Lamentations 3

1 I am the man that hath seen affliction by the rod of his wrath.

2 He hath led me and caused me to walk in darkness, and not in light.

3 Surely against me he turneth his hand again and again all the day.

4 My flesh and my skin hath he made old; he hath broken my bones.

5 He hath builded against me, and compassed me with gall and travail.

6 He hath made me to dwell in dark places, as those that have been long dead.

7 He hath walled me about, that I cannot go forth; he hath made my chain heavy.

8 Yea, when I cry, and call for help, he shutteth out my prayer.

9 He hath walled up my ways with hewn stone; he hath made my paths crooked.

10 He is unto me as a bear lying in wait, as a lion in secret places.

11 He hath turned aside my ways, and pulled me in pieces; he hath made me desolate.

12 He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.

13 He hath caused the shafts of his quiver to enter into my reins.

14 I am become a derision to all my people, and their song all the day.

15 He hath filled me with bitterness, he hath sated me with wormwood.

16 He hath also broken my teeth with gravel stones; he hath covered me with ashes.

17 And thou hast removed my soul far off from peace; I forgat prosperity.

18 And I said, My strength is perished, and mine expectation from Jehovah.

19 Remember mine affliction and my misery, the wormwood and the gall.

20 My soul hath them still in remembrance, and is bowed down within me.

21 This I recall to my mind; therefore have I hope.

22  It is of Jehovah’s lovingkindnesses that we are not consumed, because his compassions fail not.

23 They are new every morning; great is thy faithfulness.

24 Jehovah is my portion, saith my soul; therefore will I hope in him.

25 Jehovah is good unto them that wait for him, to the soul that seeketh him.

26 It is good that a man should hope and quietly wait for the salvation of Jehovah.

27 It is good for a man that he bear the yoke in his youth.

28 Let him sit alone and keep silence, because he hath laid it upon him.

29 Let him put his mouth in the dust, if so be there may be hope.

30 Let him give his cheek to him that smiteth him; let him be filled full with reproach.

31 For the Lord will not cast off for ever.

32 For though he cause grief, yet will he have compassion according to the multitude of his lovingkindnesses.

33 For he doth not afflict willingly, nor grieve the children of men.

34 To crush under foot all the prisoners of the earth,

35 To turn aside the right of a man before the face of the Most High,

36 To subvert a man in his cause, the Lord approveth not.

37 Who is he that saith, and it cometh to pass, when the Lord commandeth it not?

38 Out of the mouth of the Most High cometh there not evil and good?

39 Wherefore doth a living man complain, a man for the punishment of his sins?

40 Let us search and try our ways, and turn again to Jehovah.

41 Let us lift up our heart with our hands unto God in the heavens.

42 We have transgressed and have rebelled; thou hast not pardoned.

43 Thou hast covered with anger and pursued us; thou hast slain, thou hast not pitied.

44 Thou hast covered thyself with a cloud, so that no prayer can pass through.

45 Thou hast made us an off-scouring and refuse in the midst of the peoples.

46 All our enemies have opened their mouth wide against us.

47 Fear and the pit are come upon us, devastation and destruction.

48 Mine eye runneth down with streams of water, for the destruction of the daughter of my people.

49 Mine eye poureth down, and ceaseth not, without any intermission,

50 Till Jehovah look down, and behold from heaven.

51 Mine eye affecteth my soul, because of all the daughters of my city.

52 They have chased me sore like a bird, they that are mine enemies without cause.

53 They have cut off my life in the dungeon, and have cast a stone upon me.

54 Waters flowed over my head; I said, I am cut off.

55 I called upon thy name, O Jehovah, out of the lowest dungeon.

56 Thou heardest my voice; hide not thine ear at my breathing, at my cry.

57 Thou drewest near in the day that I called upon thee; thou saidst, Fear not.

58 O Lord, thou hast pleaded the causes of my soul; thou hast redeemed my life.

59 O Jehovah, thou hast seen my wrong; judge thou my cause.

60 Thou hast seen all their vengeance and all their devices against me.

61 Thou hast heard their reproach, O Jehovah, and all their devices against me,

62 The lips of those that rose up against me, and their device against me all the day.

63 Behold thou their sitting down, and their rising up; I am their song.

64 Thou wilt render unto them a recompense, O Jehovah, according to the work of their hands.

65 Thou wilt give them hardness of heart, thy curse unto them.

66 Thou wilt pursue them in anger, and destroy them from under the heavens of Jehovah.

Klagesangene 3

Jeremia klager på sitt folks vegne

1 Jeg er en mann som har sett elendighet under hans vredes ris. 2 Han har ledet meg, og han lot meg vandre i mørke og ikke i lys. 3 Sannelig, han har vendt seg mot meg, han vender sin hånd mot meg hele dagen. 4 Han lot mitt kjøtt og min hud tæres bort, og han knuste mine ben. s5 Han bygde en mur mot meg og omringet meg med bitterhet og trengsel. 6 På mørke steder lot han meg bo, lik dem som døde for lenge siden. s7 Han murte igjen for meg, så jeg ikke kan komme ut. Han gjorde mine lenker tunge. s8 Om jeg så ropte og skrek, slipper han ikke min bønn inn på seg. s9 Han stengte mine veier med hogne steiner, mine stier gjorde han krokete. 10 Som en bjørn i bakhold, som en løve i sitt skjulested, slik var han mot meg. s11 Mine veier gjorde han til avveier. Han rev meg i stykker og ødela meg. 12 Han spente sin bue og stilte meg opp som mål for sin pil. s13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer. 14 Jeg er blitt til latter for hele mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen. s15 Han mettet meg med bitre urter, han ga meg rikelig malurt å drikke. 16 Han knuste mine tenner, han ga meg småstein å ete, han trykte meg ned i asken. 17 Du forkastet meg og tok bort min fred. Jeg glemte det som godt er. 18 Jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren. 19 Husk min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle! s20 Min sjel må stadig tenke på det, og er nedbøyd i meg.

Herrens barmhjertighet

21 Dette vil jeg ta meg til hjertet, derfor vil jeg håpe:

22 Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. s23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. s24 Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på ham. s25 Herren er god mot den som venter på ham, mot den sjel som søker ham. s26 Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse. 27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom, 28 at han sitter alene og tier, når han legger byrder på ham, 29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennå er håp - 30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar seg mette med vanære. s31 For Herren forkaster ikke til evig tid, 32 men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn. s33 For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn. 34 Når noen knuser alle jordens fanger under sine føtter, 35 når de bøyer mannens rett for Den Høyestes åsyn 36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det? s38 Er det ikke fra Den Høyestes munn både de onde og de gode ting utgår? s

La oss ransake våre veier

39 Hvorfor klager et menneske som lever? La hver klage over sin egen synd! 40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren! s41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

42 Vi har syndet og vært gjenstridige, du har ikke tilgitt. s43 Du innhyllet deg i vrede og forfulgte oss. Du slo i hjel, du sparte ikke. 44 Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom. s45 Du gjorde oss til skrap og utskudd blant folkene. s46 Alle våre fiender har åpnet sin munn mot oss. 47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang. s48 Bekker av tårer renner fra mitt øye fordi mitt folks datter er gått til grunne. s49 Mitt øye renner og har ikke ro, det får ingen hvile, 50 før Herrens øye ser ned fra himmelen. 51 Mitt øye volder min sjel smerte på grunn av min bys døtre. 52 Hardt jaget de meg som en fugl, de som var mine fiender uten årsak. 53 De ville gjøre ende på mitt liv. De ville kaste meg i brønnen, og de kastet stein på meg. s54 Vannene strømmet over mitt hode. Jeg sa: Jeg er fortapt! s

Jeg påkalte ditt navn, Herre

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn. s56 Du hørte min røst. Lukk ikke ditt øre for mitt rop om hjelp! 57 Du var nær den dagen jeg kalte på deg. Du sa: Frykt ikke! s58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv. 59 Herre, du har sett den urett jeg har lidd. Døm i min sak! 60 Du har sett deres hevngjerrighet, alle deres onde råd mot meg. 61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde planer mot meg, 62 og alt det mine motstandere taler og tenker mot meg hele dagen. 63 Akt på dem når de sitter, og når de står opp! De synger spottesanger om meg. s

64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, etter deres henders gjerning. s65 Du vil gi dem harde hjerter. Din forbannelse skal komme over dem. s66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mer finnes under Herrens himmel. s