Psalm 107

1 O give thanks unto Jehovah; For he is good; For his lovingkindness endureth for ever.

2 Let the redeemed of Jehovah say so, Whom he hath redeemed from the hand of the adversary,

3 And gathered out of the lands, From the east and from the west, From the north and from the south.

4 They wandered in the wilderness in a desert way; They found no city of habitation.

5 Hungry and thirsty, Their soul fainted in them.

6 Then they cried unto Jehovah in their trouble, And he delivered them out of their distresses,

7 He led them also by a straight way, That they might go to a city of habitation.

8 Oh that men would praise Jehovah for his lovingkindness, And for his wonderful works to the children of men!

9 For he satisfieth the longing soul, And the hungry soul he filleth with good.

10 Such as sat in darkness and in the shadow of death, Being bound in affliction and iron,

11 Because they rebelled against the words of God, And contemned the counsel of the Most High:

12 Therefore he brought down their heart with labor; They fell down, and there was none to help.

13 Then they cried unto Jehovah in their trouble, And he saved them out of their distresses.

14 He brought them out of darkness and the shadow of death, And brake their bonds in sunder.

15 Oh that men would praise Jehovah for his lovingkindness, And for his wonderful works to the children of men!

16 For he hath broken the gates of brass, And cut the bars of iron in sunder.

17 Fools because of their transgression, And because of their iniquities, are afflicted.

18 Their soul abhorreth all manner of food; And they draw near unto the gates of death.

19 Then they cry unto Jehovah in their trouble, And he saveth them out of their distresses.

20 He sendeth his word, and healeth them, And delivereth them from their destructions.

21 Oh that men would praise Jehovah for his lovingkindness, And for his wonderful works to the children of men!

22 And let them offer the sacrifices of thanksgiving, And declare his works with singing.

23 They that go down to the sea in ships, That do business in great waters;

24 These see the works of Jehovah, And his wonders in the deep.

25 For he commandeth, and raiseth the stormy wind, Which lifteth up the waves thereof.

26 They mount up to the heavens, they go down again to the depths: Their soul melteth away because of trouble.

27 They reel to and fro, and stagger like a drunken man, And are at their wits’ end.

28 Then they cry unto Jehovah in their trouble, And he bringeth them out of their distresses.

29 He maketh the storm a calm, So that the waves thereof are still.

30 Then are they glad because they are quiet; So he bringeth them unto their desired haven.

31 Oh that men would praise Jehovah for his lovingkindness, And for his wonderful works to the children of men!

32 Let them exalt him also in the assembly of the people, And praise him in the seat of the elders.

33 He turneth rivers into a wilderness, And watersprings into a thirsty ground;

34 A fruitful land into a salt desert, For the wickedness of them that dwell therein.

35 He turneth a wilderness into a pool of water, And a dry land into watersprings.

36 And there he maketh the hungry to dwell, That they may prepare a city of habitation,

37 And sow fields, and plant vineyards, And get them fruits of increase.

38 He blesseth them also, so that they are multiplied greatly; And he suffereth not their cattle to decrease.

39 Again, they are diminished and bowed down Through oppression, trouble, and sorrow.

40 He poureth contempt upon princes, And causeth them to wander in the waste, where there is no way.

41 Yet setteth he the needy on high from affliction, And maketh him families like a flock.

42 The upright shall see it, and be glad; And all iniquity shall stop her mouth.

43 Whoso is wise will give heed to these things; And they will consider the lovingkindnesses of Jehovah.

Salmene 107

Av deres trengsler fridde han dem ut

1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid! s2 Så skal de si, de som Herren har gjenløst, de som han har forløst av nødens hånd, s3 de som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.ss4 De for vill i ødemarken, på ørkenstier, de fant ikke en by de kunne bo i. 5 De var sultne og tørste, deres sjel visnet i dem. 6 Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler fridde han dem ut. 7 Og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunne bo i. s8 De skal prise Herren for hans miskunn og for hans undergjerninger mot menneskenes barn. s9 For han mettet den tørstende sjel, han fylte den hungrende sjel med godt.

10 De satt i mørke og dødsskygge, bundet i elendighet og jern, s11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet Den Høyestes råd. s12 Derfor bøyde han deres hjerter ved lidelse, de snublet, det fantes ikke noen hjelper. 13 Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem. 14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev i stykker deres bånd. 15 De skal prise Herren for hans miskunn og for hans undergjerninger mot menneskenes barn, 16 for han brøt i stykker porter av kobber og hogg ned bommer av jern.

17 De var dårer og ble plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger. 18 Deres sjel fikk avsky for all mat, de kom nær til dødens porter. 19 Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem. 20 Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. 21 De skal prise Herren for hans miskunn og for hans undergjerninger mot menneskenes barn. 22 De skal bære fram takkoffer og fortelle med jubel om hans gjerninger. s

23 De som for ut på havet i skip, som drev handel på store vann, 24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet. 25 Han bød og lot det komme en stormvind som reiste store bølger. 26 De for opp mot himmelen, de for ned i avgrunnene, deres sjel ble motløs i ulykken. 27 De tumlet og ravet som en drukken mann, med all deres visdom var det forbi. 28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. 29 Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie. 30 De gledet seg over at bølgene la seg til ro, og han førte dem til den havnen de ønsket. 31 De skal prise Herren for hans miskunn og for hans undergjerninger mot menneskenes barn, 32 og de skal opphøye ham i folkets forsamling og prise ham der hvor de eldste sitter.

33 Han gjorde elver til ørken og vannkilder til tørstende land. 34 Fruktbar jord ble til saltland på grunn av deres ondskap som bodde der. s35 Han gjorde ørkenen til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder. s36 Han lot de sultne bo der, og de grunnla en by til å bo i. 37 De sådde åkrer og plantet vingårder. De høstet inn rikelig grøde. s38 Han velsignet dem så de ble meget tallrike. Han lot ikke buskapen deres minke. s39 Så avtok de igjen i antall, og de ble nedbøyd ved trengsel, ulykke og sorg. s40 Han utøste forakt over stormenn, og han lot dem fare vill i en ødemark uten veier. s41 Men han opphøyet den fattige av elendighet og gjorde familiene store som hjorder. s42 De oppriktige ser det og gleder seg, og all ondskap lukker sin munn. s43 Den som er vis, la ham merke seg dette og akte på Herrens nådegjerninger! s