Nehemiah 5

1 Then there arose a great cry of the people and of their wives against their brethren the Jews.2 For there were that said, We, our sons and our daughters, are many: let us get grain, that we may eat and live.3 Some also there were that said, We are mortgaging our fields, and our vineyards, and our houses: let us get grain, because of the dearth.4 There were also that said, We have borrowed money for the king’s tribute upon our fields and our vineyards.5 Yet now our flesh is as the flesh of our brethren, our children as their children: and, lo, we bring into bondage our sons and our daughters to be servants, and some of our daughters are brought into bondage already: neither is it in our power to help it; for other men have our fields and our vineyards.6 And I was very angry when I heard their cry and these words.7 Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I held a great assembly against them.8 And I said unto them, We after our ability have redeemed our brethren the Jews, that were sold unto the nations; and would ye even sell your brethren, and should they be sold unto us? Then held they their peace, and found never a word.9 Also I said, The thing that ye do is not good: ought ye not to walk in the fear of our God, because of the reproach of the nations our enemies?10 And I likewise, my brethren and my servants, do lend them money and grain. I pray you, let us leave off this usury.11 Restore, I pray you, to them, even this day, their fields, their vineyards, their oliveyards, and their houses, also the hundredth part of the money, and of the grain, the new wine, and the oil, that ye exact of them.12 Then said they, We will restore them, and will require nothing of them; so will we do, even as thou sayest. Then I called the priests, and took an oath of them, that they would do according to this promise.13 Also I shook out my lap, and said, So God shake out every man from his house, and from his labor, that performeth not this promise; even thus be he shaken out, and emptied. And all the assembly said, Amen, and praised Jehovah. And the people did according to this promise.14 Moreover from the time that I was appointed to be their governor in the land of Judah, from the twentieth year even unto the two and thirtieth year of Artaxerxes the king, that is, twelve years, I and my brethren have not eaten the bread of the governor.15 But the former governors that were before me were chargeable unto the people, and took of them bread and wine, besides forty shekels of silver; yea, even their servants bare rule over the people: but so did not I, because of the fear of God.16 Yea, also I continued in the work of this wall, neither bought we any land: and all my servants were gathered thither unto the work.17 Moreover there were at my table, of the Jews and the rulers, a hundred and fifty men, besides those that came unto us from among the nations that were round about us.18 Now that which was prepared for one day was one ox and six choice sheep; also fowls were prepared for me, and once in ten days store of all sorts of wine: yet for all this I demanded not the bread of the governor, because the bondage was heavy upon this people.19 Remember unto me, O my God, for good, all that I have done for this people.

Nehemja 5

De rike utsuger de fattige

1 Men det reiste seg et stort skrik fra folket og deres koner mot deres jødiske brødre. 2 Noen sa: Vi med våre sønner og døtre er mange. La oss få korn, så vi kan ete og berge livet! 3 Andre sa: Våre marker og vingårder og hus må vi sette i pant. La oss få korn så vi kan stille sulten! 4 Andre igjen sa: Vi har lånt penger på våre marker og vingårder for å betale skatten til kongen. 5 Vi er da av samme kjøtt og blod som våre brødre, og våre barn er som deres barn. Men vi må la våre sønner og døtre bli treller. Ja, noen av våre døtre er alt kommet i trellekår, og det står ikke i vår makt å hindre det, for våre marker og vingårder hører andre til.

6 Jeg ble meget vred da jeg hørte deres klagerop og alt det de fortalte. 7 Jeg overveide saken med meg selv. Og så irettesatte jeg stormennene og forstanderne og sa til dem: Dere krever rente av brødrene deres! Så sammenkalte jeg et stort folkemøte mot dem. s8 Og jeg sa til dem: Så langt det var mulig, har vi løskjøpt våre jødiske brødre som var solgt til hedningene. Og så vil dere selge deres brødre, og de må selge seg til oss! Da tidde de og fant ikke ett ord til svar. 9 Så sa jeg: Det er ikke rett det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så ikke hedningene, våre fiender, skal få grunn til å håne oss? s10 Også jeg og mine brødre og mine folk har lånt dem penger og korn. La oss ettergi denne gjelden! 11 Gi dem nå i dag tilbake både markene, vingårdene, olivenhagene og husene, og ettergi dem rentene av pengene og kornet og mosten og oljen som dere har lånt dem! 12 Da sa de: Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noe av dem, vi vil gjøre som du sier. Og etter at jeg hadde tilkalt prestene, lot jeg dem sverge på at de ville gjøre som de hadde sagt. 13 Jeg ristet også ut brystfolden* på min kappe og sa: Slik skal Gud gjøre med hver mann som ikke holder dette sitt ord, han skal riste ham ut av hans hus og gods - så utrystet og tom skal han bli! Og hele forsamlingen sa: Amen! Og de priste Herren, og folket gjorde som det hadde sagt. t

Nehemjas uselviske fremferd

14 Fra den dagen jeg ble utnevnt til stattholder i Judas land, fra kong Artaxerxes’ tjuende år til hans trettiandre år, i hele tolv år, har verken jeg eller mine brødre tatt imot noe av den kosten som en stattholder kunne kreve. 15 De forrige stattholdere, de som var før meg, la tunge byrder på folket, og tok brød og vin av dem i tillegg til førti sekel sølv. Til og med tjenerne deres gjorde seg til herrer over folket. Men jeg gjorde ikke det, for jeg fryktet Gud. 16 Jeg var også selv med i arbeidet på denne muren. Og noe jordstykke har vi ikke kjøpt, alle folkene mine har vært samlet til arbeidet der. s17 Og ett hundre og femti mann av jødene og forstanderne spiste ved mitt bord, i tillegg til dem som kom til fra folkene rundt omkring. 18 Det som ble tillaget for hver dag, var en okse og seks utvalgte sauer i tillegg til fugler, og alt dette kostet jeg selv. Og en gang hver tiende dag var det overflod av all slags vin. Og likevel krevde jeg ikke den kost som stattholderen hadde rett til, for arbeidet lå tungt på dette folket. s19 Kom meg i hu, min Gud, og regn meg til gode alt det jeg har gjort for dette folket! s