Job 9
1 Then Job answered and said,
2 Of a truth I know that it is so: But how can man be just with God?
3 If he be pleased to contend with him, He cannot answer him one of a thousand.
4 He is wise in heart, and mighty in strength: Who hath hardened himself against him, and prospered?-
5 Him that removeth the mountains, and they know it not, When he overturneth them in his anger;
6 That shaketh the earth out of its place, And the pillars thereof tremble;
7 That commandeth the sun, and it riseth not, And sealeth up the stars;
8 That alone stretcheth out the heavens, And treadeth upon the waves of the sea;
9 That maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, And the chambers of the south;
10 That doeth great things past finding out, Yea, marvellous things without number.
11 Lo, he goeth by me, and I see him not: He passeth on also, but I perceive him not.
12 Behold, he seizeth the prey, who can hinder him? Who will say unto him, What doest thou?
13 God will not withdraw his anger; The helpers of Rahab do stoop under him.
14 How much less shall I answer him, And choose out my words to reason with him?
15 Whom, though I were righteous, yet would I not answer; I would make supplication to my judge.
16 If I had called, and he had answered me, Yet would I not believe that he hearkened unto my voice.
17 For he breaketh me with a tempest, And multiplieth my wounds without cause.
18 He will not suffer me to take my breath, But filleth me with bitterness.
19 If we speak of strength, lo, he is mighty! And if of justice, Who, saith he, will summon me?
20 Though I be righteous, mine own mouth shall condemn me: Though I be perfect, it shall prove me perverse.
21 I am perfect; I regard not myself; I despise my life.
22 It is all one; therefore I say, He destroyeth the perfect and the wicked.
23 If the scourge slay suddenly, He will mock at the trial of the innocent.
24 The earth is given into the hand of the wicked; He covereth the faces of the judges thereof: If it be not he, who then is it?
25 Now my days are swifter than a post: They flee away, they see no good,
26 They are passed away as the swift ships; As the eagle that swoopeth on the prey.
27 If I say, I will forget my complaint, I will put off my sad countenance, and be of good cheer;
28 I am afraid of all my sorrows, I know that thou wilt not hold me innocent.
29 I shall be condemned; Why then do I labor in vain?
30 If I wash myself with snow water, And make my hands never so clean;
31 Yet wilt thou plunge me in the ditch, And mine own clothes shall abhor me.
32 For he is not a man, as I am, that I should answer him, That we should come together in judgment.
33 There is no umpire betwixt us, That might lay his hand upon us both.
34 Let him take his rod away from me, And let not his terror make me afraid:
35 Then would I speak, and not fear him; For I am not so in myself.
Job 9
Job: Han ler når uskyldige fortviler
1 Job tok til orde og sa:
2 t Jeg vet godt hvordan det er.
Kan et menneske ha rett mot Gud?
3 Ville det føre sak mot ham,
så kunne det ikke svare på et eneste ord av tusen.
4 Dyp er hans visdom, og stor er hans kraft.
Hvem trosser ham og slipper fra det?
5 Han flytter fjell før de vet av det,
velter dem i sin vrede.
6 t t Han rister jorden ut av lage,
jordens søyler skjelver.
7 Han byr solen at den ikke skal gå opp,
og setter segl for stjernene.
8 t Han alene spente himmelen ut
og gikk på havets bølger.
9 t Han skapte Bjørnen og Orion,
Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder.
10 t Han gjør storverk ingen kan granske,
og under ingen kan telle.
11 t Han går forbi meg, jeg ser det ikke.
Han drar fram, jeg merker ham ikke.
12 t Han river bort, hvem kan hindre ham?
Hvem kan si til ham: «Hva er det du gjør?»
13 t t Gud holder ikke sin vrede tilbake,
selv Rahabs hjelpere må bøye seg for ham.
14 t Skulle vel jeg kunne svare,
velge mine ord mot ham?
15 Selv om jeg hadde rett, kunne jeg ikke svare,
jeg måtte be min dommer om nåde.
16 Selv om jeg utfordret og han måtte svare,
tror jeg ikke han ville ha lyttet til meg,
17 t han som knuser meg i stormen,
gir meg sår på sår uten grunn,
18 nekter meg å trekke pusten,
fyller meg med bitter smerte.
19 t Gjelder det styrke, så har han den.
Gjelder det rett, kan han si: «Hvem stevner meg?»
20 Selv om jeg har rett, erklærer min munn meg skyldig.
Er jeg uskyldig, dømmer den meg som falsk.
21 Jeg er uskyldig, men kjennes ikke ved meg selv,
jeg forakter mitt eget liv.
22 t Det går ut på ett. Derfor sier jeg:
Uskyldig eller skyldig – han utsletter begge.
23 Han sender en flom av brå død,
spotter når uskyldige fortviler.
24 Jorden er lagt i den lovløses hånd.
Han dekker til dommernes øyne.
Om det ikke er han, hvem er det da?
25 t Mine dager går fortere enn noen kan løpe.
De flyr av sted uten glimt av glede.
26 De farer av sted som sivbåter,
som en ørn når den stuper mot byttet.
27 Jeg sier til meg selv: «Glem klagen,
løft hodet og vær glad!»
28 Likevel frykter jeg smertene,
jeg vet at du ikke frikjenner meg.
29 Jeg blir jo kjent skyldig.
Hvorfor skal jeg da streve forgjeves?
30 t Om jeg så vasket meg i snøvann
og renset hendene med lut,
31 kaster du meg i gjørmegraven
så klærne mine avskyr meg.
32 t Ja, han er ikke et menneske som jeg,
så jeg kan gi ham svar
og vi kan møtes i retten.
33 t Det finnes ingen dommer
som kan legge hånden på oss begge.
34 t Holdt han kjeppen sin borte fra meg
så hans redsler ikke skremte meg,
35 da kunne jeg tale uten frykt.
Nå kan jeg ikke det.