Jeremiah 15

1 Then said Jehovah unto me, Though Moses and Samuel stood before me, yet my mind would not be toward this people: cast them out of my sight, and let them go forth.2 And it shall come to pass, when they say unto thee, Whither shall we go forth? then thou shalt tell them, Thus saith Jehovah: Such as are for death, to death; and such as are for the sword, to the sword; and such as are for the famine, to the famine; and such as are for captivity, to captivity.3 And I will appoint over them four kinds, saith Jehovah: the sword to slay, and the dogs to tear, and the birds of the heavens, and the beasts of the earth, to devour and to destroy.4 And I will cause them to be tossed to and fro among all the kingdoms of the earth, because of Manasseh, the son of Hezekiah, king of Judah, for that which he did in Jerusalem.5 For who will have pity upon thee, O Jerusalem? or who will bemoan thee? or who will turn aside to ask of thy welfare?6 Thou hast rejected me, saith Jehovah, thou art gone backward: therefore have I stretched out my hand against thee, and destroyed thee; I am weary with repenting.7 And I have winnowed them with a fan in the gates of the land; I have bereaved them of children, I have destroyed my people; they returned not from their ways.8 Their widows are increased to me above the sand of the seas; I have brought upon them against the mother of the young men a destroyer at noonday: I have caused anguish and terrors to fall upon her suddenly.9 She that hath borne seven languisheth; she hath given up the ghost; her sun is gone down while it was yet day; she hath been put to shame and confounded: and the residue of them will I deliver to the sword before their enemies, saith Jehovah.10 Woe is me, my mother, that thou hast borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have not lent, neither have men lent to me; yet every one of them doth curse me.11 Jehovah said, Verily I will strengthen thee for good; verily I will cause the enemy to make supplication unto thee in the time of evil and in the time of affliction.12 Can one break iron, even iron from the north, and brass?13 Thy substance and thy treasures will I give for a spoil without price, and that for all thy sins, even in all thy borders.14 And I will make them to pass with thine enemies into a land which thou knowest not; for a fire is kindled in mine anger, which shall burn upon you.15 O Jehovah, thou knowest; remember me, and visit me, and avenge me of my persecutors; take me not away in thy longsuffering: know that for thy sake I have suffered reproach.16 Thy words were found, and I did eat them; and thy words were unto me a joy and the rejoicing of my heart: for I am called by thy name, O Jehovah, God of hosts.17 I sat not in the assembly of them that make merry, nor rejoiced; I sat alone because of thy hand; for thou hast filled me with indignation.18 Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuseth to be healed? wilt thou indeed be unto me as a deceitful brook, as waters that fail?19 Therefore thus saith Jehovah, If thou return, then will I bring thee again, that thou mayest stand before me; and if thou take forth the precious from the vile, thou shalt be as my mouth: they shall return unto thee, but thou shalt not return unto them.20 And I will make thee unto this people a fortified brazen wall; and they shall fight against thee, but they shall not prevail against thee; for I am with thee to save thee and to deliver thee, saith Jehovah.21 And I will deliver thee out of the hand of the wicked, and I will redeem thee out of the hand of the terrible.

Jeremia 15

Ingen medynk med folket

1  t Herren sa til meg: Om så Moses og Samuel sto foran meg, ville jeg ikke ha medfølelse med dette folket. Send dem fra meg, de skal gå bort!

2 t Og når de sier til deg: «Hvor skal vi gå?» skal du svare: Så sier Herren:
Den som tilhører døden, til død,
den som tilhører sverdet, til sverd,
den som tilhører sulten, til sult,
den som tilhører fangenskapet, til fangenskap.
3  t Jeg sender mot dem fire slags straffedommer, sier Herren: sverd til å drepe, hunder til å slepe bort, fuglene under himmelen og dyrene på marken til å ete og ødelegge.

4 tt Jeg gjør dem til en skrekk for alle riker på jorden på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias sønn, har gjort i Jerusalem.

5 For hvem har medfølelse med deg, Jerusalem,
hvem synes synd på deg?
Hvem stanser og spør hvordan du har det?

6  t Du forkastet meg, sier Herren,
og snudde ryggen til.
Så strakte jeg hånden ut
for å gjøre ende på deg;
jeg var trett av å ha medynk.

7 Jeg spredte dem med kasteskovl
i byene i landet.
Jeg gjorde folket mitt barnløst
og lot det gå til grunne;
det vendte ikke om fra veiene sine.

8 Jeg gjorde enkene mer tallrike enn havets sand.
Mot dem som var mødre til unge menn,
sendte jeg en som herjet ved høylys dag.
Brått lot jeg skrekk og redsel
falle over dem.

9  t Selv hun som fødte sju barn, har visnet.
Livsånden er gått ut av henne,
solen hennes er gått ned
mens det ennå var dag.
Hun ble til spott og spe.
Resten av folket
gir jeg til sverdet
foran fiendene deres,
sier Herren.

Profetens kall og lidelse

10  t Ve meg, mor, at du fødte meg,
en mann i strid og trette med hele landet.
Jeg har verken gitt eller tatt opp lån,
og enda forbanner de meg alle.

11  t I sannhet, Herre:
Har jeg ikke tjent deg til det gode,
har jeg ikke bedt til deg da fienden kom,
i nødens og trengselens tid?

12 Kan en bryte i stykker jern,
jern fra nord, og bronse?

13  t Rikdommen og skattene dine
gir jeg til fri plyndring
for alle dine synder i hele landet ditt.

14  t Jeg gjør deg til slave for fiendene dine
i et land du ikke kjenner.
For min vrede flammer som ild,
mot dere er den tent.

15 Du vet det, Herre.
Husk meg og ta deg av meg!
Gi meg hevn over dem som forfølger meg!
Vær ikke så sen til vrede
at jeg blir revet bort.
Vit at jeg må tåle spott for din skyld!

16  t Jeg fant dine ord og spiste dem,
dine ord ble til fryd for meg
og til glede for mitt hjerte.
For ditt navn er nevnt over meg,
Herre, hærskarenes Gud.

17  t Aldri satt jeg og moret meg
i lystig lag.
For din skyld satt jeg ensom,
du fylte meg med harme.

18  t t Hvorfor er min smerte uten ende
og såret mitt uhelbredelig?
Det kan ikke leges.
For meg er du blitt som en tørrlagt bekk,
som vann en ikke kan stole på.

19 Derfor, så sier Herren:
Hvis du vender om,
lar jeg deg vende tilbake.
Du skal stå for mitt ansikt.
Hvis du skiller ut det kostbare
fra det verdiløse,
skal du være som min munn.
De skal vende seg til deg,
men du skal ikke vende deg til dem.

20  t Jeg gjør deg til en festningsmur av bronse
mot dette folket.
De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne.
For jeg er med deg,
jeg vil frelse deg og berge deg,
sier Herren.

21 Jeg vil berge deg ut av de ondes hånd
og fri deg fra voldsmenns grep.