Job 13

1 Lo, mine eye hath seen all this, Mine ear hath heard and understood it.

2 What ye know, the same do I know also: I am not inferior unto you.

3 Surely I would speak to the Almighty, And I desire to reason with God.

4 But ye are forgers of lies; Ye are all physicians of no value.

5 Oh that ye would altogether hold your peace! And it would be your wisdom.

6 Hear now my reasoning, And hearken to the pleadings of my lips.

7 Will ye speak unrighteously for God, And talk deceitfully for him?

8 Will ye show partiality to him? Will ye contend for God?

9 Is it good that he should search you out? Or as one deceiveth a man, will ye deceive him?

10 He will surely reprove you If ye do secretly show partiality.

11 Shall not his majesty make you afraid, And his dread fall upon you?

12 Your memorable sayings are proverbs of ashes, Your defences are defences of clay.

13 Hold your peace, let me alone, that I may speak; And let come on me what will.

14 Wherefore should I take my flesh in my teeth, And put my life in my hand?

15 Behold, he will slay me; I have no hope: Nevertheless I will maintain my ways before him.

16 This also shall be my salvation, That a godless man shall not come before him.

17 Hear diligently my speech, And let my declaration be in your ears.

18 Behold now, I have set my cause in order; I know that I am righteous.

19 Who is he that will contend with me? For then would I hold my peace and give up the ghost.

20 Only do not two things unto me; Then will I not hide myself from thy face:

21 Withdraw thy hand far from me; And let not thy terror make me afraid.

22 Then call thou, and I will answer; Or let me speak, and answer thou me.

23 How many are mine iniquities and sins? Make me to know my transgression and my sin.

24 Wherefore hidest thou thy face, And holdest me for thine enemy?

25 Wilt thou harass a driven leaf? And wilt thou pursue the dry stubble?

26 For thou writest bitter things against me, And makest me to inherit the iniquities of my youth:

27 Thou puttest my feet also in the stocks, And markest all my paths; Thou settest a bound to the soles of my feet:

28 Though I am like a rotten thing that consumeth, Like a garment that is moth-eaten.

Job 13

Hvor mange er mine synder?

1 Mine øyne har sett alt,
mine ører har hørt og forstått.

2  t Det dere vet, vet også jeg,
jeg står ikke tilbake for dere.

3 Likevel må jeg tale til Den veldige,
jeg ønsker å gå i rette med Gud!

4  t Men dere smører løgnen utover,
kvakksalvere er dere alle sammen.

5  t Om dere bare ville tie stille!
Da kunne dere regnes for vise!

6 Lytt til min forklaring,
gi akt på mitt forsvar!

7  t Vil dere vitne for Gud med urett,
tale hans sak med svik?

8 Er det Gud dere tar parti for?
Er det hans sak dere fører?

9  t Går det da godt når han ransaker dere?
Kan dere narre ham slik man narrer mennesker?

10 Nei, han ville refse dere strengt
hvis dere tok parti i det skjulte.

11  t Skulle ikke hans velde skremme dere,
hans skrekk falle over dere?

12 Deres visdomsord er aske,
og deres svar er av leire.

13 Ti stille og la meg føre ordet,
hva som enn skjer med meg!

14 Jeg tygger på mitt eget kjøtt,
jeg går med livet i hendene.

15 Han vil drepe meg, jeg har intet håp,
likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt.

16  t Kanskje blir dette min redning,
for ingen ugudelig kan komme fram for ham.

17 Lytt nøye til min tale,
la min forklaring klinge i ørene!

18  t Se, jeg legger fram min sak,
jeg vet at jeg har rett.

19 Kan noen vinne en sak mot meg?
Da vil jeg tie og dø.

20  t Skån meg bare for to ting,
så slipper jeg å skjule meg for deg:

21  t Ta din hånd bort fra meg,
og la ikke dine redsler skremme meg!

22 Rop, så skal jeg svare,
eller la meg tale, så svarer du!

23  t Hvor er min skyld og mine synder?
Kunngjør mitt lovbrudd og min synd!

24  t Hvorfor skjuler du ansiktet
og regner meg som din fiende?

25  t Vil du skremme et blad som blåser bort,
forfølge et vissent halmstrå?

26  t Ditt klageskrift mot meg er bittert,
du lar meg bøte for min ungdoms synder.

27  t Du setter mine føtter i blokken.
Du vokter på alle mine stier,
merker av hvert fotspor.

28 Mennesket er som råte,
det slites ut som møllspiste klær.