Isaiah 51

1 Hearken to me, ye that follow after righteousness, ye that seek Jehovah: look unto the rock whence ye were hewn, and to the hold of the pit whence ye were digged.2 Look unto Abraham your father, and unto Sarah that bare you; for when he was but one I called him, and I blessed him, and made him many.3 For Jehovah hath comforted Zion; he hath comforted all her waste places, and hath made her wilderness like Eden, and her desert like the garden of Jehovah; joy and gladness shall be found therein, thanksgiving, and the voice of melody.4 Attend unto me, O my people; and give ear unto me, O my nation: for a law shall go forth from me, and I will establish my justice for a light of the peoples.5 My righteousness is near, my salvation is gone forth, and mine arms shall judge the peoples; the isles shall wait for me, and on mine arm shall they trust.6 Lift up your eyes to the heavens, and look upon the earth beneath; for the heavens shall vanish away like smoke, and the earth shall wax old like a garment; and they that dwell therein shall die in like manner: but my salvation shall be for ever, and my righteousness shall not be abolished.7 Hearken unto me, ye that know righteousness, the people in whose heart is my law; fear ye not the reproach of men, neither be ye dismayed at their revilings.8 For the moth shall eat them up like a garment, and the worm shall eat them like wool; but my righteousness shall be for ever, and my salvation unto all generations.9 Awake, awake, put on strength, O arm of Jehovah; awake, as in the days of old, the generations of ancient times. Is it not thou that didst cut Rahab in pieces, that didst pierce the monster?10 Is it not thou that driedst up the sea, the waters of the great deep; that madest the depths of the sea a way for the redeemed to pass over?11 And the ransomed of Jehovah shall return, and come with singing unto Zion; and everlasting joy shall be upon their heads: they shall obtain gladness and joy; and sorrow and sighing shall flee away.12 I, even I, am he that comforteth you: who art thou, that thou art afraid of man that shall die, and of the son of man that shall be made as grass;13 and hast forgotten Jehovah thy Maker, that stretched forth the heavens, and laid the foundations of the earth; and fearest continually all the day because of the fury of the oppressor, when he maketh ready to destroy? and where is the fury of the oppressor?14 The captive exile shall speedily be loosed; and he shall not die and go down into the pit, neither shall his bread fail.15 For I am Jehovah thy God, who stirreth up the sea, so that the waves thereof roar: Jehovah of hosts is his name.16 And I have put my words in thy mouth, and have covered thee in the shadow of my hand, that I may plant the heavens, and lay the foundations of the earth, and say unto Zion, Thou art my people.17 Awake, awake, stand up, O Jerusalem, that hast drunk at the hand of Jehovah the cup of his wrath; thou hast drunken the bowl of the cup of staggering, and drained it.18 There is none to guide her among all the sons whom she hath brought forth; neither is there any that taketh her by the hand among all the sons that she hath brought up.19 These two things are befallen thee, who shall bemoan thee? desolation and destruction, and the famine and the sword; how shall I comfort thee?20 Thy sons have fainted, they lie at the head of all the streets, as an antelope in a net; they are full of the wrath of Jehovah, the rebuke of thy God.21 Therefore hear now this, thou afflicted, and drunken, but now with wine:22 Thus saith thy Lord Jehovah, and thy God that pleadeth the cause of his people, Behold, I have taken out of thy hand the cup of staggering, even the bowl of the cup of my wrath; thou shalt no more drink it again:23 and I will put it into the hand of them that afflict thee, that have said to thy soul, Bow down, that we may go over; and thou hast laid thy back as the ground, and as the street, to them that go over.

Jesaja 51

Guds frelse skal vare evig

1  t Hør på meg,
dere som jager etter rettferd,
dere som søker Herren!
Se på klippen dere er hugget ut av,
på brønnen dere er gravd ut av.

2  t Se på Abraham, deres far,
og på Sara, som fødte dere!
For han var bare én da jeg kalte ham,
men jeg velsignet ham
og gjorde ham til mange.

3  t Herren trøster Sion,
trøster alle ruinene hennes.
Han gjør ørkenen hennes lik Eden,
ødemarken lik Herrens hage.
Jubel og glede skal være i henne,
takkoffer med sang og spill.

4 Lytt til meg, mitt folk,
mitt folkeslag, vend øret til meg!
For lov går ut fra meg,
brått gjør jeg min rett til lys for folkene.

5 Min rettferd er nær,
min frelse bryter fram,
mine armer dømmer folkene.
Fjerne kyster håper på meg,
de venter på min arm.

6  t Løft øynene mot himmelen
og se på jorden her nede!
Himmelen løser seg opp som røyk,
jorden skal slites ut som et klesplagg,
og de som bor der, skal dø som lus.
Men min frelse skal vare til evig tid,
min rettferd skal aldri knuses.

7  t Hør på meg,
dere som kjenner rettferd,
du folk som har min lov i hjertet!
Vær ikke redd når mennesker spotter,
mist ikke motet når de håner!

8  t For møll skal ete dem som klær,
mott skal ete dem som ull.
Men min rettferd skal vare til evig tid,
min frelse fra slekt til slekt.

Gud skal igjen trøste Sion

9  t t Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft,
du Herrens arm!
Våkn opp som i gamle dager,
som i de eldste tider!
Var det ikke du som felte Rahab
og gjennomboret sjøuhyret?

10  t Var det ikke du som tørket ut havet,
vannet i det store dypet,
og gjorde havbunnen til en vei
der de som var løst ut, kunne gå over?

11  t De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede møter dem,
sorg og sukk må flykte.

12  t Jeg, jeg er den som trøster dere.
Hvem er du som frykter
mennesker som må dø,
menneskebarn som visner lik gress?

13  t Du har glemt Herren, som skapte deg,
han som spente ut himmelen
og grunnla jorden.
Alltid, hele dagen, frykter du
for undertrykkerens vrede
når han prøver å ødelegge deg.
Hvor er undertrykkerens vrede?

14  t Snart skal den som er i lenker, bli løst,
han skal ikke dø og gå i graven,
og ikke skal han mangle brød.

15  t Jeg er Herren din Gud
som rører opp havet så bølgene bruser.
Herren over hærskarene er hans navn.

16  t Jeg har lagt mine ord i din munn
og skjult deg i skyggen av min hånd.
Jeg har spent ut himmelen
og grunnlagt jorden
og sagt til Sion: «Du er mitt folk.»

Våkn opp, Jerusalem

17  t Våkn opp, våkn opp
og reis deg, Jerusalem,
du som måtte drikke
vredens beger fra Herrens hånd,
tømme giftbegeret til bunns!

18 Det var ingen til å lede henne
av alle de barna hun fødte,
ingen til å ta henne i hånden
av alle de barna hun fostret.

19  t Vold og skade, sult og sverd
– hvem trøstet deg?
To og to har de rammet deg
– hvem syntes synd på deg?

20  t Barna dine ligger hjelpeløse
på alle gatehjørner
som antiloper i garnet,
fulle av Herrens vrede,
av trusselen fra din Gud.

21 Derfor, hør dette, du som er plaget,
du som er full, men ikke av vin!

22 Så sier Herren, din herre og din Gud,
som fører saken for sitt folk:
Se, nå tar jeg ut av din hånd
det begeret som fikk deg til å rave.
Aldri mer skal du drikke den skålen igjen,
min vredes beger.

23  t Jeg rekker det til dem som plaget deg,
de som sa til deg: «Legg deg ned!
Vi skal tråkke på deg.»
Du måtte gjøre ryggen til flat mark,
til en gate å gå på.