Job 4

1 Then answered Eliphaz the Temanite, and said,

2 If one assay to commune with thee, wilt thou be grieved? But who can withhold himself from speaking?

3 Behold, thou hast instructed many, And thou hast strengthened the weak hands.

4 Thy words have upholden him that was falling, And thou hast made firm the feeble knees.

5 But now it is come unto thee, and thou faintest; It toucheth thee, and thou art troubled.

6 Is not thy fear of God thy confidence, And the integrity of thy ways thy hope?

7 Remember, I pray thee, who ever perished, being innocent? Or where were the upright cut off?

8 According as I have seen, they that plow iniquity, And sow trouble, reap the same.

9 By the breath of God they perish, And by the blast of his anger are they consumed.

10 The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, And the teeth of the young lions, are broken.

11 The old lion perisheth for lack of prey, And the whelps of the lioness are scattered abroad.

12 Now a thing was secretly brought to me, And mine ear received a whisper thereof.

13 In thoughts from the visions of the night, When deep sleep falleth on men,

14 Fear came upon me, and trembling, Which made all my bones to shake.

15 Then a spirit passed before my face; The hair of my flesh stood up.

16 It stood still, but I could not discern the appearance thereof; A form was before mine eyes: There was silence, and I heard a voice, saying,

17 Shall mortal man be more just than God? Shall a man be more pure than his Maker?

18 Behold, he putteth no trust in his servants; And his angels he chargeth with folly:

19 How much more them that dwell in houses of clay, Whose foundation is in the dust, Who are crushed before the moth!

20 Betwixt morning and evening they are destroyed: They perish for ever without any regarding it.

21 Is not their tent-cord plucked up within them? They die, and that without wisdom.

Job 4

Elifas: Et skremmende syn

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Om noen vil tale til deg, orker du det?
Men hvem kan vel la være?

3  t Selv har du rettledet mange
og styrket kraftløse hender.

4 Dine ord reiste opp den som snublet.
Du ga kraft til skjelvende knær.

5  t Men nå, når det rammer deg, blir du motløs.
Det treffer deg, og du blir lamslått.

6  t Stoler du ikke på din gudsfrykt?
Gir ikke din fromme livsvei håp?

7  t Tenk etter! Når gikk vel en skyldfri til grunne,
hvor ble rettskafne utslettet?

8  t Jeg ser at de som pløyer ondskap
og sår lidelse,
høster det samme.

9 Når Gud puster, går de til grunne.
Når han fnyser, er de borte.

10  t Løvens brøl, hannløvens skrik
og ungløvens tenner er slått ut.

11 Rovdyret mangler bytte og dør.
Løveflokken blir spredt.

12  t Et ord listet seg til meg.
Jeg hørte det hviske

13 i opprivende, nattlige syn
mens menneskene sov dypt.

14 Skrekken grep meg, og jeg skalv.
Redselen gikk gjennom marg og bein.

15 Et pust strøk forbi ansiktet mitt,
fikk hårene på kroppen til å reise seg.

16  t Han sto der, men jeg kjente ham ikke,
en skikkelse rett for øynene mine.
Jeg hørte en hviskende stemme:

17  t Kan vel et menneske være rettferdig for Gud?
Kan en mann være ren for sin skaper?

18  t Gud stoler ikke engang på sine tjenere,
han finner feil hos sendebudene,

19  t t og enda mer hos dem som bor i leirhus
og har jord til grunnvoll.
De knuses lettere enn møll.

20 Fra morgen til kveld blir de tråkket ned.
De går til grunne for alltid
uten at noen bryr seg om det.

21  t Teltsnoren rykkes opp.
De dør, uten visdom.