previous next

Mark 6

1 And he went out from thence; and he cometh into his own country; and his disciples follow him.2 And when the sabbath was come, he began to teach in the synagogue: and many hearing him were astonished, saying, Whence hath this man these things? and, What is the wisdom that is given unto this man, and what mean such mighty works wrought by his hands?3 Is not this the carpenter, the son of Mary, and brother of James, and Joses, and Judas, and Simon? and are not his sisters here with us? And they were offended in him.4 And Jesus said unto them, A prophet is not without honor, save in his own country, and among his own kin, and in his own house.5 And he could there do no mighty work, save that he laid his hands upon a few sick folk, and healed them.6 And he marvelled because of their unbelief. And he went round about the villages teaching.7 And he calleth unto him the twelve, and began to send them forth by two and two; and he gave them authority over the unclean spirits;8 and he charged them that they should take nothing for their journey, save a staff only; no bread, no wallet, no money in their purse;9 but to go shod with sandals: and, said he, put not on two coats.10 And he said unto them, Wheresoever ye enter into a house, there abide till ye depart thence.11 And whatsoever place shall not receive you, and they hear you not, as ye go forth thence, shake off the dust that is under your feet for a testimony unto them.12 And they went out, and preached that men should repent.13 And they cast out many demons, and anointed with oil many that were sick, and healed them.14 And king Herod heard thereof; for his name had become known: and he said, John the Baptizer is risen from the dead, and therefore do these powers work in him.15 But others said, It is Elijah. And others said, It is a prophet, even as one of the prophets.16 But Herod, when he heard thereof, said, John, whom I beheaded, he is risen.17 For Herod himself had sent forth and laid hold upon John, and bound him in prison for the sake of Herodias, his brother Philip’s wife; for he had married her.18 For John said unto Herod, It is not lawful for thee to have thy brother’s wife.19 And Herodias set herself against him, and desired to kill him; and she could not;20 for Herod feared John, knowing that he was a righteous and holy man, and kept him safe. And when he heard him, he was much perplexed; and he heard him gladly.21 And when a convenient day was come, that Herod on his birthday made a supper to his lords, and the high captains, and the chief men of Galilee;22 and when the daughter of Herodias herself came in and danced, she pleased Herod and them that sat at meat with him; and the king said unto the damsel, Ask of me whatsoever thou wilt, and I will give it thee.23 And he sware unto her, Whatsoever thou shalt ask of me, I will give it thee, unto the half of my kingdom.24 And she went out, and said unto her mother, What shall I ask? And she said, The head of John the Baptizer.25 And she came in straightway with haste unto the king, and asked, saying, I will that thou forthwith give me on a platter the head of John the Baptist.26 And the king was exceeding sorry; but for the sake of his oaths, and of them that sat at meat, he would not reject her.27 And straightway the king sent forth a soldier of his guard, and commanded to bring his head: and he went and beheaded him in the prison,28 and brought his head on a platter, and gave it to the damsel; and the damsel gave it to her mother.29 And when his disciples heard thereof, they came and took up his corpse, and laid it in a tomb.30 And the apostles gather themselves together unto Jesus; and they told him all things, whatsoever they had done, and whatsoever they had taught.31 And he saith unto them, Come ye yourselves apart into a desert place, and rest a while. For there were many coming and going, and they had no leisure so much as to eat.32 And they went away in the boat to a desert place apart.33 And the people saw them going, and many knew them, and they ran together there on foot from all the cities, and outwent them.34 And he came forth and saw a great multitude, and he had compassion on them, because they were as sheep not having a shepherd: and he began to teach them many things.35 And when the day was now far spent, his disciples came unto him, and said, The place is desert, and the day is now far spent;36 send them away, that they may go into the country and villages round about, and buy themselves somewhat to eat.37 But he answered and said unto them, Give ye them to eat. And they say unto him, Shall we go and buy two hundred shillings’ worth of bread, and give them to eat?38 And he saith unto them, How many loaves have ye? go and see. And when they knew, they say, Five, and two fishes.39 And he commanded them that all should sit down by companies upon the green grass.40 And they sat down in ranks, by hundreds, and by fifties.41 And he took the five loaves and the two fishes, and looking up to heaven, he blessed, and brake the loaves; and he gave to the disciples to set before them; and the two fishes divided he among them all.42 And they all ate, and were filled.43 And they took up broken pieces, twelve basketfuls, and also of the fishes.44 And they that ate the loaves were five thousand men.45 And straightway he constrained his disciples to enter into the boat, and to go before him unto the other side to Bethsaida, while he himself sendeth the multitude away.46 And after he had taken leave of them, he departed into the mountain to pray.47 And when even was come, the boat was in the midst of the sea, and he alone on the land.48 And seeing them distressed in rowing, for the wind was contrary unto them, about the fourth watch of the night he cometh unto them, walking on the sea; and he would have passed by them:49 but they, when they saw him walking on the sea, supposed that it was a ghost, and cried out;50 for they all saw him, and were troubled. But he straightway spake with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.51 And he went up unto them into the boat; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves;52 for they understood not concerning the loaves, but their heart was hardened.53 And when they had crossed over, they came to the land unto Gennesaret, and moored to the shore.54 And when they were come out of the boat, straightway the people knew him,55 and ran round about that whole region, and began to carry about on their beds those that were sick, where they heard he was.56 And wheresoever he entered, into villages, or into cities, or into the country, they laid the sick in the marketplaces, and besought him that they might touch if it were but the border of his garment: and as many as touched him were made whole.

Markus 6

Jesus blir foraktet i Nasaret

1 Han gikk så bort derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene hans fulgte ham. s2 Da det ble sabbat, begynte han å lære i synagogen. Mange som hørte ham, ble meget forundret, og sa: Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom som er gitt ham? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender! 3 Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans her hos oss? - Og de tok anstøt av ham. s4 Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt eget hus. s5 Og han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, unntatt at han la hendene på noen få syke og helbredet dem. s6 Og han undret seg over deres vantro. Han dro så rundt i landsbyene der omkring og lærte. s

De tolv apostlene sendes ut

7 Han kalte de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to. Og han ga dem makt over de urene ånder. s8 Han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe annet enn en stav på veien - ikke brød, ikke sekk, ikke kobberpenger i beltet. 9 De skulle ha sko på føttene, men ikke ha på seg to kapper. 10 Og han sa til dem: Når dere tar inn i et hus, så skal dere bo der til dere reiser fra stedet igjen. 11 Er det et sted de ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, så dra derfra, og rist av dere støvet under føttene til et vitnesbyrd mot dem. s12 De dro da ut og forkynte for folket at de skulle omvende seg. 13 Og de drev ut mange onde ånder, og salvet mange syke med olje og helbredet dem. s

Døperen Johannes’ død

14 Kong Herodes fikk også høre om ham, for hans navn var nå blitt kjent, og han sa: Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker disse kreftene i ham. s15 Andre sa: Det er Elia. Andre igjen sa: Han er en profet, som en av profetene. s16 Men da Herodes hørte dette, sa han: Johannes, han som jeg halshogde, er stått opp fra de døde! 17 Herodes hadde sendt ut folk for å gripe Johannes, og han hadde latt ham binde og kaste i fengsel. Dette gjorde han på grunn av Herodias, hans bror Filips kone, for han hadde giftet seg med henne. 18 Johannes hadde nemlig sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone. s19 Herodias hadde da lagt Johannes for hat og søkte å få ham drept, men hun kunne ikke få satt det igjennom. 20 For Herodes var redd for Johannes, da han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham. Når han hørte på ham, kom han i tvil om mangt og meget, men han hørte ham gjerne. 21 Så kom det en laglig dag. På sin fødselsdag holdt Herodes et gjestebud for sine stormenn og krigshøvdinger, og for de fremste menn i Galilea. 22 Herodias’ datter kom da inn og danset. Både Herodes og gjestene syntes godt om henne, og kongen sa til den unge piken: Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det! 23 Han sverget på det og sa til henne: Hva du ber meg om, det skal jeg gi deg, om det så er halvdelen av riket mitt. 24 Hun gikk da ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Om døperen Johannes’ hode. 25 Straks skyndte hun seg inn til kongen, og hun ba ham og sa: Jeg vil at du nå med en gang skal gi meg døperen Johannes’ hode på et fat! 26 Da ble kongen meget bedrøvet. Men på grunn av sine eder, og av hensyn til gjestene, ville han ikke avvise henne. 27 Kongen sendte da straks av sted en av livvakten med ordre om å hente hans hode. Han gikk da av sted og halshogde ham i fengselet. 28 Han bar så inn hodet på et fat og ga det til piken, og piken ga det til sin mor. 29 Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet hans legeme og la det i en grav.

Jesus metter fem tusen

30 Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket. s31 Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise. s32 Så dro de bort med båten til et øde sted for å være for seg selv. 33 Men folket så dem dra bort, og mange kjente dem. Fra alle byene kom de nå løpende til fots, og de nådde fram før dem. 34 Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget. ss35 Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag. 36 Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise. 37 Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat! De sier til ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise? s38 Han sier til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. Da de hadde fått vite det, sa de: Fem brød og to fisker. 39 Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset. 40 De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti. 41 Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle. t42 Og de spiste alle og ble mette. 43 Og de tok opp tolv fulle kurver med brødstykker og det som var igjen av fisken. 44 De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann.

Jesus går på vannet

45 Straks nødde han disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, til Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. 46 Og da han hadde tatt avskjed med dem, gikk han opp i fjellet for å be. s47 Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land. 48 Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde vinden imot. I den fjerde nattevakt kom han til dem vandrende på sjøen, og ville gå forbi dem. 49 Men da de fikk se ham der han gikk på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og satte i et skrik. 50 For de så ham alle og ble slått av skrekk. Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke. 51 Han steg da opp i båten til dem, og stormen stilnet. Men de var helt ute av seg av forundring. s52 For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene, men deres hjerte var forherdet. s

Mange blir helbredet i Gennesaret-landet

53 Da de hadde krysset sjøen, la de til ved Gennesaret-landet, og fortøyde der. s54 Og da de steg ut av båten, ble han straks gjenkjent. 55 Folk løp omkring i hele nabolaget, og begynte å bære de syke i bårene deres dit hvor de hørte at Jesus var. 56 Hvor han kom, til landsbyer, byer eller bygder, la de sine syke ut på torgene. De ba ham at de måtte få røre, om så bare ved minnedusken på kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet. ss