Job 24
1 Why are times not laid up by the Almighty? And why do not they that know him see his days?
2 There are that remove the landmarks; They violently take away flocks, and feed them.
3 They drive away the ass of the fatherless; They take the widow’s ox for a pledge.
4 They turn the needy out of the way: The poor of the earth all hide themselves.
5 Behold, as wild asses in the desert They go forth to their work, seeking diligently for food; The wilderness yieldeth them bread for their children.
6 They cut their provender in the field; And they glean the vintage of the wicked.
7 They lie all night naked without clothing, And have no covering in the cold.
8 They are wet with the showers of the mountains, And embrace the rock for want of a shelter.
9 There are that pluck the fatherless from the breast, And take a pledge of the poor;
10 So that they go about naked without clothing, And being hungry they carry the sheaves.
11 They make oil within the walls of these men; They tread their winepresses, and suffer thirst.
12 From out of the populous city men groan, And the soul of the wounded crieth out: Yet God regardeth not the folly.
13 These are of them that rebel against the light; They know not the ways thereof, Nor abide in the paths thereof.
14 The murderer riseth with the light; He killeth the poor and needy; And in the night he is as a thief.
15 The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, Saying, No eye shall see me: And he disguiseth his face.
16 In the dark they dig through houses: They shut themselves up in the day-time; They know not the light.
17 For the morning is to all of them as thick darkness; For they know the terrors of the thick darkness.
18 Swiftly they pass away upon the face of the waters; Their portion is cursed in the earth: They turn not into the way of the vineyards.
19 Drought and heat consume the snow waters: So doth Sheol those that have sinned.
20 The womb shall forget him; The worm shall feed sweetly on him; He shall be no more remembered; And unrighteousness shall be broken as a tree.
21 He devoureth the barren that beareth not, And doeth not good to the widow.
22 Yet God preserveth the mighty by his power: He riseth up that hath no assurance of life.
23 God giveth them to be in security, and they rest thereon; And his eyes are upon their ways.
24 They are exalted; yet a little while, and they are gone; Yea, they are brought low, they are taken out of the way as all others, And are cut off as the tops of the ears of grain.
25 And if it be not so now, who will prove me a liar, And make my speech nothing worth?
Job 24
Gud bryr seg ikke om urett
1 t Når tidens gang ikke er skjult for Den veldige,
hvorfor får ikke de som kjenner ham, se hans dager?
2 t Folk flytter grensesteiner.
De stjeler småfe og sender dem på beite.
3 t Farløses esel henter de.
De tar pant i enkers okser.
4 De tvinger fattigfolk av veien,
de hjelpeløse i landet må gjemme seg.
5 Som villesler i ørkenen går de til sin gjerning.
De jakter på bytte i ødemarken, mat for sine barn.
6 t De sanker aks på åkrene,
etterhøst på de urettferdiges vinmarker,
7 t nakne mot natten, uten klær
og uten vern mot kulden.
8 Regnet i fjellet gjør dem våte.
Uten ly trykker de seg mot klippen.
9 Noen river farløse barn fra mors bryst.
De krever pant av fattige,
10 av dem som går omkring uten klær,
de som sultne må bære på kornbånd.
11 t De presser olje mellom trerekkene,
de tråkker vinpressen, men tørster.
12 t Fra byen lyder stønn av døende,
sårede skriker om hjelp.
Men Gud bryr seg ikke om deres bønn.
13 t Andre gjør opprør mot lyset.
De kjenner ikke lysets veier,
holder seg ikke til lysets stier.
14 t En morder står opp før solen,
han dreper fattige og hjelpeløse,
om natten er han som en tyv.
15 t Horkarens øyne vokter på skumringen:
«Ingen ser meg», sier han
og dekker ansiktet til.
16 I mørket bryter de seg inn i hus.
Om dagen stenger de seg inne:
De vil ikke vite av lyset.
17 For dem er dødsskygge som en morgen.
De kjenner til dødsskyggens skremsler.
18 De forsvinner som krusninger på vann.
Deres arvelodd i landet er forbannet,
ingen tar veien til vinmarkene deres.
19 Tørke og hete tar snøvannet bort,
dødsriket sluker dem som synder.
20 t Morslivet glemmer dem,
marken fortærer dem,
ingen minnes dem mer.
Uretten knekkes som et tre.
21 De var onde mot den barnløse, hun som ikke fødte,
og de gjorde ikke godt mot enker.
22 Gud river de sterke bort med sin styrke.
Når han reiser seg, er ingen sikker for sitt liv.
23 Han gir dem trygghet og støtte,
men hans øyne følger deres veier.
24 t En stund er de opphøyd, så er det slutt.
De bøyes som alle andre og visner,
blir skåret som modne aks.
25 Er det ikke slik?
Hvem kan si at jeg lyver?
Hvem gjør mine ord til intet?