Numbers 14

1 And all the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night.2 And all the children of Israel murmured against Moses and against Aaron: and the whole congregation said unto them, Would that we had died in the land of Egypt! or would that we had died in this wilderness!3 And wherefore doth Jehovah bring us unto this land, to fall by the sword? Our wives and our little ones will be a prey: were it not better for us to return into Egypt?

4 And they said one to another, Let us make a captain, and let us return into Egypt.5 Then Moses and Aaron fell on their faces before all the assembly of the congregation of the children of Israel.6 And Joshua the son of Nun and Caleb the son of Jephunneh, who were of them that spied out the land, rent their clothes:7 and they spake unto all the congregation of the children of Israel, saying, The land, which we passed through to spy it out, is an exceeding good land.8 If Jehovah delight in us, then he will bring us into this land, and give it unto us; a land which floweth with milk and honey.9 Only rebel not against Jehovah, neither fear ye the people of the land; for they are bread for us: their defence is removed from over them, and Jehovah is with us: fear them not.10 But all the congregation bade stone them with stones. And the glory of Jehovah appeared in the tent of meeting unto all the children of Israel.

11 And Jehovah said unto Moses, How long will this people despise me? and how long will they not believe in me, for all the signs which I have wrought among them?12 I will smite them with the pestilence, and disinherit them, and will make of thee a nation greater and mightier than they.

13 And Moses said unto Jehovah, Then the Egyptians will hear it; for thou broughtest up this people in thy might from among them;14 and they will tell it to the inhabitants of this land. They have heard that thou Jehovah art in the midst of this people; for thou Jehovah art seen face to face, and thy cloud standeth over them, and thou goest before them, in a pillar of cloud by day, and in a pillar of fire by night.15 Now if thou shalt kill this people as one man, then the nations which have heard the fame of thee will speak, saying,16 Because Jehovah was not able to bring this people into the land which he sware unto them, therefore he hath slain them in the wilderness.17 And now, I pray thee, let the power of the Lord be great, according as thou hast spoken, saying,18 Jehovah is slow to anger, and abundant in lovingkindness, forgiving iniquity and transgression; and that will by no means clear the guilty, visiting the iniquity of the fathers upon the children, upon the third and upon the fourth generation.19 Pardon, I pray thee, the iniquity of this people according unto the greatness of thy lovingkindness, and according as thou hast forgiven this people, from Egypt even until now.

20 And Jehovah said, I have pardoned according to thy word:21 but in very deed, as I live, and as all the earth shall be filled with the glory of Jehovah;22 because all those men that have seen my glory, and my signs, which I wrought in Egypt and in the wilderness, yet have tempted me these ten times, and have not hearkened to my voice;23 surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that despised me see it:24 but my servant Caleb, because he had another spirit with him, and hath followed me fully, him will I bring into the land whereinto he went; and his seed shall possess it.25 Now the Amalekite and the Canaanite dwell in the valley: to-morrow turn ye, and get you into the wilderness by the way to the Red Sea.

26 And Jehovah spake unto Moses and unto Aaron, saying,27 How long shall I bear with this evil congregation, that murmur against me? I have heard the murmurings of the children of Israel, which they murmur against me.28 Say unto them, As I live, saith Jehovah, surely as ye have spoken in mine ears, so will I do to you:29 your dead bodies shall fall in this wilderness; and all that were numbered of you, according to your whole number, from twenty years old and upward, that have murmured against me,30 surely ye shall not come into the land, concerning which I sware that I would make you dwell therein, save Caleb the son of Jephunneh, and Joshua the son of Nun.31 But your little ones, that ye said should be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which ye have rejected.32 But as for you, your dead bodies shall fall in this wilderness.33 And your children shall be wanderers in the wilderness forty years, and shall bear your whoredoms, until your dead bodies be consumed in the wilderness.34 After the number of the days in which ye spied out the land, even forty days, for every day a year, shall ye bear your iniquities, even forty years, and ye shall know my alienation.35 I, Jehovah, have spoken, surely this will I do unto all this evil congregation, that are gathered together against me: in this wilderness they shall be consumed, and there they shall die.

36 And the men, whom Moses sent to spy out the land, who returned, and made all the congregation to murmur against him, by bringing up an evil report against the land,37 even those men that did bring up an evil report of the land, died by the plague before Jehovah.38 But Joshua the son of Nun, and Caleb the son of Jephunneh, remained alive of those men that went to spy out the land.

39 And Moses told these words unto all the children of Israel: and the people mourned greatly.40 And they rose up early in the morning, and gat them up to the top of the mountain, saying, Lo, we are here, and will go up unto the place which Jehovah hath promised: for we have sinned.41 And Moses said, Wherefore now do ye transgress the commandment of Jehovah, seeing it shall not prosper?42 Go not up, for Jehovah is not among you; that ye be not smitten down before your enemies.43 For there the Amalekite and the Canaanite are before you, and ye shall fall by the sword: because ye are turned back from following Jehovah, therefore Jehovah will not be with you.44 But they presumed to go up to the top of the mountain: nevertheless the ark of the covenant of Jehovah, and Moses, departed not out of the camp.45 Then the Amalekite came down, and the Canaanite who dwelt in that mountain, and smote them and beat them down, even unto Hormah.

4 Mosebok 14

Folket gjør opprør

1 Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. s2 Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, hele menigheten sa til dem: Gi at vi var døde i landet Egypt eller her i ørkenen! Å, om vi var døde! s3 Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet, så vi må falle for sverdet? Våre koner og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt? 4 Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypt!

5 Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den samlede menighet av Israels barn.

6 Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utspeidet landet, flerret klærne sine. s7 Og de talte til hele Israels barns menighet og sa: Det landet som vi dro igjennom for å utspeide, er et overmåte godt land. 8 Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss - et land som flyter med melk og honning. s9 Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem! s10 Da ville hele menigheten steine dem. Men Herrens herlighet åpenbarte seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn. s

11 Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Og hvor lenge vil de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn blant dem? 12 Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre deg til et større og sterkere folk enn dette. s

13 Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folket ut fra dem, 14 og de har sagt det til dette landets innbyggere. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, har åpenbart deg for dem øye til øye, og at din sky står over dem - at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten. s

15 Men dreper du nå dette folket til siste mann, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: 16 Herren maktet ikke å føre dette folket inn i det landet han hadde lovt dem med ed, derfor har han slått dem ned i ørkenen. s17 Men la nå din kraft, Herre, vise seg stor, slik du har talt og sagt: 18 Herren er langmodig og rik på miskunnhet! Han forlater misgjerning og overtredelse. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet, han hjemsøker fedrenes misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. s19 Tilgi da dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit! s

Guds straff

20 Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord. 21 Men så sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet, s22 så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som nå har fristet meg ti ganger og ikke hørt på min røst, 23 sannelig, de skal ikke se det landet jeg har lovt deres fedre med ed. Ingen som har foraktet meg, skal få se det. s24 Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det. s25 Men amalekittene og kana’aneerne bor her i dalen. Vend derfor om i morgen og dra ut i ørkenen på veien til Rødehavet!

26 Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 27 Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot meg? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvordan de knurrer mot meg. s28 Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har talt for mine ører, slik vil jeg gjøre med dere: s29 I denne ørkenen skal deres døde kropper falle, alle de blant dere som ble mønstret, så mange som dere er, fra tjueårsalderen og oppover, dere som har knurret mot meg. s30 Sannelig, dere skal ikke komme inn i det landet som jeg med oppløftet hånd har sverget å ville la dere bo i. Ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, skal komme dit inn. s31 Og barna, som dere sa ville bli til rov, dem vil jeg føre dit inn. De skal lære det landet å kjenne som dere har avskydd. s32 Men deres døde kropper skal falle i ørkenen. 33 Og deres barn skal flakke om som gjetere i ørkenen i førti år og bøte for den utroskap som dere har vist mot Herren, inntil dere alle er blitt til lik i ørkenen. ss34 Som dere utspeidet landet i førti dager, slik skal dere lide for deres misgjerninger i førti år, ett år for hver dag. Og dere skal kjenne at jeg har vendt meg bort fra dere. s35 Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, slik vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensverget seg mot meg. Her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø.

36 De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet. 37 Nå ble disse menn, som hadde talt ille om landet, slått ned for Herrens åsyn og døde. s38 Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, ble i live av de menn som var gått av sted for å utspeide landet. s39 Og Moses bar disse ordene fram for alle Israels barn. Da sørget folket sårt.

40 Og de sto tidlig opp om morgenen og dro oppover mot fjellhøyden og sa: Se, her er vi! Vi vil dra opp til det stedet som Herren har talt om! For vi har syndet. s41 Men Moses sa: Hvorfor overtrer dere Herrens bud? Det vil ikke lykkes. 42 Dra ikke dit opp! For Herren er ikke blant dere, og dere kommer bare til å bli slått av deres fiender. 43 For amalekittene og kana’aneerne vil møte dere der, og dere skal falle for sverdet, fordi dere har vendt dere bort fra Herren, og Herren vil ikke være med dere. 44 Men de dro opp til fjellhøyden i overmodig tross. Men Herrens paktsark og Moses forlot ikke leiren. s45 Da kom amalekittene og kana’aneerne, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma. s