Psalm 22
1 My God, my God, why hast thou forsaken me? Why art thou so far from helping me, and from the words of my groaning?
2 O my God, I cry in the daytime, but thou answerest not; And in the night season, and am not silent.
3 But thou art holy, O thou that inhabitest the praises of Israel.
4 Our fathers trusted in thee: They trusted, and thou didst deliver them.
5 They cried unto thee, and were delivered: They trusted in thee, and were not put to shame.
6 But I am a worm, and no man; A reproach of men, and despised of the people.
7 All they that see me laugh me to scorn: They shoot out the lip, they shake the head, saying,
8 Commit thyself unto Jehovah; Let him deliver him: Let him rescue him, seeing he delighteth in him.
9 But thou art he that took me out of the womb; Thou didst make me trust when I was upon my mother’s breasts.
10 I was cast upon thee from the womb; Thou art my God since my mother bare me.
11 Be not far from me; for trouble is near; For there is none to help.
12 Many bulls have compassed me; Strong bulls of Bashan have beset me round.
13 They gape upon me with their mouth, As a ravening and a roaring lion.
14 I am poured out like water, And all my bones are out of joint: My heart is like wax; It is melted within me.
15 My strength is dried up like a potsherd; And my tongue cleaveth to my jaws; And thou hast brought me into the dust of death.
16 For dogs have compassed me: A company of evil-doers have inclosed me; They pierced my hands and my feet.
17 I may count all my bones; They look and stare upon me.
18 They part my garments among them, And upon my vesture do they cast lots.
19 But be not thou far off, O Jehovah: O thou my succor, haste thee to help me.
20 Deliver my soul from the sword, My darling from the power of the dog.
21 Save me from the lion’s mouth; Yea, from the horns of the wild-oxen thou hast answered me.
22 I will declare thy name unto my brethren: In the midst of the assembly will I praise thee.
23 Ye that fear Jehovah, praise him; All ye the seed of Jacob, glorify him; And stand in awe of him, all ye the seed of Israel.
24 For he hath not despised nor abhorred the affliction of the afflicted; Neither hath he hid his face from him; But when he cried unto him, he heard.
25 Of thee cometh my praise in the great assembly: I will pay my vows before them that fear him.
26 The meek shall eat and be satisfied; They shall praise Jehovah that seek after him: Let your heart live for ever.
27 All the ends of the earth shall remember and turn unto Jehovah; And all the kindreds of the nations shall worship before thee.
28 For the kingdom is Jehovah’s; And he is the ruler over the nations.
29 All the fat ones of the earth shall eat and worship: All they that go down to the dust shall bow before him, Even he that cannot keep his soul alive.
30 A seed shall serve him; It shall be told of the Lord unto the next generation.
31 They shall come and shall declare his righteousness Unto a people that shall be born, that he hath done it.
Salmene 22
1 t Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David.
2 t Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte
når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?
3 t Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro.
4 t Men du er Den hellige,
som troner over Israels lovsang.
5 Til deg satte fedrene sin lit,
de stolte på deg, og du fridde dem ut.
6 t De ropte til deg og ble reddet,
de stolte på deg og ble ikke til skamme.
7 t Men jeg er en mark og ikke en mann,
spottet av mennesker, foraktet av folk.
8 t Alle som ser meg, håner meg,
vrenger leppene og rister på hodet:
9 t «Han har overgitt seg til Herren,
la ham fri ham ut og redde ham,
siden han har glede i ham!»
10 t Du dro meg fram fra mors liv,
du gjorde meg trygg ved hennes bryst.
11 Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg,
fra mors liv er du min Gud.
12 t Vær ikke langt fra meg,
for nøden er nær,
og det er ingen som hjelper.
13 t Store okser samler seg om meg,
stuter fra Basan flokker seg rundt meg.
14 t De sperrer opp gapet mot meg
lik en løve som brøler og river i stykker.
15 Jeg renner bort som vann,
alle mine bein er løsnet.
Hjertet er som voks, det smelter i meg.
16 Munnen er tørr som et potteskår,
tungen er klistret til ganen.
Du legger meg ned i dødens støv.
17 t Hunder samler seg om meg,
en flokk av voldsmenn omringer meg.
De gjennomborer mine hender og føtter.
18 Hvert bein i kroppen kan jeg telle.
De stirrer, de ser på meg.
19 t De deler klærne mine mellom seg
og kaster lodd om kappen.
20 t Men du, Herre, vær ikke langt borte,
min styrke, skynd deg og hjelp meg!
21 t Redd mitt liv fra sverdet,
det eneste jeg har, fra hunders vold!
22 t Fri meg fra løvens gap!
Du har reddet meg fra villoksers horn.
23 t Jeg vil fortelle mine brødre om ditt navn.
Midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg.
24 t Dere som frykter Herren, lov ham!
Hele Jakobs ætt, gi ham ære!
Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt!
25 t For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs,
og ikke vendt ryggen til den som lider.
Han skjulte ikke ansiktet,
men hørte da han ropte om hjelp.
26 t I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg.
Mine løfter vil jeg holde blant dem som frykter ham.
27 t De hjelpeløse skal spise og bli mette,
de som søker Herren, skal love ham.
Må deres hjerte alltid leve!
28 t Hele jorden skal minnes dette
og vende om til Herren.
Alle folk og slekter skal tilbe ham.
29 t For kongeveldet hører Herren til,
han hersker over folkene.
30 t Alle mektige på jord skal tilbe ham,
alle som stiger ned i støvet,
skal bøye kne for hans ansikt.
Men jeg lever for ham.
31 t Min ætt skal tjene ham.
De skal fortelle om Herren til kommende slekter
32 og kunngjøre for et folk som skal fødes,
at han har vist rettferdighet.