Job 10

1  I AM weary of my life and loathe it! I will give free expression to my complaint; I will speak in the bitterness of my soul.2  I will say to God, Do not condemn me [do not make me guilty]! Show me why You contend with me.3  Does it seem good to You that You should oppress, that You should despise and reject the work of Your hands, and favor the schemes of the wicked?4  Have You eyes of flesh? Do You see as man sees?5  Are Your days as the days of man, are Your years as man’s [years],6  That You inquire after my iniquity and search for my sin--7  Although You know that I am not wicked or guilty and that there is none who can deliver me out of Your hand?8  Your hands have formed me and made me. Would You turn around and destroy me?9  Remember [earnestly], I beseech You, that You have fashioned me as clay [out of the same earth material, exquisitely and elaborately]. And will You bring me into dust again?10  Have You not poured me out like milk and curdled me like cheese?11  You have clothed me with skin and flesh and have knit me together with bones and sinews.12  You have granted me life and favor, and Your providence has preserved my spirit.13  Yet these [the present evils] have You hid in Your heart [for me since my creation]; I know that this was with You [in Your purpose and thought].14  If I sin, then You observe me, and You will not acquit me from my iniquity and guilt.15  If I am wicked, woe unto me! And if I am righteous, yet must I not lift up my head, for I am filled with disgrace and the sight of my affliction.16  If I lift myself up, You hunt me like a lion and again show Yourself [inflicting] marvelous [trials] upon me.17  You renew Your witnesses against me and increase Your indignation toward me; I am as if attacked by a troop time after time.18  Why then did You bring me forth out of the womb? Would that I had perished and no eye had seen me!19  I should have been as though I had not existed; I should have been carried from the womb to the grave.20  Are not my days few? Cease then and let me alone, that I may take a little comfort and cheer up21  Before I go whence I shall not return, even to the land of darkness and the shadow of death,22  The land of sunless gloom as intense darkness, [the land] of the shadow of death, without any order, and where the light is as thick darkness.

Job 10

Hvorfor anklager du meg?

1 Jeg er inderlig lei av livet.
Nå lar jeg min klage ¬få fritt løp,
jeg vil tale ut, bitter i sinn.

2 Jeg sier til Gud: ¬Fordøm meg ikke!
La meg få vite ¬hvorfor du anklager meg.

3 Har du noen glede ¬av å gjøre urett,
av å vrake det ¬som du selv har frembrakt,
og la lyset skinne ¬over de ondes planer?

4 Har du da øyne som ¬en skapning,
ser du slik som mennesker ser? t

5 Er dine dager ¬som menneskets dager
og dine leveår ¬som mannens år,

6 siden du leter etter skyld ¬hos meg
og spør etter mine synder?

7 Du vet at selv om jeg ¬er uskyldig,
kan ingen berge meg ut ¬av din hånd.

8 Det er du som har formet ¬og skapt meg,
og så snur du om ¬og utsletter meg! t

9 Husk, du har laget meg av leire,
og så lar du meg bli ¬til jord igjen!

10 Du lot meg renne ut som melk
og løpe sammen som ost.

11 Du kledde meg med hud ¬og kjøtt
og vevde ben og sener i meg.

12 Du gav meg liv ¬og var trofast mot meg,
omhyggelig vernet du min ånd. t

13 Men dette gjemte du ¬i ditt hjerte,
jeg vet du hadde det i sinne:

14 Om jeg syndet, ¬ville du vokte på meg
og ikke frikjenne meg for skyld.

15 Ve meg om jeg var skyldig!
Og selv om jeg hadde rett,
kunne jeg ikke løfte hodet.
Jeg er mett av skam ¬og full av smerte.

16 Om jeg likevel løftet hodet,
ville du jage meg som en løve
og opptre underlig ¬mot meg igjen. t

17 Du ville føre nye vitner ¬mot meg,
vise meg økende uvilje
og stadig sende dine hærer ¬mot meg.

18 Hvorfor lot du meg komme ut ¬av mors liv?
Å, om jeg var død ¬før noen fikk se meg! t

19 Da hadde det vært ¬som om jeg aldri var til,
fra mors liv var jeg blitt ført ¬til graven.

20 Hvor få mine levedager er!
Å, om han ville la meg være,
så jeg kunne få litt glede t

21 før jeg går bort ¬til det belgmørke landet,
som jeg aldri vender tilbake fra, t

22 et land så dystert ¬som svarte natten,
der det er stummende mørke ¬og forvirring,
og hvor lyset er mørkt ¬som natten.