Isaiah 42

1 Behold, my servant, whom I uphold; my chosen, in whom my soul delighteth: I have put my Spirit upon him; he will bring forth justice to the Gentiles.2 He will not cry, nor lift up his voice, nor cause it to be heard in the street.3 A bruised reed will he not break, and a dimly burning wick will he not quench: he will bring forth justice in truth.4 He will not fail nor be discouraged, till he have set justice in the earth; and the isles shall wait for his law.5 Thus saith God Jehovah, he that created the heavens, and stretched them forth; he that spread abroad the earth and that which cometh out of it; he that giveth breath unto the people upon it, and spirit to them that walk therein:6 I, Jehovah, have called thee in righteousness, and will hold thy hand, and will keep thee, and give thee for a covenant of the people, for a light of the Gentiles;7 to open the blind eyes, to bring out the prisoners from the dungeon, and them that sit in darkness out of the prison-house.8 I am Jehovah, that is my name; and my glory will I not give to another, neither my praise unto graven images.9 Behold, the former things are come to pass, and new things do I declare; before they spring forth I tell you of them.10 Sing unto Jehovah a new song, and his praise from the end of the earth; ye that go down to the sea, and all that is therein, the isles, and the inhabitants thereof.11 Let the wilderness and the cities thereof lift up their voice, the villages that Kedar doth inhabit; let the inhabitants of Sela sing, let them shout from the top of the mountains.12 Let them give glory unto Jehovah, and declare his praise in the islands.13 Jehovah will go forth as a mighty man; he will stir up his zeal like a man of war: he will cry, yea, he will shout aloud; he will do mightily against his enemies.14 I have long time holden my peace; I have been still, and refrained myself: now will I cry out like a travailing woman; I will gasp and pant together.15 I will lay waste mountains and hills, and dry up all their herbs; and I will make the rivers islands, and will dry up the pools.16 And I will bring the blind by a way that they know not; in paths that they know not will I lead them; I will make darkness light before them, and crooked places straight. These things will I do, and I will not forsake them.17 They shall be turned back, they shall be utterly put to shame, that trust in graven images, that say unto molten images, Ye are our gods.18 Hear, ye deaf; and look, ye blind, that ye may see.19 Who is blind, but my servant? or deaf, as my messenger that I send? who is blind as he that is at peace with me, and blind as Jehovah’s servant?20 Thou seest many things, but thou observest not; his ears are open, but he heareth not.21 It pleased Jehovah, for his righteousness’ sake, to magnify the law, and make it honorable.22 But this is a people robbed and plundered; they are all of them snared in holes, and they are hid in prison-houses: they are for a prey, and none delivereth; for a spoil, and none saith, Restore.23 Who is there among you that will give ear to this? that will hearken and hear for the time to come?24 Who gave Jacob for a spoil, and Israel to the robbers? did not Jehovah? he against whom we have sinned, and in whose ways they would not walk, neither were they obedient unto his law.25 Therefore he poured upon him the fierceness of his anger, and the strength of battle; and it set him on fire round about, yet he knew not; and it burned him, yet he laid it not to heart.

Jesaja 42

Herrens tjener, et lys for folkeslagene

1  t Se, min tjener, som jeg støtter,
min utvalgte, i ham har jeg min glede.
Jeg har lagt min Ånd på ham,
han skal føre retten ut til folkeslagene.

2 Han skriker ikke og roper ikke,
hans røst høres ikke i gatene.

3  t Han bryter ikke et knekket siv
og slukker ikke en rykende veke.
Med troskap skal han føre retten ut.

4 Han skal ikke slukne og ikke knekkes
før han har satt retten igjennom på jorden.
Fjerne kyster venter på hans lov.

5  t Så sier Gud Herren,
som skapte himmelen og spente den ut,
som bredte ut jorden og alt som spirer der,
som gir pust til folket på jorden
og ånd til dem som ferdes der:

6  t Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd
og grepet din hånd.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket,
til et lys for folkeslagene

7  t for å åpne blindes øyne
og føre fanger ut av fengselet,
dem som sitter i mørke,
ut fra fangehullet.

8  t Jeg er Herren, det er mitt navn.
Min ære gir jeg ikke til andre,
min lovsang ikke til gudebilder.

9  t De første ting, se, de er kommet.
Nå forteller jeg noe nytt.
Før det spirer fram,
får dere høre om det.

Den nye sangen

10  t Syng for Herren en ny sang,
en lovsang for ham fra jordens ender,
dere som ferdes på havet,
og alt som fyller det,
dere kyster og alle som bor der!

11  t Ørkenen og byene der skal stemme i,
landsbyene der Kedar bor.
De som bor i Sela, skal juble,
de skal rope fra fjelltoppene.

12  t De skal gi Herren ære,
forkynne hans pris på kystene.

13  Herren drar ut som en helt,
som en kriger vekker han sin stridslyst,
han roper, ja, lar hærrop runge,
han viser sin styrke for fiendene:

14  t Jeg har vært taus i lange tider,
har tidd og holdt meg tilbake.
Nå skriker jeg som en fødende kvinne,
jeg stønner og snapper etter pusten.

15  t Jeg gjør fjell og hauger øde
og tørker ut alt grønt på dem.
Elver gjør jeg til tørt land,
sjøer tørker jeg ut.

16  t Jeg fører de blinde
på en vei de ikke kjenner,
på stier de ikke kjenner,
leder jeg dem.
Jeg gjør mørket foran dem til lys
og ulendt mark til slette.
Dette er det jeg vil gjøre,
og jeg skal ikke la det være.

17  t Med skam må de vike tilbake,
de som stoler på gudebilder,
de som sier til støpte bilder:
«Dere er våre guder.»

Herrens døve og blinde folk

18  t Hør, dere døve!
Dere blinde,
løft blikket og se!

19 Hvem er blind, om ikke min tjener,
hvem er døv som budbæreren jeg sender?
Hvem er blind som min utsending,
like blind som Herrens tjener?

20  t Du ser mye, men enser det ikke.
Han har åpne ører, men hører ikke.

21  Herren ville for sin rettferds skyld
gjøre loven stor og herlig.

22 Men dette er et ranet og plyndret folk.
Alle er lenket i fangehull,
bortgjemt i fengsler.
De ble ranet,
og ingen berget dem,
de ble plyndret,
og ingen sa: «Gi tilbake!»

23 Hvem av dere vil høre på dette,
lytte og lyde i fremtiden?

24  t Hvem overga Jakob til plyndring
og Israel til ransmenn?
Var det ikke Herren,
han som vi syndet mot?
De ville ikke gå på hans veier
og ikke lyde hans lov.

25  t Så øste han ut sin brennende vrede
og krigens redsel over ham.
Det flammet omkring ham,
men han skjønte det ikke,
det brente ham,
men han brydde seg ikke om det.