferdige, derfor blir retten forvrengt. s

Herrens svar

5 Se dere omkring blant folkene. Se og bli forferdet, ja, forferdet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, dere vil ikke tro det når den blir fortalt. s6 For se, jeg lar kaldeerne reise seg, det ville og voldsomme folket, som farer fram så vidt som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke tilhører dem. 7 Fryktelige og forferdelige er de. Fra seg selv henter de sin rett og sin høyhet. 8 Deres hester er raskere enn leoparder og skarpere til å springe enn ulver om kvelden. Deres ryttere sprenger fram, deres ryttere kommer langt bortefra, de flyr som en ørn når den styrter seg over sitt rov. 9 Alle kommer de for å gjøre voldsverk. De stirrer stridslystne fremover. De samler fanger som sand. 10 De spotter konger, og fyrster er til latter for dem. De ler av hver festning. De dynger jord opp mot den og inntar den. 11 Så stryker de av sted som en vind og farer fram og drar skyld over seg. Deres kraft er deres gud.

Profeten ber for folket

12 Er du ikke fra gammel tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre, du har satt dem til å fullbyrde dom. Du vår klippe! Du har gitt dem fullmakt til å straffe. s13 Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde og ikke er i stand til å skue elendighet! Hvorfor ser du på troløse? Hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er mer rettferdig enn han? s14 Du har jo gjort med menneskene som med havets fisker, som med krypet, som ingen herre har! s15 De* drar dem alle opp med krok, samler dem i sin not og sanker dem i sitt garn. Derfor gleder de seg og jubler. t16 Derfor ofrer de til sin not og brenner røkelse for sitt garn. For de gir dem deres fete lodd og deres kraftige mat. 17 Skal de da alltid få tømme sin not og uten skånsel gjøre ende på folkeslag?