Psalm 39

1 I said, I will take heed to my ways, That I sin not with my tongue: I will keep my mouth with a bridle, While the wicked is before me.

2 I was dumb with silence, I held my peace, even from good; And my sorrow was stirred.

3 My heart was hot within me; While I was musing the fire burned: Then spake I with my tongue:

4 Jehovah, make me to know mine end, And the measure of my days, what it is; Let me know how frail I am.

5 Behold, thou hast made my days as handbreadths; And my life-time is as nothing before thee: Surely every man at his best estate is altogether vanity. Selah

6 Surely every man walketh in a vain show; Surely they are disquieted in vain: He heapeth up riches, and knoweth not who shall gather them.

7 And now, Lord, what wait I for? My hope is in thee.

8 Deliver me from all my transgressions: Make me not the reproach of the foolish.

9 I was dumb, I opened not my mouth; Because thou didst it.

10 Remove thy stroke away from me: I am consumed by the blow of thy hand.

11 When thou with rebukes dost correct man for iniquity, Thou makest his beauty to consume away like a moth: Surely every man is vanity. Selah

12 Hear my prayer, O Jehovah, and give ear unto my cry; Hold not thy peace at my tears: For I am a stranger with thee, A sojourner, as all my fathers were.

13 Oh spare me, that I may recover strength, Before I go hence, and be no more.

Salmene 39

1  t Til korlederen. For Jedutun. En salme av David.

2  t Jeg sa: «Jeg vil vokte min vei
så jeg ikke synder med tungen;
jeg vil sette munnkurv på meg selv
så lenge lovløse står foran meg.»

3 Jeg ble målløs og stille,
jeg var taus til ingen nytte.
Min smerte ble verre.

4 Hjertet brant i mitt indre,
ilden flammet opp mens jeg stønnet.
Jeg sa med min tunge:

5 «Herre, lær meg at jeg skal dø,
hvor få og tilmålte mine dager er,
så jeg kan innse at mitt liv tar slutt.»

6  t Se, en håndfull levedager har du gitt meg,
min levetid er som ingenting for deg,
hvert menneske er et pust. Sela

7  t Som skyggebilder går de omkring.
De uroer seg forgjeves.
De samler i hauger, men vet ikke hvem som skal ha det.

8  t Men nå, Herre, hva skal jeg vente på?
Bare til deg står mitt håp.

9 Fri meg fra alle mine synder!
Gjør meg ikke til spott for dårer!

10 Jeg tier, jeg åpner ikke munnen,
for dette er ditt verk.

11 Ta bort den plagen du la på meg!
Jeg går til grunne når du slår med din hånd.

12 Du refser og straffer en mann for hans synd,
som møll fortærer du det han har kjært.
Mennesket er et pust. Sela

13  t Herre, hør min bønn og lytt til mitt rop,
vær ikke døv når jeg gråter!
For jeg er en hjemløs hos deg,
en fremmed som alle mine fedre.

14  t Vend blikket fra meg. Da lyser jeg opp
før jeg går bort og ikke er mer.