Habakkuk 3

1 A prayer of Habakkuk the prophet, set to Shigionoth.

2 O Jehovah, I have heard the report of thee, and am afraid: O Jehovah, revive thy work in the midst of the years; In the midst of the years make it known; In wrath remember mercy.

3 God came from Teman, And the Holy One from mount Paran. Selah. His glory covered the heavens, And the earth was full of his praise.

4 And his brightness was as the light; He had rays coming forth from his hand; And there was the hiding of his power.

5 Before him went the pestilence, And fiery bolts went forth at his feet.

6 He stood, and measured the earth; He beheld, and drove asunder the nations; And the eternal mountains were scattered; The everlasting hills did bow; His goings were as of old.

7 I saw the tents of Cushan in affliction; The curtains of the land of Midian did tremble.

8 Was Jehovah displeased with the rivers? Was thine anger against the rivers, Or thy wrath against the sea, That thou didst ride upon thy horses, Upon thy chariots of salvation?

9 Thy bow was made quite bare; The oaths to the tribes were a sure word. Selah. Thou didst cleave the earth with rivers.

10 The mountains saw thee, and were afraid; The tempest of waters passed by; The deep uttered its voice, And lifted up its hands on high.

11 The sun and moon stood still in their habitation, At the light of thine arrows as they went, At the shining of thy glittering spear.

12 Thou didst march though the land in indignation; Thou didst thresh the nations in anger.

13 Thou wentest forth for the salvation of thy people, For the salvation of thine anointed; Thou woundest the head out of the house of the wicked man, Laying bare the foundation even unto the neck. Selah.

14 Thou didst pierce with his own staves the head of his warriors: They came as a whirlwind to scatter me; Their rejoicing was as to devour the poor secretly.

15 Thou didst tread the sea with thy horses, The heap of mighty waters.

16 I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.

17 For though the fig-tree shall not flourish, Neither shall fruit be in the vines; The labor of the olive shall fail, And the fields shall yield no food; The flock shall be cut off from the fold, And there shall be no herd in the stalls:

18 Yet I will rejoice in Jehovah, I will joy in the God of my salvation.

19 Jehovah, the Lord, is my strength; And he maketh my feet like hinds’ feet, And will make me to walk upon my high places.

Habakkuk 3

Profeten ber - og hyller Herren

1 En bønn av profeten Habakkuk. Etter Sjigjonot*. s2 Herre, jeg har hørt budskapet om deg, jeg er forferdet. Herre, din gjerning - kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid! I din vrede, kom i hu å forbarme deg! s

3 Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. s4 En glans som solens lys bryter fram, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult. 5 Pest går fram for hans åsyn, og sott følger i hans fottrinn. 6 Han stiger fram og rister jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid. 7 Jeg ser Kusjans telter i sorg, teltdukene i Midians land bever. 8 Harmes du, Herre, på elvene? Er din vrede opptent mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer fram på dine hester, på dine seierrike vogner?s9 Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord! - Sela. Du kløver jorden for elvene. 10 Fjellene ser deg og bever. Vannstrømmer styrter fram. Avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høye. s11 Sol og måne står stille i sin bolig for lyset av dine piler, som farer fram, for glansen av ditt lynende spyd. s12 I harme skrider du fram over jorden, i vrede trår du folkene ned. 13 Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede. Du knuser taket på den ugudeliges* hus. Du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. t14 Du gjennomborer med hans eget spyd hodene på hans krigere, som stormer fram for å spre meg. Deres glede er å ete opp en arming i lønndom. 15 Du farer gjennom havet med dine hester, gjennom en skummende brenning av store vann. s

Forferdelse over ødeleggelsen - glede i Herren

16 Jeg hørte det. Da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine lepper. Det kom råttenhet i mine ben. Jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må vente på nødens dag, vente på at han drar opp mot folket, han som skal angripe det.

17 Fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke. Oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde. Han har utryddet sauene av innhegningen, og det finnes ikke fe i fjøsene. 18 Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. s19 Herren Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride fram over mine høyder. Til sangmesteren, med min strengelek. s