Jonah 1
1 Now the word of Jehovah came unto Jonah the son of Amittai, saying,2 Arise, go to Nineveh, that great city, and cry against it; for their wickedness is come up before me.3 But Jonah rose up to flee unto Tarshish from the presence of Jehovah; and he went down to Joppa, and found a ship going to Tarshish: so he paid the fare thereof, and went down into it, to go with them unto Tarshish from the presence of Jehovah.4 But Jehovah sent out a great wind upon the sea, and there was a mighty tempest on the sea, so that the ship was like to be broken.5 Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god; and they cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it unto them. But Jonah was gone down into the innermost parts of the ship; and he lay, and was fast asleep.6 So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.7 And they said every one to his fellow, Come, and let us cast lots, that we may know for whose cause this evil is upon us. So they cast lots, and the lot fell upon Jonah.8 Then said they unto him, Tell us, we pray thee, for whose cause this evil is upon us; what is thine occupation? and whence comest thou? what is thy country? and of what people art thou?9 And he said unto them, I am a Hebrew; and I fear Jehovah, the God of heaven, who hath made the sea and the dry land.10 Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, What is this that thou hast done? For the men knew that he was fleeing from the presence of Jehovah, because he had told them.11 Then said they unto him, What shall we do unto thee, that the sea may be calm unto us? for the sea grew more and more tempestuous.12 And he said unto them, Take me up, and cast me forth into the sea; so shall the sea be calm unto you: for I know that for my sake this great tempest is upon you.13 Nevertheless the men rowed hard to get them back to the land; but they could not: for the sea grew more and more tempestuous against them.14 Wherefore they cried unto Jehovah, and said, We beseech thee, O Jehovah, we beseech thee, let us not perish for this man’s life, and lay not upon us innocent blood; for thou, O Jehovah, hast done as it pleased thee.15 So they took up Jonah, and cast him forth into the sea; and the sea ceased from its raging.16 Then the men feared Jehovah exceedingly; and they offered a sacrifice unto Jehovah, and made vows.17 And Jehovah prepared a great fish to swallow up Jonah; and Jonah was in the belly of the fish three days and three nights.
Jona 1
Jona flykter fra Herren
1 t Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai: 2 t «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.»
3 tt Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ned i båten. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren.
4 t Men Herren kastet en mektig vind ned over havet, og stormen ble så sterk at skipet holdt på å bli knust. 5 t Sjøfolkene ble redde, og hver mann ropte til sin gud. Lasten som var om bord, kastet de på havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned under dekk og lagt seg og var falt i dyp søvn.
6 Kapteinen kom bort til ham og sa: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under.»
7 t Mennene sa til hverandre: «La oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» De kastet lodd, og loddet falt på Jona. 8 Da sa de til ham: «Fortell oss nå hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Og hvilket folk tilhører du?»
9 t Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.»
10 Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. 11 «Hva skal vi gjøre med deg», sa de, «så havet kan falle til ro omkring oss?» For stormen på havet ble sterkere og sterkere.
12 Han svarte: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet dere.»
13 Mennene rodde på for å komme tilbake til land, men de greide det ikke. For det stormet sterkere og sterkere mot dem på havet. 14 Da ropte de til Herren: «Herre! La ikke oss gå under fordi denne mannen mister livet. La ikke uskyldig blod komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville.» 15 Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet. Da holdt havet opp å rase og ble stille. 16 Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.