Job 29
1 And Job again took up his parable, and said,
2 Oh that I were as in the months of old, As in the days when God watched over me;
3 When his lamp shined upon my head, And by his light I walked through darkness;
4 As I was in the ripeness of my days, When the friendship of God was upon my tent;
5 When the Almighty was yet with me, And my children were about me;
6 When my steps were washed with butter, And the rock poured me out streams of oil!
7 When I went forth to the gate unto the city, When I prepared my seat in the street,
8 The young men saw me and hid themselves, And the aged rose up and stood;
9 The princes refrained from talking, And laid their hand on their mouth;
10 The voice of the nobles was hushed, And their tongue cleaved to the roof of their mouth.
11 For when the ear heard me, then it blessed me; And when the eye saw me, it gave witness unto me:
12 Because I delivered the poor that cried, The fatherless also, that had none to help him.
13 The blessing of him that was ready to perish came upon me; And I caused the widow’s heart to sing for joy.
14 I put on righteousness, and it clothed me: My justice was as a robe and a diadem.
15 I was eyes to the blind, And feet was I to the lame.
16 I was a father to the needy: And the cause of him that I knew not I searched out.
17 And I brake the jaws of the unrighteous, And plucked the prey out of his teeth.
18 Then I said, I shall die in my nest, And I shall multiply my days as the sand:
19 My root is spread out to the waters, And the dew lieth all night upon my branch;
20 My glory is fresh in me, And my bow is renewed in my hand.
21 Unto me men gave ear, and waited, And kept silence for my counsel.
22 After my words they spake not again; And my speech distilled upon them.
23 And they waited for me as for the rain; And they opened their mouth wide as for the latter rain.
24 I smiled on them, when they had no confidence; And the light of my countenance they cast not down.
25 I chose out their way, and sat as chief, And dwelt as a king in the army, As one that comforteth the mourners.
Job 29
Andre talerunde
(29,1–42,6)
Job: Jeg gikk gjennom mørket i hans lys
1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
2 t Kunne jeg få det som i tidligere måneder,
de dagene da Gud våket over meg,
3 da hans lampe skinte over mitt hode
og jeg gikk gjennom mørket i hans lys,
4 t slik jeg hadde det i mine velmaktsdager
da Gud var min fortrolige i mitt telt,
5 da Den veldige fortsatt var med meg
og barna mine var rundt meg,
6 t da jeg vasset i rømme
og bekker av olje rant fra berget hos meg.
7 Når jeg gikk ut til byporten
og tok sete på torget,
8 trakk de unge seg tilbake så snart de så meg,
og de gamle reiste seg og sto.
9 t Høvdinger holdt ordene tilbake,
la hånden over munnen.
10 Stormenns røster stilnet,
tungen klistret seg til ganen.
11 Når de fikk høre om meg, priste de meg lykkelig.
Hver den som så meg, talte lovord.
12 t For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp,
den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Den forkomne velsignet meg,
jeg fikk enkens hjerte til å juble.
14 t Rettferd var klærne jeg kledde meg i,
rettsinn var som kappe og turban.
15 Jeg var øyne for den blinde
og føtter for den lamme.
16 t Jeg var far for de fattige
og gransket saken for dem jeg ikke kjente.
17 Jeg knuste kjeven på dem som gjorde urett,
og reddet byttet ut av gapet på dem.
18 Jeg sa: «Jeg får dø blant mine egne,
mine dager blir tallrike som sandkorn.
19 Mine røtter når til vannet,
og nattedugg hviler i greinene.
20 Min ære blir stadig fornyet,
og buen i min hånd får ny spenst.»
21 De lyttet til meg og fikk håp,
de tidde når jeg ga dem råd.
22 t Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle;
mine ord dryppet ned over dem.
23 De ventet på min tale som på regn,
med munnen åpen som mot vårregn.
24 Når jeg smilte til dem, kunne de ikke tro det.
De ville ikke slippe lyset fra mitt ansikt.
25 Jeg valgte vei for dem og satt som leder,
tronet som en konge framfor hærflokken,
som en trøster for de sørgende.