Proverbs 5

1 My son, attend unto my wisdom; Incline thine ear to my understanding:

2 That thou mayest preserve discretion, And that thy lips may keep knowledge.

3 For the lips of a strange woman drop honey, And her mouth is smoother than oil:

4 But in the end she is bitter as wormwood, Sharp as a two-edged sword.

5 Her feet go down to death; Her steps take hold on Sheol;

6 So that she findeth not the level path of life: Her ways are unstable, and she knoweth it not.

7 Now therefore, my sons, hearken unto me, And depart not from the words of my mouth.

8 Remove thy way far from her, And come not nigh the door of her house;

9 Lest thou give thine honor unto others, And thy years unto the cruel;

10 Lest strangers be filled with thy strength, And thy labors be in the house of an alien,

11 And thou mourn at thy latter end, When thy flesh and thy body are consumed,

12 And say, How have I hated instruction, And my heart despised reproof;

13 Neither have I obeyed the voice of my teachers, Nor inclined mine ear to them that instructed me!

14 I was well-nigh in all evil In the midst of the assembly and congregation.

15 Drink waters out of thine own cistern, And running waters out of thine own well.

16 Should thy springs be dispersed abroad, And streams of water in the streets?

17 Let them be for thyself alone, And not for strangers with thee.

18 Let thy fountain be blessed; And rejoice in the wife of thy youth.

19  As a loving hind and a pleasant doe, Let her breasts satisfy thee at all times; And be thou ravished always with her love.

20 For why shouldest thou, my son, be ravished with a strange woman, And embrace the bosom of a foreigner?

21 For the ways of man are before the eyes of Jehovah; And he maketh level all his paths.

22 His own iniquities shall take the wicked, And he shall be holden with the cords of his sin.

23 He shall die for lack of instruction; And in the greatness of his folly he shall go astray.

Salomos Ordspråk 5

Ekteskapet er en velsignelse

1 Min sønn! Gi akt på min visdom, vend ditt øre til min forstand, s2 så du kan ta vare på kloke råd, og dine lepper kan bevare kunnskap!

3 For en fremmed kvinnes lepper drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge. s4 Men til sist er hun besk som malurt, skarp som et tveegget sverd. s5 Hennes føtter går nedover til døden, til dødsriket fører hennes skritt. s6 Livets sti bryr hun seg ikke om, hennes veier går hit og dit, og hun vet det ikke. 7 Så hør nå på meg, mine barn, og vik ikke fra min munns ord! 8 La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus, 9 for at du ikke skal gi andre din kraft og en grusom herre dine år. 10 For da vil fremmede mette seg av det du eier, og det du vant ved ditt strev, kommer i en annen manns hus. 11 Da må du stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort, 12 og du må si: Hvordan kunne jeg hate tukt, og hvordan har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning? 13 Jeg hørte ikke på dem som lærte meg, og vendte ikke mitt øre til dem som veiledet meg. 14 Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i menigheten og i forsamlingen. s

15 Drikk vann av din egen brønn, drikk rennende vann av din egen kilde! s16 Skulle vel dine kilder strømme ut på gaten og dine bekker renne ut på torgene? 17 La dem være for deg alene og ikke for fremmede sammen med deg! 18 La din kilde være velsignet. Gled deg i din ungdoms hustru, s19 den elskelige hind, den yndefulle gasell! La hennes barm opplive deg til enhver tid, og la hennes kjærlighet stadig beruse deg! 20 Min sønn, hvorfor skulle du være beruset av attrå etter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm? s21 For en manns veier ligger åpne for Herrens øyne, og han gir nøye akt på alle hans fotspor. s

22 Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han blir holdt fast av sin egen synds snarer. s23 Han må dø, fordi han ikke lot seg tukte, og han går til grunne i sin store dårskap.