John 12

1 Jesus therefore six days before the passover came to Bethany, where Lazarus was, whom Jesus raised from the dead.2 So they made him a supper there: and Martha served; but Lazarus was one of them that sat at meat with him.3 Mary therefore took a pound of ointment of pure nard, very precious, and anointed the feet of Jesus, and wiped his feet with her hair: and the house was filled with the odor of the ointment.4 But Judas Iscariot, one of his disciples, that should betray him, saith,5 Why was not this ointment sold for three hundred shillings, and given to the poor?6 Now this he said, not because he cared for the poor; but because he was a thief, and having the bag took away what was put therein.7 Jesus therefore said, Suffer her to keep it against the day of my burying.8 For the poor ye have always with you; but me ye have not always.9 The common people therefore of the Jews learned that he was there: and they came, not for Jesus’ sake only, but that they might see Lazarus also, whom he had raised from the dead.10 But the chief priests took counsel that they might put Lazarus also to death;11 because that by reason of him many of the Jews went away, and believed on Jesus.12 On the morrow a great multitude that had come to the feast, when they heard that Jesus was coming to Jerusalem,13 took the branches of the palm trees, and went forth to meet him, and cried out, Hosanna: Blessed is he that cometh in the name of the Lord, even the King of Israel.14 And Jesus, having found a young ass, sat thereon; as it is written,15 Fear not, daughter of Zion: behold, thy King cometh, sitting on an ass’s colt.16 These things understood not his disciples at the first: but when Jesus was glorified, then remembered they that these things were written of him, and that they had done these things unto him.17 The multitude therefore that was with him when he called Lazarus out of the tomb, and raised him from the dead, bare witness.18 For this cause also the multitude went and met him, for that they heard that he had done this sign.19 The Pharisees therefore said among themselves, Behold how ye prevail nothing: lo, the world is gone after him.20 Now there were certain Greeks among those that went up to worship at the feast:21 these therefore came to Philip, who was of Bethsaida of Galilee, and asked him, saying, Sir, we would see Jesus.22 Philip cometh and telleth Andrew: Andrew cometh, and Philip, and they tell Jesus.23 And Jesus answereth them, saying, The hour is come, that the Son of man should be glorified.24 Verily, verily, I say unto you, Except a grain of wheat fall into the earth and die, it abideth by itself alone; but if it die, it beareth much fruit.25 He that loveth his life loseth it; and he that hateth his life in this world shall keep it unto life eternal.26 If any man serve me, let him follow me; and where I am, there shall also my servant be: if any man serve me, him will the Father honor.27 Now is my soul troubled; and what shall I say? Father, save me from this hour. But for this cause came I unto this hour.28 Father, glorify thy name. There came therefore a voice out of heaven, saying, I have both glorified it, and will glorify it again.29 The multitude therefore, that stood by, and heard it, said that it had thundered: others said, An angel hath spoken to him.30 Jesus answered and said, This voice hath not come for my sake, but for your sakes.31 Now is the judgment of this world: now shall the prince of this world be cast out.32 And I, if I be lifted up from the earth, will draw all men unto myself.33 But this he said, signifying by what manner of death he should die.34 The multitude therefore answered him, We have heard out of the law that the Christ abideth for ever: and how sayest thou, The Son of man must be lifted up? who is this Son of man?35 Jesus therefore said unto them, Yet a little while is the light among you. Walk while ye have the light, that darkness overtake you not: and he that walketh in the darkness knoweth not whither he goeth.36 While ye have the light, believe on the light, that ye may become sons of light. These things spake Jesus, and he departed and hid himself from them.37 But though he had done so many signs before them, yet they believed not on him:38 that the word of Isaiah the prophet might be fulfilled, which he spake, Lord, who hath believed our report? And to whom hath the arm of the Lord been revealed?

39 For this cause they could not believe, for that Isaiah said again,

40 He hath blinded their eyes, and he hardened their heart; Lest they should see with their eyes, and perceive with their heart, And should turn, And I should heal them.

41 These things said Isaiah, because he saw his glory; and he spake of him.42 Nevertheless even of the rulers many believed on him; but because of the Pharisees they did not confess it, lest they should be put out of the synagogue:43 for they loved the glory that is of men more than the glory that is of God.44 And Jesus cried and said, He that believeth on me, believeth not on me, but on him that sent me.45 And he that beholdeth me beholdeth him that sent me.46 I am come a light into the world, that whosoever believeth on me may not abide in the darkness.47 And if any man hear my sayings, and keep them not, I judge him not: for I came not to judge the world, but to save the world.48 He that rejecteth me, and receiveth not my sayings, hath one that judgeth him: the word that I spake, the same shall judge him in the last day.49 For I spake not from myself; but the Father that sent me, he hath given me a commandment, what I should say, and what I should speak.50 And I know that his commandment is life eternal: the things therefore which I speak, even as the Father hath said unto me, so I speak.

Johannes 12

Jesus blir salvet i Betania

(Matt 26,6–13; Mark 14,3–9)

1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. 2 t Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. 3 t Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. 4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: 5 t «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» 6 t Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. 7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves.

8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
9  t Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. 10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også.

11 t For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.

Jesus rir inn i Jerusalem

(Matt 21,1–11; Mark 11,1–11; Luk 19,28–38)

13 tt Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!

14 Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:

15  t Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.

16  t Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
17 Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. 18 Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet.

19 Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Jesus taler om sin død

26 t Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
27  t Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme.

28 t Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
29 Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» 30 t Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. 31 t Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. 32 tt Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»

33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.
34  t Noen i mengden sa da: «Vi har hørt i loven at Messias skal leve for alltid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen må bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?» 35 t Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen.

36 t Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.

Vantro og dom

38 t For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt:
Herre, hvem trodde vårt budskap,
hvem ble Herrens arm åpenbart for?

39 Derfor kunne de ikke tro, for Jesaja har også sagt:

40  t Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får helbrede dem.

41  t Dette sa Jesaja fordi han så Jesu herlighet og talte om ham.
42  t Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen.

43 t De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
44 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. 45 t Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. 46 t Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 t Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. 49 t For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. 50 Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det.»