Job 3

1 After this opened Job his mouth, and cursed his day.2 And Job answered and said:

3 Let the day perish wherein I was born, And the night which said, There is a man-child conceived.

4 Let that day be darkness; Let not God from above seek for it, Neither let the light shine upon it.

5 Let darkness and the shadow of death claim it for their own; Let a cloud dwell upon it; Let all that maketh black the day terrify it.

6 As for that night, let thick darkness seize upon it: Let it not rejoice among the days of the year; Let it not come into the number of the months.

7 Lo, let that night be barren; Let no joyful voice come therein.

8 Let them curse it that curse the day, Who are ready to rouse up leviathan.

9 Let the stars of the twilight thereof be dark: Let it look for light, but have none; Neither let it behold the eyelids of the morning:

10 Because it shut not up the doors of my mother’s womb, Nor hid trouble from mine eyes.

11 Why died I not from the womb? Why did I not give up the ghost when my mother bare me?

12 Why did the knees receive me? Or why the breast, that I should suck?

13 For now should I have lain down and been quiet; I should have slept; then had I been at rest,

14 With kings and counsellors of the earth, Who built up waste places for themselves;

15 Or with princes that had gold, Who filled their houses with silver:

16 Or as a hidden untimely birth I had not been, As infants that never saw light.

17 There the wicked cease from troubling; And there the weary are at rest.

18 There the prisoners are at ease together; They hear not the voice of the taskmaster.

19 The small and the great are there: And the servant is free from his master.

20 Wherefore is light given to him that is in misery, And life unto the bitter in soul;

21 Who long for death, but it cometh not, And dig for it more than for hid treasures;

22 Who rejoice exceedingly, And are glad, when they can find the grave?

23  Why is light given to a man whose way is hid, And whom God hath hedged in?

24 For my sighing cometh before I eat, And my groanings are poured out like water.

25 For the thing which I fear cometh upon me, And that which I am afraid of cometh unto me.

26 I am not at ease, neither am I quiet, neither have I rest; But trouble cometh.

Job 3

1  t Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født.

Første talerunde

(Kap. 3–28)

Job: Bort med den dagen

2 Job tok til orde og sa:

3  t Bort med den dagen jeg ble født,
den natten det ble sagt: «En gutt er unnfanget.»

4 Den dagen – la den bli mørke,
så Gud i det høye ikke spør etter den
og dagslys aldri faller på den!

5 La mørke og dødsskygge få den,
la skyer hvile over den
og formørkelse skremme den!

6 Den natten – la mørke skygger ta den
så den ikke regnes med blant årets dager
og ikke kommer med når måneder telles.

7 Ja, må den natten bli ufruktbar
og gledesrop ikke lyde.

8  t t La den forbannes av dem
som maner fram ulykkesdager,
de som kan vekke Leviatan.

9 La nattens morgenstjerner slukne,
la den vente på lys som ikke kommer,
la den aldri se morgenrødens første blikk!

10 For den stengte ikke morslivets dører for meg
og skjulte ikke lidelsen for mine øyne.

11  t Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født,
utåndet da jeg kom fra mors liv?

12 Hvorfor tok de meg på fanget,
la meg til brystet for å die?

13 Nå kunne jeg ligget i ro,
sovnet og så fått hvile

14  t med konger og rådgivere på jorden,
de som bygde der det nå er ruiner,

15 eller med stormenn som hadde gull
og fylte sine hus med sølv.

16  t Da hadde jeg ikke vært til,
lik et foster som dør i det skjulte,
lik et spedbarn som aldri så dagens lys.

17 I graven har de urettferdige rast fra seg,
der hviler de som har tømt sine krefter.

18 Fanger har fred,
de hører ikke vokterens rop.

19  t Der er både små og store,
der er tjeneren fri fra sin herre.

20 Hvorfor gir dagen lys til de lidende
og liv til de ulykkelige,

21  t til dem som venter forgjeves på døden
og søker den mer enn skjulte skatter,

22 til dem som glade ville ha jublet
og frydet seg om de fant en grav,

23  t til en mann som ikke finner vei
fordi Gud stenger for ham?

24  t Mine sukk er blitt mitt brød,
klageropene mine strømmer som vann.

25 Det jeg frykter mest, har rammet meg.
Det jeg gruer for, kommer nå.

26  t Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile,
så opprørt er jeg.