Job 15

1 Then answered Eliphaz the Temanite, and said,

2 Should a wise man make answer with vain knowledge, And fill himself with the east wind?

3 Should he reason with unprofitable talk, Or with speeches wherewith he can do no good?

4 Yea, thou doest away with fear, And hinderest devotion before God.

5 For thine iniquity teacheth thy mouth, And thou choosest the tongue of the crafty.

6 Thine own mouth condemneth thee, and not I; Yea, thine own lips testify against thee.

7 Art thou the first man that was born? Or wast thou brought forth before the hills?

8 Hast thou heard the secret counsel of God? And dost thou limit wisdom to thyself?

9 What knowest thou, that we know not? What understandest thou, which is not in us?

10 With us are both the gray-headed and the very aged men, Much elder than thy father.

11 Are the consolations of God too small for thee, Even the word that is gentle toward thee?

12 Why doth thy heart carry thee away? And why do thine eyes flash,

13 That against God thou turnest thy spirit, And lettest words go out of thy mouth?

14 What is man, that he should be clean? And he that is born of a woman, that he should be righteous?

15 Behold, he putteth no trust in his holy ones; Yea, the heavens are not clean in his sight:

16 How much less one that is abominable and corrupt, A man that drinketh iniquity like water!

17 I will show thee, hear thou me; And that which I have seen I will declare:

18 (Which wise men have told From their fathers, and have not hid it;

19 Unto whom alone the land was given, And no stranger passed among them):

20 The wicked man travaileth with pain all his days, Even the number of years that are laid up for the oppressor.

21 A sound of terrors is in his ears; In prosperity the destroyer shall come upon him.

22 He believeth not that he shall return out of darkness, And he is waited for of the sword.

23 He wandereth abroad for bread, saying, Where is it? He knoweth that the day of darkness is ready at his hand.

24 Distress and anguish make him afraid; They prevail against him, as a king ready to the battle.

25 Because he hath stretched out his hand against God, And behaveth himself proudly against the Almighty;

26 He runneth upon him with a stiff neck, With the thick bosses of his bucklers;

27 Because he hath covered his face with his fatness, And gathered fat upon his loins;

28 And he hath dwelt in desolate cities, In houses which no man inhabited, Which were ready to become heaps;

29 He shall not be rich, neither shall his substance continue, Neither shall their possessions be extended on the earth.

30 He shall not depart out of darkness; The flame shall dry up his branches, And by the breath of God’s mouth shall he go away.

31 Let him not trust in vanity, deceiving himself; For vanity shall be his recompense.

32 It shall be accomplished before his time, And his branch shall not be green.

33 He shall shake off his unripe grape as the vine, And shall cast off his flower as the olive-tree.

34 For the company of the godless shall be barren, And fire shall consume the tents of bribery.

35 They conceive mischief, and bring forth iniquity, And their heart prepareth deceit.

Job 15

Elifas: Munnen din dømmer deg

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Ville en vis svare med luftige meninger
og fylle lungene med østavind,

3 forsvare seg med gagnløs tale,
med ord som ikke duger?

4 Selv gudsfrykten bryter du ned,
det blir mindre ettertanke for Guds ansikt.

5  t Det er din synd som lærer opp munnen,
du velger et listig språk.

6  t Munnen dømmer deg skyldig, ikke jeg.
Leppene vitner mot deg.

7  t Ble du født som det første mennesket,
ble du til før haugene var til?

8  t Lyttet du da Gud holdt råd?
Holdt du visdommen for deg selv?

9  t Vet du noe som ikke vi vet?
Forstår du noe som ikke vi forstår?

10  t Også blant oss finnes gråhårede og gamle,
rikere på dager enn din far.

11 Er Guds trøst og hans milde ord
for lite for deg?

12 Hvorfor gjør hjertet deg urolig?
Hvorfor himler du med øynene?

13 Du vender din ånd mot Gud,
tar sterke ord i din munn.

14  t Hvordan kan et menneske være rent
og en som er født av en kvinne, ha rett?

15  t Gud stoler ikke engang på sine hellige,
selv himmelen er ikke ren i hans øyne,

16 langt mindre et avskyelig og fordervet menneske
som drikker urett som om det var vann.

17 Jeg vil si deg noe, hør på meg!
Jeg vil fortelle det jeg har sett,

18 det de vise forkynte,
det fedrene ikke holdt tilbake.

19 Bare til dem ble landet gitt,
der dro ingen fremmede gjennom.

20  t Den lovløse lever i uro alle sine dager,
voldsmannen lever ikke mange år.

21 Redslene synger i hans øre,
i fredstid kommer noen for å herje.

22 Han har ikke håp om å unnslippe mørket,
han er utsett til å falle for sverd.

23  t Han streifer om etter brød – men hvor er det?
Han vet at en mørkets dag står klar for ham.

24 Nød og trengsel skremmer ham,
som stridsklare konger overmanner de ham.

25 Han har løftet sin hånd mot Gud
og strider mot Den veldige,

26 stormer mot ham med krum nakke
bak et tykt og buet skjold.

27  t Hans ansikt svulmer av fett,
han legger på seg rundt hoftene.

28 Men han må slå seg ned i ødelagte byer
og i hus der ingen kan bo,
hus bestemt til å legges i ruiner.

29 Han blir ikke rik, hans makt blir ikke stående;
grøden bugner ikke på hans jord.

30 Han unnslipper ikke mørket;
heten svir av hans friske skudd,
og munnen slutter å puste.

31 Ingen må stole på det som er tomt.
Han føres vill og får bare tomhet igjen.

32  t Før dagen er omme,
dør greinene.

33 Han er lik en vinstokk som mister umodne druer,
lik et oliventre som kaster blomstene.

34 De ugudeliges forsamling gir ingen frukt,
teltene til dem som lar seg kjøpe, fortæres av ild.

35  t De unnfanger urett og føder ondskap,
morslivet bærer fram svik.