Mark 12

1 And he began to speak unto them in parables. A man planted a vineyard, and set a hedge about it, and digged a pit for the winepress, and built a tower, and let it out to husbandmen, and went into another country.2 And at the season he sent to the husbandmen a servant, that he might receive from the husbandmen of the fruits of the vineyard.3 And they took him, and beat him, and sent him away empty.4 And again he sent unto them another servant; and him they wounded in the head, and handled shamefully.5 And he sent another; and him they killed: and many others; beating some, and killing some.6 He had yet one, a beloved son: he sent him last unto them, saying, They will reverence my son.7 But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance shall be ours.8 And they took him, and killed him, and cast him forth out of the vineyard.9 What therefore will the lord of the vineyard do? he will come and destroy the husbandmen, and will give the vineyard unto others.10 Have ye not read even this scripture: The stone which the builders rejected, The same was made the head of the corner;

11 This was from the Lord, And it is marvellous in our eyes?

12 And they sought to lay hold on him; and they feared the multitude; for they perceived that he spake the parable against them: and they left him, and went away.13 And they send unto him certain of the Pharisees and of the Herodians, that they might catch him in talk.14 And when they were come, they say unto him, Teacher, we know that thou art true, and carest not for any one; for thou regardest not the person of men, but of a truth teachest the way of God: Is it lawful to give tribute unto Caesar, or not?15 Shall we give, or shall we not give? But he, knowing their hypocrisy, said unto them, Why make ye trial of me? bring me a denarius, that I may see it.16 And they brought it. And he saith unto them, Whose is this image and superscription? And they said unto him, Caesar’s.17 And Jesus said unto them, Render unto Caesar the things that are Caesar’s, and unto God the things that are God’s. And they marvelled greatly at him.18 And there come unto him Sadducees, who say that there is no resurrection; and they asked him, saying,19 Teacher, Moses wrote unto us, If a man’s brother die, and leave a wife behind him, and leave no child, that his brother should take his wife, and raise up seed unto his brother.20 There were seven brethren: and the first took a wife, and dying left no seed;21 and the second took her, and died, leaving no seed behind him; and the third likewise:22 and the seven left no seed. Last of all the woman also died.23 In the resurrection whose wife shall she be of them? for the seven had her to wife.24 Jesus said unto them, Is it not for this cause that ye err, that ye know not the scriptures, nor the power of God?25 For when they shall rise from the dead, they neither marry, nor are given in marriage; but are as angels in heaven.26 But as touching the dead, that they are raised; have ye not read in the book of Moses, in the place concerning the Bush, how God spake unto him, saying, I am the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob?27 He is not the God of the dead, but of the living: ye do greatly err.28 And one of the scribes came, and heard them questioning together, and knowing that he had answered them well, asked him, What commandment is the first of all?29 Jesus answered, The first is, Hear, O Israel; The Lord our God, the Lord is one:30 and thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind, and with all thy strength.31 The second is this, Thou shalt love thy neighbor as thyself. There is none other commandment greater than these.32 And the scribe said unto him, Of a truth, Teacher, thou hast well said that he is one; and there is none other but he:33 and to love him with all the heart, and with all the understanding, and with all the strength, and to love his neighbor as himself, is much more than all whole burnt-offerings and sacrifices.34 And when Jesus saw that he answered discreetly, he said unto him, Thou art not far from the kingdom of God. And no man after that durst ask him any question.35 And Jesus answered and said, as he taught in the temple, How say the scribes that the Christ is the son of David?36 David himself said in the Holy Spirit, The Lord said unto my Lord, Sit thou on my right hand, Till I make thine enemies the footstool of thy feet.

37 David himself calleth him Lord; and whence is he his son? And the common people heard him gladly.38 And in his teaching he said, Beware of the scribes, who desire to walk in long robes, and to have salutations in the marketplaces,39 and chief seats in the synagogues, and chief places at feasts:40 they that devour widows’ houses, and for a pretence make long prayers; these shall receive greater condemnation.41 And he sat down over against the treasury, and beheld how the multitude cast money into the treasury: and many that were rich cast in much.42 And there came a poor widow, and she cast in two mites, which make a farthing.43 And he called unto him his disciples, and said unto them, Verily I say unto you, This poor widow cast in more than all they that are casting into the treasury:44 for they all did cast in of their superfluity; but she of her want did cast in all that she had, even all her living.

Markus 12

Lignelsen om vingårdsmennene

1 Han begynte så å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård. Han satte opp et gjerde omkring den, gravde en vinpresse og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til vingårdsmenn og dro utenlands. s2 Da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å få sin del av vingårdens frukt hos dem. 3 Men de grep ham og slo ham og sendte ham tomhendt bort. 4 På nytt sendte han dem en annen tjener. Ham slo de i hodet og vanæret ham. 5 Han sendte også en annen, og ham slo de i hjel. Og slik med mange andre: Noen slo de og noen drepte de. 6 Nå hadde han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket. Ham sendte han til sist til dem, idet han sa: De vil nok vise aktelse for min sønn! s7 Men disse vingårdsmennene sa til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. 8 Så grep de ham og slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.

9 Hva skal nå vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på vingårdsmennene og overlate vingården til andre. 10 Har dere ikke lest dette i Skriften: Den steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein, s11 av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øyne? 12 De søkte å gripe ham, men fryktet for folket. De skjønte nemlig at det var dem han hadde talt om i lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort. s

Gud og keiseren

13 Så sendte de til ham noen av fariseerne og herodianerne for å fange ham i ord. s

14 De kom og sa til ham: Mester, vi vet at du er sannferdig. Du bryr deg ikke om hva noen sier, og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Si oss: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? Skal vi betale eller ikke betale? s15 Men han skjønte deres hykleri og sa til dem: Hvorfor frister dere meg? Kom hit med en denar så jeg får se på den! 16 De ga ham da en. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sa til ham: Keiseren. 17 Og Jesus sa til dem: Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! - Og de undret seg meget over ham. s

Om oppstandelsen

18 Noen saddukeere kom så til ham - de som sier at det ikke er noen oppstandelse. De spurte ham og sa: s19 Mester! Moses har foreskrevet oss at dersom en mann dør og etterlater seg kone, men ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. s20 Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde uten å etterlate seg barn. 21 Den andre tok henne da, men døde uten å etterlate seg barn, den tredje likeså. 22 Ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av alle døde også kvinnen. 23 Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem skal da ha henne til kone? Alle de sju har jo hatt henne til kone?

24 Jesus sa til dem: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? 25 For når de står opp fra de døde, verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som englene i himmelen. 26 Men når det gjelder de døde, at de reises opp, har dere ikke lest i Moseboken, i fortellingen om tornebusken, at Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud! s27 Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. Dere farer ganske vill.

Det største budet i loven

28 En av de skriftlærde, som hadde hørt på ordskiftet og forsto at Jesus hadde svart dem godt, kom da bort til ham og spurte: Hva er det første av alle budene? s29 Jesus svarte: Dette er det første av alle budene: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, s30 og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første budet. s31 Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse. s

32 Den skriftlærde sa til ham: Godt, Mester! Det er sant det du sier, at han er én, og at det ikke er noen annen uten ham. s33 Og det å elske ham av hele hjertet og av all forstand og av all makt, og å elske sin neste som seg selv, det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer. s34 Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike! Og ingen våget å spørre ham mer.

Messias - Davids sønn og Guds Sønn

35 Mens Jesus lærte i templet, tok han til orde og sa: Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn? s36 David har jo selv sagt i Den Hellige Ånd: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! s37 David selv kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn? - Og den store folkemengden hørte ham gjerne. s

Jesus advarer mot de skriftlærde

38 Mens han lærte dem, sa han: Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i side kapper og bli hilst på torgene. s39 De vil gjerne ha de fremste seter i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. s40 De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess hardere dom. s

Den fattige enken og gaven hennes

41 Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike ga mye. s42 Da kom det en fattig enke og la to skjerver - det er én øre. 43 Og han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. s44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.