previous next

Nehemiah 9

1 Now in the twenty and fourth day of this month the children of Israel were assembled with fasting, and with sackcloth, and earth upon them.2 And the seed of Israel separated themselves from all foreigners, and stood and confessed their sins, and the iniquities of their fathers.3 And they stood up in their place, and read in the book of the law of Jehovah their God a fourth part of the day; and another fourth part they confessed, and worshipped Jehovah their God.4 Then stood up upon the stairs of the Levites, Jeshua, and Bani, Kadmiel, Shebaniah, Bunni, Sherebiah, Bani, and Chenani, and cried with a loud voice unto Jehovah their God.5 Then the Levites, Jeshua, and Kadmiel, Bani, Hashabneiah, Sherebiah, Hodiah, Shebaniah, and Pethahiah, said, Stand up and bless Jehovah your God from everlasting to everlasting; and blessed be thy glorious name, which is exalted above all blessing and praise.6 Thou art Jehovah, even thou alone; thou hast made heaven, the heaven of heavens, with all their host, the earth and all things that are thereon, the seas and all that is in them, and thou preservest them all; and the host of heaven worshippeth thee.7 Thou art Jehovah the God, who didst choose Abram, and broughtest him forth out of Ur of the Chaldees, and gavest him the name of Abraham,8 and foundest his heart faithful before thee, and madest a covenant with him to give the land of the Canaanite, the Hittite, the Amorite, and the Perizzite, and the Jebusite, and the Girgashite, to give it unto his seed, and hast performed thy words; for thou art righteous.9 And thou sawest the affliction of our fathers in Egypt, and heardest their cry by the Red Sea,10 and showedst signs and wonders upon Pharaoh, and on all his servants, and on all the people of his land; for thou knewest that they dealt proudly against them, and didst get thee a name, as it is this day.11 And thou didst divide the sea before them, so that they went through the midst of the sea on the dry land; and their pursuers thou didst cast into the depths, as a stone into the mighty waters.12 Moreover in a pillar of cloud thou leddest them by day; and in a pillar of fire by night, to give them light in the way wherein they should go.13 Thou camest down also upon mount Sinai, and spakest with them from heaven, and gavest them right ordinances and true laws, good statutes and commandments,14 and madest known unto them thy holy sabbath, and commandedst them commandments, and statutes, and a law, by Moses thy servant,15 and gavest them bread from heaven for their hunger, and broughtest forth water for them out of the rock for their thirst, and commandedst them that they should go in to possess the land which thou hadst sworn to give them.16 But they and our fathers dealt proudly and hardened their neck, and hearkened not to thy commandments,17 and refused to obey, neither were mindful of thy wonders that thou didst among them, but hardened their neck, and in their rebellion appointed a captain to return to their bondage. But thou art a God ready to pardon, gracious and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and forsookest them not.18 Yea, when they had made them a molten calf, and said, This is thy God that brought thee up out of Egypt, and had wrought great provocations;19 yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of cloud departed not from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way wherein they should go.20 Thou gavest also thy good Spirit to instruct them, and withheldest not thy manna from their mouth, and gavest them water for their thirst.21 Yea, forty years didst thou sustain them in the wilderness, and they lacked nothing; their clothes waxed not old, and their feet swelled not.22 Moreover thou gavest them kingdoms and peoples, which thou didst allot after their portions: so they possessed the land of Sihon, even the land of the king of Heshbon, and the land of Og king of Bashan.23 Their children also multipliedst thou as the stars of heaven, and broughtest them into the land concerning which thou didst say to their fathers, that they should go in to possess it.24 So the children went in and possessed the land, and thou subduedst before them the inhabitants of the land, the Canaanites, and gavest them into their hands, with their kings, and the peoples of the land, that they might do with them as they would.25 And they took fortified cities, and a fat land, and possessed houses full of all good things, cisterns hewn out, vineyards, and oliveyards, and fruit-trees in abundance: so they did eat, and were filled, and became fat, and delighted themselves in thy great goodness.26 Nevertheless they were disobedient, and rebelled against thee, and cast thy law behind their back, and slew thy prophets that testified against them to turn them again unto thee, and they wrought great provocations.27 Therefore thou deliveredst them into the hand of their adversaries, who distressed them: and in the time of their trouble, when they cried unto thee, thou heardest from heaven; and according to thy manifold mercies thou gavest them saviours who saved them out of the hand of their adversaries.28 But after they had rest, they did evil again before thee; therefore leftest thou them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried unto thee, thou heardest from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies,29 and testifiedst against them, that thou mightest bring them again unto thy law. Yet they dealt proudly, and hearkened not unto thy commandments, but sinned against thine ordinances, (which if a man do, he shall live in them,) and withdrew the shoulder, and hardened their neck, and would not hear.30 Yet many years didst thou bear with them, and testifiedst against them by thy Spirit through thy prophets: yet would they not give ear: therefore gavest thou them into the hand of the peoples of the lands.31 Nevertheless in thy manifold mercies thou didst not make a full end of them, nor forsake them; for thou art a gracious and merciful God.32 Now therefore, our God, the great, the mighty, and the terrible God, who keepest covenant and lovingkindness, let not all the travail seem little before thee, that hath come upon us, on our kings, on our princes, and on our priests, and on our prophets, and on our fathers, and on all thy people, since the time of the kings of Assyria unto this day.33 Howbeit thou art just in all that is come upon us; for thou hast dealt truly, but we have done wickedly;34 neither have our kings, our princes, our priests, nor our fathers, kept thy law, nor hearkened unto thy commandments and thy testimonies wherewith thou didst testify against them.35 For they have not served thee in their kingdom, and in thy great goodness that thou gavest them, and in the large and fat land which thou gavest before them, neither turned they from their wicked works.36 Behold, we are servants this day, and as for the land that thou gavest unto our fathers to eat the fruit thereof and the good thereof, behold, we are servants in it.37 And it yieldeth much increase unto the kings whom thou hast set over us because of our sins: also they have power over our bodies, and over our cattle, at their pleasure, and we are in great distress.38 And yet for all this we make a sure covenant, and write it; and our princes, our Levites, and our priests, seal unto it.

Nehemja 9

Israels barn holder en faste- og bønnedag

1 Den tjuefjerde dagen i samme måneden samlet Israels barn seg og holdt faste, kledd i sekk og med jord strødd på hodet. s2 Og Israels ætt skilte seg fra alle fremmede og sto så fram og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger. 3 En fjerdepart av dagen ble de stående på sin plass mens det ble lest opp for dem av Herrens, deres Guds lovbok, og en annen fjerdepart av dagen avla de bekjennelse og tilba Herren sin Gud.

Levittene priser Gud i bønn, og bekjenner folkets synd

4 Josva og Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes forhøyning, og de ropte med høy røst til Herren sin Gud. 5 Levittene Josva og Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja sa: Stå opp og lov Herren deres Gud fra evighet til evighet! Ja, lovet være ditt herlige navn, som er opphøyet over all lov og pris! 6 Du alene er Herren, du har skapt himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilber deg. ss7 Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og ga ham navnet Abraham. s8 Og du fant hans hjerte tro* for ditt ansikt. Du gjorde den pakten med ham at du ville gi hans ætt kana’aneernes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land. Du holdt ditt ord, for du er rettferdig. ss9 Du så våre fedres nød i Egypt. Du hørte deres rop ved Rødehavet. s10 Du gjorde tegn og undergjerninger med farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land, for du visste hvor skammelig egypterne hadde behandlet dem. Du vant deg et stort navn, og det har du den dag i dag. 11 Du kløvde havet for dem, og de gikk på det tørre midt gjennom havet. Forfølgerne kastet du i dypet, så de sank som stein i de veldige vann. s12 Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å lyse for dem på den veien de skulle gå. s13 Du steg ned på Sinai berg og talte med dem fra himmelen. Du ga dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud. s14 Du kunngjorde dem din hellige sabbat. Du ga dem bud og forskrifter og lover gjennom din tjener Moses. 15 Du ga dem brød fra himmelen når de hungret og lot vann strømme fra klippen når de tørstet. Du bød dem å dra inn og ta det landet i eie som du med oppløftet hånd hadde sverget at du ville gi dem. s16 Men de, våre fedre, var overmodige og hardnakkede og hørte ikke på dine bud. 17 De ville ikke høre og kom ikke i hu de undergjerningene du hadde gjort for dem. De var hardnakkede og valgte seg en høvding og ville i sin gjenstridighet vende tilbake til trelldommen. Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Og du forlot dem ikke. s18 Ja, de støpte seg til og med en kalv og sa: Dette er din gud, som førte deg opp fra Egypt! Og de gjorde seg skyldige i store bespottelser. s19 Men du - i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien. Heller ikke vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den veien de skulle gå. s20 Du ga dem din gode Ånd til å lære dem. Du nektet ikke deres munn din manna, og du ga dem vann når de tørstet. s21 I førti år forsørget du dem i ørkenen. De manglet ikke noe. Deres klær ble ikke utslitt, og føttene ble ikke hovne. s22 Du ga dem riker og folk, som du skiftet ut til dem helt til grensen. De tok i eie det landet som tilhørte Sihon, kongen i Hesjbon, og det landet som tilhørte Og, kongen i Basan. s23 Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner. Du førte dem inn i det landet som du hadde lovt deres fedre at de skulle komme inn i og ta i eie. s24 Så kom da deres barn og tok landet i eie. Du ydmyket landets innbyggere, kana’aneerne, for dem og ga dem i deres hånd, både kongene og folkene der i landet, så de kunne gjøre hva de ville med dem. 25 De inntok befestede byer og vant seg fruktbar jord og tok hus til eie som var fulle av alle gode ting, og uthogne brønner, vingårder og mengdevis av oljetrær og frukttrær. De åt og ble mette og fete og levde høyt på din store godhet. s26 Men de ble ulydige og satte seg opp mot deg og kastet din lov bak sin rygg. De drepte dine profeter, som vitnet for dem og ville føre dem tilbake til deg. De gjorde seg skyldige i store bespottelser. s27 Da ga du dem i deres fienders hånd, og de undertrykte dem. Men når de i sin nød ropte til deg, hørte du det fra himmelen. Og i din store barmhjertighet ga du dem redningsmenn, som frelste dem fra deres fienders hånd. s28 Men når de så kom til ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Og du overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem. Men når de så på ny ropte til deg, hørte du det fra himmelen og befridde dem i din barmhjertighet gang på gang. 29 Du advarte dem og ville omvende dem til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør etter dem. I sin gjenstridighet satte de skulderen imot, de var hardnakkede og ville ikke høre.s30 I mange år bar du over med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter. Men de vendte ikke øret til, og du ga dem i fremmede folks hånd. 31 Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke helt ende på dem og forlot dem ikke. For du er en nådig og barmhjertig Gud. s32 Og nå, vår Gud! Du store, veldige og forferdelige Gud! Du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet. La det ikke være lite i dine øyne alt det onde som har rammet oss, våre konger, våre høvdinger, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk, fra assyrerkongenes dager til dagen i dag! 33 Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige. s34 Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre har ikke levd etter din lov. De har ikke hørt på dine bud og på de advarslene du ga dem. s35 Og enda de levde i sitt eget rike, og du hadde gitt dem så mye godt og overlatt dem dette vide og fruktbare landet, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger. 36 Se, i dag er vi treller - vi er treller i det landet du ga våre fedre, for at de skulle ete dets frukt og dets gode ting. 37 Landet bærer sin rike grøde til beste for de kongene som du satte over oss for våre synders skyld. De råder over våre legemer og vårt fe som det passer dem. Vi er i stor nød.

Folket gjør en pakt med Herren

38 På grunn av alt dette gjør vi en fast pakt og skriver den ned, og våre høvdinger, levitter og prester setter sine segl på den.