Job 39

1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? Or canst thou mark when the hinds do calve?

2 Canst thou number the months that they fulfil? Or knowest thou the time when they bring forth?

3 They bow themselves, they bring forth their young, They cast out their pains.

4 Their young ones become strong, they grow up in the open field; They go forth, and return not again.

5 Who hath sent out the wild ass free? Or who hath loosed the bonds of the swift ass,

6 Whose home I have made the wilderness, And the salt land his dwelling-place?

7 He scorneth the tumult of the city, Neither heareth he the shoutings of the driver.

8 The range of the mountains is his pasture, And he searcheth after every green thing.

9 Will the wild-ox be content to serve thee? Or will he abide by thy crib?

10 Canst thou bind the wild-ox with his band in the furrow? Or will he harrow the valleys after thee?

11 Wilt thou trust him, because his strength is great? Or wilt thou leave to him thy labor?

12 Wilt thou confide in him, that he will bring home thy seed, And gather the grain of thy threshing-floor?

13 The wings of the ostrich wave proudly; But are they the pinions and plumage of love?

14 For she leaveth her eggs on the earth, And warmeth them in the dust,

15 And forgetteth that the foot may crush them, Or that the wild beast may trample them.

16 She dealeth hardly with her young ones, as if they were not hers: Though her labor be in vain, she is without fear;

17 Because God hath deprived her of wisdom, Neither hath he imparted to her understanding.

18 What time she lifteth up herself on high, She scorneth the horse and his rider.

19 Hast thou given the horse his might? Hast thou clothed his neck with the quivering mane?

20 Hast thou made him to leap as a locust? The glory of his snorting is terrible.

21 He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: He goeth out to meet the armed men.

22 He mocketh at fear, and is not dismayed; Neither turneth he back from the sword.

23 The quiver rattleth against him, The flashing spear and the javelin.

24 He swalloweth the ground with fierceness and rage; Neither believeth he that it is the voice of the trumpet.

25 As oft as the trumpet soundeth he saith, Aha! And he smelleth the battle afar off, The thunder of the captains, and the shouting.

26 Is it by thy wisdom that the hawk soareth, (And) stretcheth her wings toward the south?

27 Is it at thy command that the eagle mounteth up, And maketh her nest on high?

28 On the cliff she dwelleth, and maketh her home, Upon the point of the cliff, and the stronghold.

29 From thence she spieth out the prey; Her eyes behold it afar off.

30 Her young ones also suck up blood: And where the slain are, there is she.

Job 39

1 Jager du bytte for løvinnen,
gir du løveungene mat

2 der de kryper ned i hulene sine
eller ligger på lur i krattet?

3  t Hvem skaffer føde til ravnen
når dens unger skriker mot Gud
og virrer rundt uten mat?

4 Vet du når fjellgeiten får unger?
Går du vakt når hjorten får rier?

5 Teller du månedene de går drektige,
kjenner du tiden når de skal føde?

6 De huker seg ned og får ungene sine;
og så er riene over.

7 Ungene vokser seg store og sterke på slettene,
så springer de bort og kommer ikke tilbake.

8 Hvem slapp villeselet fri
og løste det fra alle bånd?

9 Jeg ga det et hjem i ødemarken,
en bolig i det salte landet.

10 Det ler av byens larm,
hører ingen driver som skjenner.

11 Det søker beite i fjellene,
leter opp hver grønn flekk.

12 Er villoksen villig til å tjene deg,
hviler den ved krybben din om natten?

13 Klarer du å spenne den for plogen?
Vil den harve dalene etter deg?

14 Tør du stole på den, sterk som den er?
Kan du overlate arbeidet ditt til den?

15 Tror du at den bringer kornet hjem
og samler det på treskeplassen?

16 Strutsen flakser lystig med vingene,
men kan ikke fly som stork og falk.

17 Strutsen går fra eggene sine på marken,
lar dem varmes i sanden.

18 Den glemmer at en fot kan knuse dem,
at villdyrene kan tråkke dem i stykker.

19  t Den er hard mot ungene, som om de ikke var dens egne,
frykter ikke at dens strev skal være til ingen nytte.

20 For Gud nektet den visdom,
ga den ingen forstand.

21 Men når den flakser opp i været,
skratter den av hest og rytter.

22 Kan du gi hesten styrke,
kle dens nakke med man,

23 la den springe som gresshoppen?
Den vrinsker stolt og skremmende.

24 Den skraper i marken, yr av kraft,
så farer den fram mot våpnene.

25 Den ler av redselen, frykter aldri
og snur ikke når den møter sverd.

26 Over den klirrer pilkoggeret,
det blinker i spyd og sabel.

27 Som et jordskjelv dundrer den fram
og stanser ikke om hornet gjaller.

28  t Den vrinsker når hornet lyder, værer krig på lang avstand:
kommandorop og hærskrik.

29 Var det din forstand som lærte falken å fly,
spre vingene og gli mot sør?

30  t Er det på ditt ord at ørnen stiger
og bygger rede så høyt oppe?

31 Den holder til blant klipper,
bak festninger av kvasse tinder.

32 Derfra speider den etter mat,
øynene skuer vidt omkring.

33  t Ørneungene slurper i seg blod,
hvor det finnes åtsler, er den på plass.

34  Herren svarte Job og sa:

35 «Ønsker klageren å føre sak mot Den veldige?
Den som anklager Gud, må svare!»

36 Da svarte Job Herren og sa:

37  t «Jeg er så liten, hva kunne jeg svare deg?
Jeg legger hånden over munnen.

38 En gang har jeg talt og tar ikke mer til orde,
to ganger, men nå sier jeg ikke mer.»